Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

«DET ER SOM om han blir smuglet inn del for del, som et byggesett av en pappa. Han er ei jakke i gangen, et par jeans i skittentøyskurven, en stemme i kjøkkenet om natta. Han er noe hun sakte setter sammen i ly av mørket og vil vise oss så fort hun har fått ham til å virke. Jeg vet fremdeles ikke hvordan pappaer begynner og slutter, men hvis dette er en pappa, har han nok begynt nå. Og i så fall kan de tydeligvis begynne før man har sett ansiktene deres.»

Uvisst av hvilken årsak; jeg hadde ikke tenkt å lese Andrew Waldens prisbelønte og kritikerroste bok: Jævla menn. Men så stod den i hylla for bøker på hurtiglån på biblioteket. Nå er den lest. Det tok noen sider før jeg kunne istemme jubelkoret. Men så ble jeg nærmest hekta på å lese videre. Fantastisk bok. Kan ikke fri meg fra tanken at forfatteren må ha hatt en mor som kommer under kategorien «hodeløs høne».

Aftenpostens anmelder skriver her bl a dette.

«Ordet stefar er forlengst byttet ut med bonuspappa på norsk. Barn skal helst føle det som en tilvekst når mor får ny partner.
Enkelte av de syv farsfigurene som dukker opp i «Jävla karlar» har da også noe å bidra med. Men denne svenske romanen er fremfor alt en heftig historie om menn som kommer og går, som forstyrrer med sin sjalusi og ignorerer barnet etter den første innsmigrende fasen.»

Kan anbefale samtalen med Andrew Walden her i NRK radioprogrammet Drivkraft.

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Første bok i en kjempeinteressant serie om tvangsgiftig av pakistanske jenter. Forfatteren har arbeidet med dette i en årrekke, og de seks bøkene i serien er troverdig til tusen - anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Å lese en forfatters liv gjennom bøkene han har skrevet, er en farlig øvelse. Først og fremst står man utsatt til for overivrige tolkninger: Han tenkte åpenbart slik, for han skrev det jo. Det er så mye man kan få til å passe til et prisme som er ferdig innstilt, et bestemt perspektiv på et liv som i realiteten — uten unntak — er mer komplekst. Alle biografier over skjønnlitterære forfattere balanserer mot denne risikoen. Hva de har skrevet i ulike livsfaser, antas å speile en livsverden og dens karakteridealer. For forfattere av fantasifulle barnebøker åpner muligheten seg for allegorier og fabelfigurer som forsterker bestemte karaktertrekk som forfatteren åpenbart har ønsket løftet frem. Men å sette likhetstegn med ham er åpenbart for enkelt. For Roald Dahl var verken Willy Wonka, den fantastiske Mikkel eller Dannys far i fasanjakten. Alle tre skikkelser avslører imidlertid sentrale trekk ved utsynet over livet han hadde da bøkene ble skrevet.»

Hvorfor leste jeg aldri bøker av Roald Dahl da jeg vokste opp, det har jeg tenkt mye på underveis i lesingen av biografien som Øivind Bratberg har skrevet og som ble utgitt i 2016: Roald Dahl Grensesprengeren. Var det barnelitteraturens portvoktere, bibliotekarer og lærere, som de beskrives i boken og som var negativt innstilt til hans barnebøker, som er årsak til at jeg ikke kan huske Roald Dahls bøker fra skolebiblioteket og det lokale biblioteket. Det blir bare spekulasjon fra min side. Samtidig er det mer enn merkelig at jeg, som leste som så mye at jeg etter hvert måtte lese voksenlitteratur for å stille min «hunger» etter bøker, ikke kan huske bøker av Roald Dahl.

Uansett; det var interessant å lese biografien selv om enkelte partier, der det ble ramset opp mange navn som jeg aldri kommer til å huske, hadde liten verdi for meg. Novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier (Someone Like You), som ble utgitt i 1953 og på norsk første gang i 1955, har jeg notert meg for lesing.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne kriminalromanen finner sted i Trondheim, Norge, hvor en seriemorder (selvfølgelig ikke en ekte) er på drapstur. En morgen våkner innbyggerne til den forferdelige nyheten om at seks mennesker er blitt drept. Er det en seriemorder som står bak, eller er det terror? Hva er eventuelt motiet?

