Bokelskere.no

Kjekt med enda en Shakespearegjendiktning

Spesiell bok, men så er det jo Murakami :)

Nydelig skrevet, dette ga mersmak!

Spennende tredjebok - anbefaler hele serien!

Kurdistan for 16 år siden, det er heftig!!

Vidunderlig vakkert om sorg og savn

Spennende fantasythriller fra "virkeligheten" - anbefales!

Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.
Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»

Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.

Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.

Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:

«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»

I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:

«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»

I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.

Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Dette er en bok som har fått mye ros, og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg likte boka godt, men kanskje ikke like godt som mange andre gjorde.

Dette er også en type bok som er vanskelig å skrive om, spesielt siden den er såpass godt likt av andre, og fordi den tar opp et skremmende og aktuelt tema. Jeg likte boka godt jeg også, men den krøp dessverre ikke under huden på meg som den har gjort på mange andre. Jeg fremstår kanskje som en kald person nå, men det er jeg ikke.

Harde bud
Frmesk er en jente som har levd et hardt liv helt fra dagen hun ble født. Hun er uønsket av sin egen far bare fordi hun er jente og hun er svak. For mange andre fremstår hun som litt rar fordi hun har en hvit stripe i håret. Moren hennes er glad i henne og vil beskytte henne mot alt, spesielt mot hennes mann som truer med å begrave datteren deres levende. For å være sikker på at jenta får en trygg og god oppvekst, lar hun jenta være hos besteforeldrene sine en stund. Den stunden blir til år fordi besteforeldrene vil ikke at jenta skal havne hjemme hos sin egen far som ikke en gang vil ha henne. Hos besteforeldrene sine får hun masse trygghet og kjærlighet. Likevel er hun, moren og besteforeldrene alltid på vakt slik at ikke noe skal skje henne.

Dødevaskeren er som nevnt en bok som har fått masse skryt og oppmerksomhet. Vårens store snakkis. Som vanlig prøver jeg å forholde meg nøktern til bøkene jeg skal lese istedet for å møte dem med store forventninger, for det har en tendens til å ødelegge alt sabla fort. Jeg likte ikke Dødevaskeren like godt som mange andre, men ble positivt overrasket. Ikke historien i seg selv, men synes det er modig at noen tar opp dette, og gir kvinner fra miljø hvor de ikke blir respektert på noen som helst måte, og som gir dem en stemme. Det er både interessant og skremmende. Det er utrolig hva en gammel tro kan få mennesker til å gjøre, og bruke det som en "unnskyldning" for deres handlinger. Helt uforståelig at det fremdeles skjer den dag i dag, som æresdrap og slike ting når noen ikke gjør det som er forventet av Koranen.

Trist og tankevekkende fortid
Boka veksler mellom nåtid og fortid. Fra midten av 80-tallet til begynnelsen av 1991 i Zamwa, og 2016 i Danmark. Frmesk som nå er på sykehus og som ser tilbake på hennes oppvekst. Selv foretrakk jeg å lese om oppveksten hennes som både er trist og tankevekkende. Bestemoren til Frmesk vekker oppsikt med tanke på at hun er dødevasker. Noen må gjøre det også og Frmesk bestemor er en kvinne med mye nestekjærlighet og omsorg. Til tross for at besteforeldrene hennes har ulik tro, er båndet dem imellom elskverdig og meget sterk. De kan diskutere religion og bli sure på hverandre, men elske hverandre samme hva den andre tror og mener.

Dessverre får man ikke vite så mye om Frmesk nåtid, om hvorfor hun er på sykehus og hennes tid i Danmark, noe som er et savn. Vi får ikke vite så mye om hennes voksne liv, noe jeg gjerne kunne ha tenkt meg å få et større innblikk i.

Sara Omar fikk politibeskyttelse på grunn av denne boka. Til tross for det, er det godt å vite at noen våger å ta opp slike temaer som dette. Ja til ytringsfrihet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende indiekrim med samfunnsaktuelle tema som trafficking, antibiotikaresistens m.m. Godt skrevet. mer i bloggen min her

Spesiell roman om Dag Solstad som vandrer rundt i Berlin etter at han har flyttet dit. Jeg har nettopp vært i Berlin, så det var derfor ekstra fornøyelig å lese den. Mer i min omtale her

Alle har sitt å stri med ...

