Fin men tam historie
Bok nummer fem i Harinder Singh serien, og kanskje den roligste?
En meget kjent advokat blir skutt og drept utendørs, og et annet lik blir funnet ikke langt unna. Et mulig øyevitne som gjerningspersonen ville kvitte seg med? Men er alltid et åsted som det ser ut som, eller kan det ligge noe mer bak?
Samtidig er Harinder Singh bekymret over sin niese Amandeep som har vært som forduftet de siste årene etter en hendelse. Da foreldrene hennes får tilsendt en eske med hennes eiendeler, frykter de det verste. Er hun død eller er det en advarsel om noe?
Rolig hverdagskrim
Bøkene om Harinder Singh byr kanskje ikke på de mest actionfylte handlingene krimsjangeren kan by på, men heller mer saklig og realistisk krim, som kanskje kunne ha skjedd i virkeligheten? Harinder Singh er også en stødig fyr som både går egne veier og som har sansen for å være rettferdig. Liker også forholdet mellom Harinder og Amandeep. De har et spesielt bånd, selv om de av og til er skeptisk på hverandre, og det med god grunn. Med alt Amandeep har opplevd i det siste, vet man ikke alltid hva hun er i stand til. Næss føyer også til fin humor i bøkene sine.
Spesielt og fascienerende bånd
Personlig likte jeg å lese om båndet mellom Amandeep og Harinder. Hvor langt er de villige til å gå for å redde hverandre, eller er en av dem mer egoistisk enn den andre? Man blir aldri helt sikker, og syntes det var mer spennende å lese om dem enn selve saken. Lignende saker har man stort sett lest i andre krimbøker allerede.
For min del som foretrekker mer hardbarket, brutal og mørkere krim, ble dette for hverdagslig og rolig. Kapitlene er korte og lettleste, og det var stadig noe som skjedde, men ble aldri helt revet med. Men kommer nok til å lese neste bok, da jeg har sansen for Harinder Singh. Liker det når etterforskere består av flere lag.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
«Furlong hadde arbeidet seg opp fra ingenting. Mindre enn ingenting, ville nok noen si. Moren hans var blitt gravid som sekstenåring, mens hun jobbet i huset hos Mrs. Wilson, som var enke og protestant og bodde i herskapshuset noen kilometer utenfor byen. Da det ble kjent hvordan det var fatt med moren, og familien hennes gjorde det klart at de ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, hadde Mrs. Wilson, i stedet for å sende moren på dør, latt henne bli boende i huset og beholde arbeidet. Den morgenen Furlong kom til verden, var det Mrs. Wilson som hadde fått moren på sykehus og hentet dem hjem igjen. Det var den første april 1946, og enkelte sa at det kom til å bli en narr av gutten.»
Igjen en god roman fra den irske forfatteren Claire Keegan. Småting som dette ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg ser frem til å lese romanen I seneste laget, det er ventetid på 3-5 uker på biblioteket.
Forlagets omtale av Småting som dette:
«Det er jul i den lille irske byen New Ross, og kullhandleren Bill Furlong har det travelt med årets siste leveranser. Hjemme forbereder han høytiden med kona og de fem døtrene. Aller siste tur, på selve julaften, går til byens nonnekloster. Her møter Bill et menneske som virvler opp hans egen fortid, og som stiller ham overfor et moralsk dilemma. Skal han sikre seg og familien, eller lytte til sin egen samvittighet?
Småting som dette er en tidløs julefortelling om menneskelighet og mot.»
«To menn, begge lave, ingen påfallende trekk. Jeg ikke ha lagt merke til dem om jeg hadde passert dem på gaten.
Mann én: lav, tett, velformet hode. Uttrykksløs.
Mann to: lav, tett, stort hode. Uttrykksløs.
Hell og Sajnovics så ut som hverandres speilbilde. En ung og en eldre variant. Det var Sajnovics som hadde det store hodet. Han hadde dessuten digre hender og smilte hjertelig. «Er det De som er studenten?» sa han på tysk da jeg grep ham i neven.
« Borchgrevink. »
«Freut mich.»
Romanen De stjernekyndige skrevet av Vetle Lid Larsen ble utgitt i 2023 og er godt mottatt av kritikerne. Grunnlaget for romanen er denne historien som er omtalt her på Forskning.no:
Historien er så levende fortalt og krydret med forfatterens diktning at det er en fryd å lese. For en film dette kunne blitt.
Du kan høre Vetle Lid Larsen fortelle om romanen og mye mer her i NRK programmet Drivkraft:
Det er ikke vanskelig for programlederen å få Vetle Lid Larsen til å fortelle – også programlederen lar seg more over fortellergleden til forfatteren.
