Tine Sundal som svar til Mads Leonard Holvik :
09:19, 17. mars 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Hamsun svermeren av Ingar Sletten Kolloen av Ingar Sletten Kolloen
Hvis det er Berre kjærleik og død du mener, så har jeg ikke det. Antar du anbefaler den, siden du spør? takk for tips!
Tine Sundal om Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas:
12:15, 16. mars 2024 Kommentarer: 1
En krimserie som bare blir sterkere og sterkere, og kanskje også mørkere?
Vanligvis blir man noe lei og kjeder seg når man er et godt stykke inn i en krimserie, men her er det noe omvendt. Minier har egen evne til å holde interessen oppe, og liker balansen mellom det hverdagslige og det ondskapsfulle. Det er en god kontrast.
Brutale hendelser
I Jakten leser man om en ung mann som blir påkjørt. Han kommer løpende ut fra skogen som om han er jaget av noen. Sjåføren har ingen sjans til å stope i tide. Offeret har på et dyrehode som forestiller en hjort og på brystet er ordet rettferdighet brent inn i brystpartiet. Hvem har gjort dette mot ham, og hvis han ble jaget av noen, har de gjort det mot noen andre?
I mellomtiden leser man om stressa Frankrike i opprør, fordi det trues med ny nedstenging på grunn av covid, og mange har ikke råd til å miste jobbene sine. På hjemmebane er Martin Servaz redd for å miste harmonien, da hans partner vurderer om hun skal være med på et viktig oppdrag eller ikke. Blir ting noen gang normalt igjen både for ham og Frankrike?
Fascinerende hovedkarakter
Som vanlig skriver Minier svært godt. Kapitlene er korte, dialogene erfengende, og det dukker også opp en ny karakter. Minier klarer hele tiden å holde på interessen og det er fort gjort å lese noen sider ekstra sider. Liker også at Martin Servaz ikke beskrives som en typisk etterforsker. Han har sin egen stil og gjør ting på sin egen måte, men kan samtidig være myk når det trengs, og han vet hva som er viktig for ham. Føler at han er litt menneskelig i motsetning til mange etterforskere og politifolk man leser om. De fleste andre karakterene er også spennende å bli kjent med, på godt og vondt.
Syntes tematikken var både realistisk og engasjerende å lese om. Det var hele tiden noe som skjedde, og det plaget ikke meg noe å lese om covid. Det er bare ikke et tema jeg synes er noe interessant å lese om. Derfor ble jeg litt smålei av munnbindene som stadig ble nevt underveis i boka. Det var det eneste som la en liten demper på spenningen. Men heldigvis var det ikke så mye nevnt at det overskygget hele handlingen.
Bortsett fra munnbindstyret, var Jakten nok en sterk bok i Martin Servaz serien. Liker mørket og dysterheten denne og de andre bøkene består av. Vet at Minier har begynt på en ny serie, og håper det ikke betyr slutten for Servaz, for leser mer enn gjerne neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Feelgood er ikke min sjanger, men gode omtaler fikk lokket denne til meg. Jeg likte historien veldig godt, og koste meg med boken.
Påska nærmer seg med stormskritt, og da passer det godt med krim og horror. Dette er horror for barn som er nysgjerrig på å lese mer fra denne sjangeren. En bok for nybegynnere.
Ypperlig bok å lese sammen med noen
Det spøker på fjellet er en lettlest bok på bare 109 sider med en god del illustrasjoner. En fin bok for de som har lært seg å lese og som ikke krever noe avansert. Den er også fin å lese sammen med noen. Den er kanskje ikke altfor skummel heller, eller passe skummel for målgruppen boka er beregnet for. Det kommer an på hvor lettskremt man er.
Det spøker på fjellet er om Sanne og Simon som er med foreldrene til hytta siden det er påske. Hytta tilhørte en onkel som bare forsvant. På fjellet føles det ekstra stille og uhyggelig. Det er noe mystisk med fjellstua. De hyggelige eierne er ikke der og fjellstua er helt mørklagt. Inntil en kveld moren til Sanne og Simon oppdager at det lyser i et av vinduene.
Simon og Sanne møter en dag andre barn i området. De er tynnkledde og klærne virker noe gammeldagse. Det rare er at de ikke har med seg mobiltelefoner, men Simon regner med at de tilhører en av hyttene. Ting gjør til at Simon blir mer og mer mistenksom enn Sanne. Det er noe med barna som gjør at Simon føler på et ubehag. Til slutt vil han bare unngå dem. Er det lenger trygt å være sammen med dem?
Rekker ikke å bli så godt kjent med karakterene
Som nevnt er dette en svært kort bok som er veldig lettlest. Dermed blir man ikke helt kjent med persongalleriet, da tiden er svært begrenset. Men Jøranlid er god på å beskrive den kalde isolasjonen og hvordan det var å være mørkredd i den alderen. Hun er også god på å føle seg alene om noe, slik Simon gjør med sine tanker om barna de nettopp har møtt.
For voksne blir nok denne boka svært så forutstigbar, så ingenting med handlingen overrasker. I boka er det også med en del illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Personlig likte jeg handlingen bedre enn illustrasjonene, da illustrasjonene er noe stive. Synes de ble noe stemningsløse. Illustrasjonene er laget av Cathrine Sandmæl.
Derfor passer denne boka for yngre lesere som boka er ment for, og de som vil prøve å lese bøker som kanskje er noe skumlere enn de er vant til. Noe som passer fint til påska som kommer, da mange har mer tid til å kose seg med en bok eller to. Er også sikker på at barn vil mene at denne er småskummel i motsetning til voksne lesere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Jeg likte Vennligheten godt, men dette var en helt annen sjanger. Hadde det ikke vært for at jeg så klipp fra filmen som er ute nå, på kino, ville jeg ikke sett for meg scenarioet som utspiller seg her. Ønsket å plukke opp bakenforliggende refleksjoner, men jeg strakk ikke til.
