Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.
Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.
Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.
Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.
Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...
Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?
En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.
Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?
Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.
Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.
Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.
Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.
Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.
Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?
For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.
Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.
Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Morsom og underholdende liten sci-fi, uten de alt for avanserte scenarioene å holde styr på.]1
Siden du ikke kan sloss mot tech-selskapene og matvaregigantene alene, kan du like godt hive mobiltelefonen og ipaden, eventuelt spise dem siden de uansett sikkert er sunnere enn de fleste matvarene i butikken. Veldig god analyse av grunnene til at vi mister fokuset.
«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»
Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.
Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.
Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.
De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.
Tronstad er en produktiv forfatter for unge lesere, og hennes nyeste bok: Oppskrift mot ånder som knuser ting, er så langt hennes beste.
Særegen fortellerstemme
Tidligere har jeg lest Det blir pinlig uansett som hun skrev sammen med Bjørn Sotland og Flaggermusmusikk som hun skrev selv. Selv om jeg ikke har lest alt av henne, så har jeg fått med meg at hun har en særegen stil. Plottene i bøkene hennes er noe annereldes, og jeg synes hun har en kreativ fortellerstemme.
I Oppskrift mot ånder som knuser ting, møter man Henry som lever i en utfordrende tilværelse. Han kan ikke si morens navn uten at det skjer noe. Da blir noe ødelagt, ting knuses og eventuelt ulykker skjer. Noe som nettopp skjer på skolen med hans bestevenninne Viktoria. Hun tvinger ham til å si navnet hennes uten å tenke over hva det kan føre til, og siden han føler seg provosert, skjer det da noe som det alltid skjer når morens navn nevnes. Katasofen inntreffer. Viktoria faller ned trappa og skader ankelen sin alvorlig. Stakkars Harry da det gir ham konsekvenser, noe det siste faren hans trenger, da det ikke går så bra med karrieren hans.
Et annet sted blir man kjent med en annen jente som opplever det samme når bestefarens navn nevnes. Ved en tilfeldighet blir noen kjent med en dame som vet noe om dette og kaller det knuseånder, og hun har en oppskrift på hvordan de kan løse problemet.
Underholdende barnebok
Aller først vil jeg nevne at jeg ikke er i målgruppa, men likevel leser jeg ofte barnebøker og ungdomsbøker for jeg liker å holde meg oppdatert når det gjelder bøker for fleste målgrupper. Dette er en barnebok jeg likte overraskende godt på grunn av at den inneholder en smule overnaturlige elementer. Det er ikke mye av det, men noe. Jeg likte også karakterene som var en liten grad sære, men som også var underholdende å lese om.
Oppskrift mot ånder som knuser ting, er ikke spesielt troverdig med tanke på at den handler om knuseånder, som er omtrent det samme som poltergeist, som er en ånd som er mer voldelig av seg enn spøkelser, men så er jo dette fantasy. Tronstad skriver med stor kreativitet og innlevelse, så man blir lettt revet med, til tross for at handlingen ikke er realistisk, men det er heller ikke målet med boka.
Liker også balansen mellom tristhet og festligheter. Man får litt av alt. Man blir også godt kjent med karakterene i den korte stunden fordi Oppskrift mot ånder som knuser ting er bare på 202 sider, svært overkommelig og lettlest, spesielt med tanke på at kapitlene er så korte.
En fin og festlig bok om samhold, vennskap og finne løsninger på noe som er uforståelig og vanskelig. Gjerne les den rundt Halloweentiden eller mens det fremdeles er mørketid.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
ritaoline siterer Skogens usynlige stjerner av Kristin Harmel (side 312)
21:45, 25. februar 2023 Ingen har det som favoritt.
Alle mennesker kommer inn i denne verden som ubeskrevne blad, Yona, sa han rolig. Identiteten din er ikke ¨fastlagt ved fødselen. Det eneste som betyr noe, er hvem og hva vi velger å gjøre oss til, hva vi velger å gjøre med livet vårt.
ritaoline siterer Skogens usynlige stjerner av Kristin Harmel (side 39)
21:35, 25. februar 2023 Ingen har det som favoritt.
Vi er alle forbundet med hverandre,Yona. Du vet det nå. Og når skjebner først vikles inn i hverandre, er de lenket sammen for alltid. Livet er sirkler som spinner rundt over hele verden, og når det er meningen at de skal krysse hverandre igjen, skjer det. Det er ingenting vi kan gjøre for å hindre det.
«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»
Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!
Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:
«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»
Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.
Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha! Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.
Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman.
Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig.
King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.
Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...
I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.
Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.
Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?
Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.
I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.
Fra min blogg: I Bokhylla
«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»
Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til P2 lytternes romanpris 2022.
Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk. Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.
Sist sett