Forlagets omtale av De stjernekyndige:
«En historisk pageturner inspirert av faktiske hendelser. Tre menn. Et svimlende mål. En desperat reise gjennom Norge. I 1767 får keiserlig hoffastronom i Wien, Maximilian Hell, en overraskende oppgave: Reise så langt nord og øst det er mulig å komme i den kjente verden for å observere Venuspassasjen. Det er en ferd på 5000 kilometer, under brutale forhold, til klodens mest ugjestmilde sted, Vardø, med ett overordnet mål for øye: å fastslå jordens avstand til solen. Det er en ekspedisjon som skal ta flere år, utstyrt med tidens fremste teknologi, fulgt med argusøyne av klodens samlede vitenskapelige elite, stillet overfor uløselige problemer; logistikk, isolasjon, indre motsetninger og voldsomme naturkrefter. Men Maximilian Hell har Gud med på ferden. Og den mislykkede nordmannen Jens Finne Borchgrevink.»
Jubilanten som fyller femti år i år og som holder seg svært godt. Noe av språket og noen av ordene som er brukt kan være noe utdatert, men samtdidig gjorde det ikke noe, da meste av spenningen var til stede.
Et sjeldent haiangrep
Den er om politisjef Martin Brody som har mye ansvar nå som feriesesongen er i anmarsj, også 4.juli feiringen som nærmer seg med stormskritt. Amity (som er et fiktivt sted), er et sted folk strømmer til om sommeren og leier seg hus for hele sesongen på grunn av strendene, og for å komme seg vekk fra byene en stund. Da en kvinne forsvinner og blir senere funnet, mest sannsynlig på grunn av haiangrep, vil Martin Brody stenge strendene for noen dager. Selv som politisjef, har han andre over seg på øya som også kan bestemme over ham, så han kan ikke alltid gjøre som han vil. På grunn av redsel for avisoppslag og skremme vekk turistene vekk, får han beskjed om å late som ingenting, og heller følge ekstra nøye med.
Da flere angrep skjer, er Martin Brody mer bestemt på å stenge strendene for noen dager. Han er usikker på om det er bare en, eller om det er snakk om flere haier, og om den eller de eventuelt kommer tilbake. Samtidig klarer han å få overtalt en marine biologist (Hooper) til å komme for noen dager for å observere. Men er det nok og kommer alltid turismen fremfor sikkerhet til å komme først? Snakker han til døve ører?
Sterk åpning
Jaws ble utgitt i 1974 og filmatisert året etter. Har fått med meg at boka er noe upopulær og at mange foretrekker filmen. Selv syns jeg at boka og filmen er omtrent er like gode, og filmen ser jeg omtrent årlig. Boka har en del likheter og ulikheter når det gjelder filmatisering. I boka har Martin Brody mer ryggrad og kan være litt drittsekkaktig. I filmen er han mer beskjeden og puslete på en sjarmerende måte. I boka har han tre sønner, men i filmen har han to. Kona Ellen er noe fraværende i filmen, men har en større rolle og egne partier i boka. Boka er veldig lik filmen de første 140 sidene, så begynner forskjellene å merkes mer. Det boka og filmen har til felles er at de har en av de beste horror åpningene. De er også litt forskjellige, men like intense og fascinerende. Susan Backline som spilte jenta i introen i filmen døde dessverre tidligere i år, og det er en åpnig jeg ikke glemmer. Føler det samme med boka. Det er sjelden man leser slike intense og urovekkende åpninger.
Mange vil nok synes at midtpartiet i boka er noe treg og kjedelig da det er en del snakk om politikk og turisme angående om de skal bevare turismen eller stenge strendene på grunn av haiangrepene, men syntes også den delen var veldig fascinerende å få med seg. Det nevnes jo også litt om det i filmen, men i boka går de litt mer i dybden om nettopp det. Den eneste delen som kjedet meg litt var å lese om Martin Brodys kone om hennes hverdagsproblemer. Syntes det skapte en liten ujevnhet i handlingen.
Personlig foretrakk jeg å lese om haipartiene siden haier er fascinerende og misforståtte dyr, og om Martin Brody som krangler om øyas sikkerhet. Boka er tynn og hadde en fin og jevn tempo, så kjedet meg ikke med denne. En bok som er ypperlig å lese nå som sommerferien nærmer seg for de fleste.
Peter Benchley døde i 2006 og selv om han også har skrevet andre bøker, skrev han en bok som de aller fleste kjenner til. Noe som er godt gjort.
Fra min blogg: I Bokhylla
Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.
Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.
Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.
Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.
Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.
Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.
En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.
Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.
Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette ble for langdrygt for meg
Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?
Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?
Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.
Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.
Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Interessante refleksjoner rundt (dum)snille Norge
Fenget ikke så veldig, men godt skrevet
Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:
«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»
Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024 i NRK Åpen bok,
Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:
«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»
Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:
«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»
Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:
«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»
Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken I seneste laget historier om kvinner og menn.
Marit Eikemo skriver gode samtidsromaner. Jeg har lest to av romanene tidligere. Nå har jeg lest Team Tuva som ble utgitt i 2021.