«DET HAR GÅTT syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.
Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.
Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.
Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.
Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.»
Jeg skal ikke forsøke å beskrive leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Lars, Kari og Ola Bremnes Når du går med tilleggstittelen Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen. Det blir på sammen måte som Lars skriver om Bremnes, der de tilbrakte somrene som barn:
«DET FØLES ALLTID rart å prøve å beskrive Bremnes for utenforstående, og jeg må anstrenge meg for å se stedet med et saklig og objektivt blikk. Jeg har utallige ganger prøvd å tegne et bilde av havet, jordene, husene, fjellene. Sommerens aldri hvilende midnattssol, men det er nesten umulig. For stedet er i virkeligheten en tilstand i min sjel. Den største delen av Bremnes er inni meg.
Bremnes er alle min barndoms somre. Mine første myggstikk, min første smak av rabarbra, min første fisketur, mine første blåbær — og smaken av en saueperle som jeg trodde var et bær. Og alt dette i verdens mest magiske lys, eller i «Nordlandssommerens evige dag» som Hamsun så fint beskriver det i romanen Pan.»
Når du går er ikke bare en bok om å rydde opp i et dødsbo. Det er noe mye mer enn det. De setter ord på og fremkaller bilder av mye som er lett for meg å relatere meg til. Fra det fine til det som er sårt.
Når du går er en bok som litteraturkritikerne ikke finner interessant å skrive noe om. Men en bok som jeg trengte å lese. Jeg er så innmari glad for at de har tatt seg tid til å skrive og utgi boka. På samme måte som jeg er glad for all musikk de har gitt ut.
Forlaget omtaler boken slik:
«Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.
Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?»
De hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra. Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.
Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger. «
Debutant og tidligere bokblogger bak Read All About It, har kommet med første bok i en ny krimserie.
I første bok i Silja Frost serien, får man mye inntrykk av politietterforsker Silja. Hun kommer fra et sted utenfor Hønefoss, men hun har de siste årene bodd i Oslo. Nå kommer hun tilbake til hjemstedet for å hjelpe bestefaren sin, siden bestemoren hennes begynner å bli dement. Noe som er sårt for Silja, da det er dem som har oppdratt henne mest, og som hun har hatt nærmest forhold til.
Et grusomt funn
Hun grugleder seg til å komme tilbake til småstedet. Hun tviler på at mye har forandret seg, og det er enkelte hun kanskje ikke vil møte på av ulike grunner. Da Silja var tenåring, forsvant bestevenninnen Ann. De var ikke så nære tiden før hun forsvant, da de begynte å skli fra hverandre, men likevel opplevdes det som tungt, og ingen har fått vite hva som skjedde med henne. Ikke før hun tilfeldigvis blir funnet i en tønne bare noen dager etter at Silja kom tilbake. Hvem har gjort dette mot henne? Er det noen Silja kjenner sonm står bak, eller en gjennomreisende?
Problemene står i kø for Silja, både på jobb og hjemmebane. Hun føler seg ikke trygg hjemme, da det føles ut som om hun blir observert. Hun føler også et nag til at hun ikke fikk bli kjent med faren hennes. På jobb er det ikke alle som er like glad for at hun er tilbake. Var det dumt av henne å forlate Oslo?
Mange følelser i sving
Det er mange krimserier for tiden og man lurer på om er det nødvendig med flere? Ikke godt å si. Med så mange krimserier, skal det godt gjøres å skille seg ut. Dette er ikke en spesielt mørk krim som jeg foretrekker, men heller en hverdagskrim, med gamle følelser som blusser opp, og en del intriger. Handlingen hopper fra 1990 da Silja var tenåring og 2009, som er nåtiden i boka. Det er gjort på en oversiktelig og ryddig måte. Personlig foretrakk jeg å lese fra tidslinjen i 2009. For min del ble det en del mye om følelser, spesielt frar Silja som ofte lett får følelser for andre, også når hun ikke vil det skal skje. Ble litt lei av den biten. Foretrekker nok mer hardbarket krim.
Men Øen skildrer hverdagskrim fra et småsted på en ypperlig måte. Det er enkelte ting man ikke kan rømme fra, som den ølelsen av at noen vet mye om deg, mer enn du kanskje ønsker. Gamle konflikter som kanskje oppstår på nytt, og noen som tar mer plass enn andre. Når jeg tenker på Ann som ble funnet i en tønne, tenker jeg på filmen Megan is Missing som er en svært grusom film. Boka og filmen har ingen likheter, men det var det med den tønna som fikk meg til å tenke på den.
Ingen tvil om at Øen er god til å skrive. Hun beskriver både sted og fleste karakterer på en realistisk måte, og det er hele tiden noe som skjer. Ble bare en smule lei av diverse intriger som gikk noe frem og tilbake underveis. Likevel er jeg interessert i å følge videre med på forfatterens utvikling, og se hvilken retning bok to tar. Få et enda større bilde av Silja Frost, siden jeg ikke ble godt nok kjent med henne i den første boka. Vet at hun har sterk personlighet, men hun må vise enda mer av seg selv.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse
Tine Sundal om Jeg kommer til å finne nøkkelen av Alex Ahndoril:
13:04, 28. februar 2024 Kommentarer: 2
«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.
November.
November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.
Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.
Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?
Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt. En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»
Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:
Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.
Forlagets omtale av forfatteren:
«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»
Og boken blir omtalt slik:
«Hvordan er det egentlig å bli gammel?
I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?
Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel.»
Sist sett
