Bokelskere.no

Noe av det skumleste, morsomste og mest medrivende jeg har lest av noveller - anbefales!

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Masse lun humor i et maskulint vennskapsforhold

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

England er helt klart blitt mitt reisemål nummer en. Jeg har vært der en del ganger. I London og andre byer. Jeg har reist rundt på den engelske landsbygda. I vest, sør og nord. Å reise til England er som å reise hjem. Jeg får følelsen allerede når jeg kommer inn på flyplassen. Jeg vet at det er et land med økonomiske forskjeller. Når jeg ser, hører og leser om problemer i det britiske samfunnet blir jeg trist. Og jeg håper at ting kan bli bedre for de som sliter. Allikevel, jeg kan ikke la være å glede meg over at en kort flyreise, så er jeg der. Jeg velger gjerne bort en tur til landet «Syden» for å kunne reise til England. For meg er det ingenting som er hyggeligere enn å spise lunsj på en engelsk pub. Eller å innta te og scones på koselige små restauranter og kafeer.
Derfor er det mange steder jeg har vært som beskrives i boken til Jon Berg: En smak av England som har tilleggstittelen: På landeveien i Berkshire, Wiltshire, Bristol, Somerset, Devon og Cornwall. Boken ble utgitt i 2022. I boken er det reisetips. Flotte bilder. Og matoppskrifter.

Her er en smakebit fra Wiltshire, byen Lacock:

"Vi kjører videre sørover, gjennom et lappeteppe og klynger av hus her og der. En tett hekk danner en vegg langs veien som det ennå så tidlig på våren er mulig å se gjennom. Etter en halvtime er vi framme i filmbyen Lacock.
Har du sett noen berømte engelske TV-serier er, er det stor sjanse for at du har sett landsbyen Lacock i Wiltshire i sørvest- England, ikke langt fra Bath.
Bortsett fra bilene, ser landsbyen ut omtrent som den har gjort i hundrevis av år, akkurat som Castle Combe. Mange av bygningene er fra 1200-tallet, upåvirket av tidens tann. Det bare å ikle skuespillere og statister datidens antrekk, så er tiden skrudd tilbake. Her er ingen synlige kabler, parabolantenner, minibanker eller klimaanlegg. Det er steinhus og hus i bindingsverk om hverandre. Igjen, bare bilene vitner om den nye tid.
Deler av «Downton Abbey», «Harry Potter», «Emma» og «Stolthet og fordom» er spilt inn her. Vi trer inn i The George Inn, en pub fra 1361. Her har det vært servering helt siden den gang. En stor peis står midt i lokalet, og det er lavt under det hvite steintaket.
De har alle standardvarene i ulike varianter; fish and chips, burger, pai, sandwich, og selvsagt en enorm mengde halvdødt, lunkent øl. Alt sammen godt laget og tilberedt.»

For en avslutning på serien, den skuffet ikke

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Ingen må vite er både vond og vakker. En poetisk historie om dobbelt overgrep i historisk tid og ung kjærlighet som ikke lar seg bøye.

«For muttra var livet å reise, komme seg vekk fra og å komme til et sted så langt hjemmefra som mulig. Ethvert annet individ på kloden ville ha kansellert denne Wienturen om han eller hun var like syk som muttra var nå. I stedet satt hun der og gledet seg, uten en forsvinnende liten tanke om at hun faktisk måtte bevege seg opp av setet når flyet landet. Hun levde i nuet slik hun pleide, som et barn.»

Jeg har lest en del av bøker som Anne B. Ragde har skrevet, men aldri har jeg hørt stemmen hennes så klart som når jeg leste boken Muttra og meg som ble utgitt i 2022. Når jeg leste den siste del av boken, reisebrevene, så jeg henne i tillegg. Dagbladets anmelder synes den blir skravlete:

«Anne B. Ragde blander hummer og kanari i en erindringsbok som både handler om forholdet til en ukonvensjonell mor, og om livet som forfatter.»

Ja, tidsmessig er boken springende. Leseren bør nok ha lest andre bøker av Anne B. Ragde før en leser Muttra og meg.

Selv har jeg lest Arsenikktårnet (2001), de tre første Neshov-bøkene (og sett filmatiseringen), Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) og Jeg har et teppe i tusen farger (2014). Og jeg har lest, hørt og sett intervjuer med Anne B. Ragde. Det siste intervjuet var her på NRK radio fra 11.12.22: Anne B. Ragde kastet sitt første manus: – Det var helt forferdelig:

«Da hun fant brevene fra reisene de hadde hatt sammen, skjønte Anne B. Ragdes at det måtte bli bok. «Muttra og meg» beskriver hun som en homage til sin mor, både på godt og vondt.»

Selv om boken ikke har fått litteraturkritikerne til å juble, ble det en leseopplevelse som jeg trengte nå. Anne B. Ragdes positivitet skulle jeg gjerne blitt smittet av. Og generøsiteten hun viste moren til tross for barndommen hun hadde. Den siste delen av boken, reisebrevene de sendte familie og venner da de var på reise til Dubai og Oman; jeg kan ikke huske sist jeg har lest noe så morsomt og levende. Jeg misunner ikke henne barndommen. Men jeg misunner Eva at hun har en søster som heter Anne B. Ragde.

Omtale fra dette blogginnlegget

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

Utrolig fint skrevet historie med demens som tema