Det er ikke alltid jeg synes hovedpersonen i romanene til Marit Eikemo har sympatiske trekk. Men det betyr bare at jeg lar meg engasjere. Når det gjelder hovedperson i Team Tuva er det vel mer å si at Tuva er forbindelsen mellom mange mennesker. Hvem er Tuva? Jeg tenker at hun er som de fleste av oss, et menneske med flere sider. Eller sammensatt som man liker å si. Hun viser sine ulike sider avhengig av de menneskene hun møter. Hun overrasker meg stadig. Team Tuva viser at forfatteren har god evne til å observere mennesker rundt seg.
Det første kapitlet Johannes fikk meg til å tenke på hva Vigdis Hjorth sa i et intervju i 2020:
Vigdis Hjorth mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen Er mor død uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.
Når Tuva og broren Terje møter presten Johannes til samtale i barndomshjemmet før moren skal begraves, er de er uenige om hvordan presten skal fremstille moren i begravelsen. Terje vil ha henne fremstilt som et godt menneske. Det vil ikke Tuva og viser til at moren ikke var god mot faren. Da nærmest spytter Terje ut ordet far. Det er ikke lett å bli enig om noe positivt om moren. De er uenige om det meste. Når det kommer til musikken vil Terje at Jan Teigens Adjieu skal synges. Da roper Tuva ut: «Nei nå må du faen gi deg!» Hun vil at folketonen Eg er framand skal fremføres:
«Mens Terje les teksten, har Tuva reist seg frå stolen og stilt seg ved vindauget. Terje ser opp frå mobilen til Johannes, og med eit nakent blikk stirer han ut i rommet.
Er det ikkje litt . . . ekstremt, seier han.
Det er ikkje noko meir ekstremt enn Jahn Teigen, seier Tuva.
Men mor elska Jahn Teigen, ho elska ikkje Gud! No offence, presten, seier Terje, men det var ikkje sånn at ho «lengta til Guds stad», som det står i denne teksten.
Johannes held hendene avvæpnande framføre seg, for å seie alt i orden, eg blir ikkje fornærma.
Det er ein sterk tekst, medgir han.
«Jordi eig ei den ro eg søkjer», seier Tuva: Det finst vel knapt ei strofe som seier meir om vår familie. Det har ikkje vore ein roleg augneblink for nokon av oss.
Kva seier du? Terje ser sjokkert på henne.
Det var ingen som ville ha kvarandre i denne familien! Mor ville ha far, men far ville ikkje ha mor. Du ville ha mor, men mor var berre sint på far. Eg ville til far, men far ville heller døy. Og mens eg prøvde å riste liv i far så lenge han levde, og du prøvde å dempe raseriet til mor, har eg og du skrive kvar vår historie om denne familien. Vi har ikkje lenger den same barndommen, vi har ikkje den same mora eller den same faren, og no forstår vi ikkje kvarandre lenger. Det er ein lengsel i denne songen som iallfall eg finn trøyst i, seier Tuva og gjentar «eg lengtar til Guds stad, der slutter sorgi, der turkast tåra, der ingen meir vert lagt død på båra».
Terje drar fra huset og Tuva foreslår å kjøre presten hjem. Når broren er dratt viser hun en annen side. Tuva gir Figgjo-serviset som Terje vil kaste til presten:
«*Nei, men det kan eg ikkje, seier han forfjamsa. Eg er presten, eg kan ikkje ta imot gåver frå pårørande.
For noko tull! Du høyrde sjølv kva Terje sa, han kjem til å kaste alt.
Men du må jo ha det sjølv!
Eg har eit heilt likt heime, eg kjøpte det for mange år sidan. Det er eit av dei fine minna eg har av mamma, når eg og ho sat på kjøkkenet og åt frukost eller kvelds frå dette serviset.
Hugsar du kva de snakka om?
Vi snakka nesten alltid om Disney-filmar. Det var den store lidenskapen hennar. Å?
Ja, ho kunne gått opp i kvitt eller dobbelt i Disney.
Johannes må le, folk sluttar aldri å overraske. Tuva sluttar seg til latteren hans, og han kjenner korleis floken frå tidlegare løyser seg opp.
Kva var favorittfilmen hennar?
Utan tvil Lady og landstrykaren, seier Tuva og tørkar nokre lattertårer.
Men du vil ikkje ha det autentiske serviset sjølv, det som du og mor di faktisk åt og drakk av?
Nei, det betyr ingenting, seier Tuva.
På ein augneblink har ho funne ein pose og pakka alt saman ned, rutinert og effektivt.
Åtte koppar, åtte tefat og åtte frukosttallerkar og åtte eggeglas. Figgjo-design av ypparste merke: Daisy. Ver så god! seier ho og rekker posen fram mot han på strake armer. «*
Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...
En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.
Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.
Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.
Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