Det alle vet angående sosiale medier er at det meste går gjennom et filter, og folk for det meste viser det de vil vise istedet for hele sannheten. Alle har vi vårt å slite med, stort eller smått. Men livet går sin gang. Slik er det også for Eve Singer. Hun er krimreporter og deler informasjon om viktige og forferdelige saker med Tv-seere. Mon skulle tro hun var vant til å se både død og litt av hvert, men det er en tøff bransje, og av og til føles slike saker uvirkelige og setter henne virkelig på prøve. Samtidig tar hun av seg sin far som sliter med hukommelsestap. Hun har en hjelper værende hjemme mens hun er på jobb, men når hun er hjemme tar hun seg av ham selv og hjelper til. Det er aldri et rolig øyeblikk i Eve Singers liv.

Hun venter på sitt store gjennombrudd som aldri kommer for i hennes bransje er det tøff konkurranse på mange måter. Hun kan når som helst bli erstattet av en yngre og pener reporter, og det er intern konkurranse mellom reportere. Det er en kamp om beinet om de mest sjokkerende sakene og få vist sjokkerende bilder til Tv-seere. Hun må alltid levere for å ikke miste jobben. Heldigvis har hun sin gode arbeidskollega Joe i sitt team og de jobber godt sammen. De og mange andre er redde for denne seriemorderen som herjer i London, og når som helst kan et tilfeldig offer være deres neste sak. Alt blir forandret når seriemorderen tar personlig kontakt med Eve Singer. Han vil ha hennes oppmerksomhet, og hun vil beholde jobben sin. Kommer de til å gi hverandre det de vil ha?

Seriemordere er fascinerende, men ikke denne gang
Den vakre død er en mørk og dyster krim med noen uhyggelige elementer og groteske scener. Jeg liker slike ting siden horror er min favorittsjanger, men jeg ble dessverre ikke forelsket i denne boka. Seriemorderer er noe jeg synes er fascinerende å lese om og å se dokumentarer om. Det spennende med seriemordere er at det er vanskelig for oss andre å forstå hvordan de tenker fordi vi vil egentlig ikke forstå, og det er også fascinerende å vite hva slags mennesker de er. Hva er det som gjør at de velger å ta andres liv? Det er spørsmål som er spennende og skremmende å tenke på, så dette burde ha vært en bok for meg, men det ble det dessverre ikke.

Grunnen var at jeg syntes jeg at denne seriemorderen ble litt for "tam". Følte ikke at man fikk god nok innblikk i ham og hans liv til å bli interessert nok i denne karakteren, så han ble vel skyggeaktig. Seriemordere lever et skyggeaktigliv, andre seriemordere et dobbeltliv, men likevel. Synes bare at man ble bedre kjent med de andre karakterene. Syntes heller ikke at saken i seg selv var spesielt uhyggelig, for den uhyggelige atmosfæren og intensiteten ble stort sett fraværende.

Ufrivillig humor
Det beste med boka ble overraskende nok humoren, noe som er rart med tanke på at jeg ikke er spesielt er glad i humorbøker. Men humoren til både Eve Singer og Duncan (faren hennes) er fin. Eve er veldig sarkastisk, det må man være i den bransjen hun er i for å overleve. Det er ikke fint å le av faren til Eve som sliter med alvorlig hukommelsestap, men han kommer med noen kommentarer som er veldig festlig. Jeg likte forholdet mellom de to. Eve passer på ham, selv om hun må gjenta det meste og i små øyeblikk husker han hvem hun er. Forholdet deres er både varmt, frustrerende og underholdende på godt og vondt. Jeg likte å lese om dem bedre enn seriemordersaken Eve jobber med.

En annen ting boka skal ha skryt for er temaet overdreven mobilbruk. Mer og mer leser vi i avisene om når en ulykke skjer eller noen dør, og er det noen i nærheten filmer de det på mobilen sin i stedet for å vise respekt og hjelpe til. De ser på det som en slags syk form for underholdning uten å tenke på at det er en del av en sårbar virkelighet.

Jeg har ikke lest så mye av Belinda Bauer, men fra før av har jeg lest Blacklands og Nysgjerrigper så vet omtrent hvordan bøkene hennes er. Selv om denne ikke nådde så høyt opp, ble jeg begeistret over Blacklands som jeg leste for mange år siden. Den vakre død er slett ingen dårlig bok. Det er bare det at når man har lest mye horror og krim, skal det mye til før man blir både lurt og sjokkert. Har også lært å ikke ha store forventninger og liker å forholde meg nøktern til bøkene jeg leser. Likevel skjer det at man blir skuffet og det ble jeg denne gang. Likte persongalleriet og humoren bedre enn selve krimsaken.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så fint å lese det du skriver. Gleder meg til å lese nummer to. Men skal ta en liten pause og lese en annen bok før jeg starter på den.

Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.

På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.

Er hun for god til å være sann?

En reddende engel?
Det er husbrann hos naboen, og som den helten Mark er, redder han katten til Jade. Siden hun ikke har noe sted å dra til, og Mark og Melissa ser at hun har et god tone med barn, ansetter de henne som barnepike. Jade blir boende hos dem enn så lenge mot at hun ser til deres syv år gamle datter og deres nyfødte. Jade er for god til å være sann, for hun dukker alltid opp når noe skjer. Hun er nesten som en tankeleser, og det gjør det lettere for Mark og Melissa. Ting går på skinner nå som Jade er hos dem. Hun er så fantastisk, at de glemmer å sjekke hennes bakgrunn og referanser. Noe de kanskje burde ha gjort? Ting går fra perfekt til katastrofalt da Melissa blir deprimert, og hun har vært rammet av depresjon tidligere. Hun beskylder Mark for det ene og det andre, og dynamikken i familien forandrer seg sakte, men sikkert til det verre.

Det var på grunn av bakgrunnsteksten jeg ville lese boka og fordi jeg ville ha noe lettlest. Den var veldig lettlest, nesten for lettlest for den har nesten ikke handling i det hele tatt, og persongalleriet var virkelig en tam og oppbrukt gjeng. Kapitlene er svært korte på bare noen få sider og det skifter perspektiv mellom Mark, Jade og Melissa, samt noen andre bikarakterer. Denne boka fikk meg til å tenke på filmen The Hand That Rocks the Cradle (Hånden som rører vuggen) som ble produsert i 1992. Selve historien var ikke så lik filmen, men karaktertrekkene på enkelte var det, spesielt barnevakten som hadde onde hensikter. Selv liker jeg The Hand That Rocks the Cradle veldig godt fordi den var veldig utspekulert, ondskapsfull og meget spennenende. Mens denne,The Babysitter virket som en blek kopi. Selve skrivemåten var heller ikke spesielt imponerende. Det er mange gjentagelser i historien når det oppstår dødpunkt. Det er ikke stort som skjer. Det er ingen flyt, i hvert fall ingen naturlig flyt.

Sløvt av foreldrene
Litt ironisk at Mark, som selv er detective inspector (DI), ikke klarer å se eller skjønne hva som foregår i sitt eget hjem. Så han er ikke den skarpeste kniven i skuffen, akkurat. Greit at kona kanskje ikke gidder å gjøre en bakgrunnssjekk på Jade, men når ikke en gang Mark, som har en slik jobb, ikke gidder å gjøre det blir man litt oppgitt. Hva slags foreldre er de egentlig? Jada, de er gode og kjærlige foreldre og alt det der, men å la en fullstendig fremmed bo hos dem på ubestemt tid og attpåtil jobbe som barnevakt er litt søkt. Det er ikke nok at en person er grei og sjarmerende, og at hun påstår hun hadde et kurs om barn på college. Er det virkelig nok? Det er litt vagt og dårlig dømmekraft av dem begge, spesielt Mark med tanke på den bransjen han er i. Det blir for dumt.

Skrivestilen var heller ikke så mye å skryte av. Greit at kapitlene er korte for det er det jo som oftest i psykologiske thrillere, men det er ikke helt troverdig at Mark og Melissa er like forelsket i hverandre etter så mange år. Bare legg merket til dette avsnittet;

But then, Mark had been quite into her shirt last night. Melissa smiled quietly, recalling the wicked glint in this chocolate-brown eyes as he told her that imagining her naked beneath it was a serious turn-on, how he'd pinned her to the bed, with not much protestion from her, and worked excruciatingly slowly through each button, finally asking her to keep it on while he made deliciously slow love to her.
Please. Stop. She'd be dragging him upstairs for a repeat performance as soon as he walked through the door at this rate.

Nei takk. Jeg er ikke i mot å lese kioskromaner, for leser noen av dem selv, men denne stemples som en "seriøs" psykologisk thriller, men for min del ble det alt annet enn det. Det opplevdes mer som en parodi av hele sjangeren. Lettlest, det skal den ha, men fort "glemt" og for lite utfordring til en psykologisk thriller å være. Styr unna.

Fra min blogg: I Bokhylla