Sjeldent man leser om homofile etterforskere
Drapsetterforsker Theodor Krogh er homofil og singel. Han har ikke mye familie boende i nærheten, bortsett fra søsteren og hennes to barn. Mesteparten av tiden er han alene eller på jobb. Ingenting føles det samme igjen da en seriemorder herjer i byen.

Hjertepromenaden er en debutbok og det er på en måte lett å merke, på grunn av skrivestilen. Noen ord gjentas ofte og får det til å høres litt komisk ut. Men det er ingen dårlig bok. Selv om det var en typisk seriemorderkrim, var det fint å lese perspektivet fra ofrene, seriemorderen og Theodor Krogh. Det var også hyggelig å lese fra en by jeg er kjent med siden Trondheim er min nærmeste by. Ofte når jeg leser om forskjellige steder, er det vanskelig å forestille seg det.

Stive karakterer
Dette var morsom lesing. Slutten ble noe lang og noen av karakteren føltes litt stive og unaturlige, og jeg foretrekker nok kriminalromaner som er enda mørkere. Men Hjertepromenaden var verdt å lese. Passer en forblåst kveld som denne...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

For mye magisk realisme for min del.

Kobe og hans mor flytter til en annen by og blokk. Noen som heter Abby, tilbyr Kobe gåjobber, og en av disse er å stjele noe fra en kvinne som ligger for dæden. Etter det, forteller Kobe den ene løgnen etter den andre. Men hvor lenge kan han egentlig lyge?

Ingen fan av konseptet
Dette er på en måte en historie i en historie opplegg og det er opp til leseren å skjønne hva som egentlig foregår. Et slikt konsept er nok ikke for alle. Noe av tingene Kobe gikk gjennom vare både noe forvirrende og småkjedelig. Han lyger fordi det lyser opp hverdagen hans og noen ganger gjør det moren hans glad, også. Det blir brukt nesten som en slags forsvarsmekanisme og for å overleve hverdagen. Det var enkelt å skjønne den delen av boka, i forhold til resten. Fordi Løgner som lyser var for snodig. Jeg var ikke helt fan av de snodige delene og magisk realisme. Det gjør det vanskelig for meg å forestille meg det jeg leser, og følte meg stort sett utenfor. Det var også vanskelig å konsentrere seg da mange av karakterene hadde merkelige navn.

Ikke hennes beste
Tronstad er en kjent forfatter som har skrevet en del bøker for barn og ungdom. Men denne var nok ingen favoritt av henne. Min favoritt er fremdeles Flaggermusmusikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg er enig med NRK's anmelder som skriver: "Ikke alle bøker skriver seg inn i litteratur­historien. Noen timers ektefølt raljering over tidens tåpeligheter er også bra."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det vil ikke overraske meg om romanen Evil Grandma av Line Baugstø blir film eller teater (komedie). Romanen er utgitt i år, og jeg leste romanen på 251 sider i løpet av noen timer.

Det er ingen «dødtid» i handlingen, her skjer det mye. Til tider ellevilt. Det er lett å leve seg inn livet til hovedpersonen Mona. Romanen er lettlest, og jeg synes forfatteren har beskrevet en del av «tidsånden» på en varm og humoristisk måte. Innimellom ble jeg litt trist og oppgitt over Mona.

Godt sagt! (5) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Boken kom ut i 1935 og skal være selvbiografisk. Den bærer ikke det gammelmodige preget som mange av de gamle klassikerne har, så det var en fryd å lytte til.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Boken kom ut i 1938 og er preget av det. En ramsalt historie satt sammen av forskjellige menneskers opplevelser under en (eller flere) stormer. Jeg likte den, men det tok liksom ikke helt av :)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En grøsserbok for barn og tenåringer, men mest for tenåringer.

Trendy utfordring
Det besatte huset handler om et hus som tenåringene i boka kjenner godt til. Det er et hus i skogen og det har vært ubebodd lenge. På sosiale medier er det en utfordring som involverer dette huset, og når man har gjort utfordringen, sender man det videre til andre, hvis ikke dør man. Nesten som et slags kjedebrev. Evy gjør utfordringen, i håp om å imponere en fyr hun er forelsket i. Hun er lei av å være den stille og sjenerte.

Hun finner noe i beryktede huset. En parfyme eller noe lignende. Hun har den på seg. Mens hun bruker denne parfymegreia, ser det ut til at folk legger merke til henne, liker henne og gir henne komplimenter. Hun må tilbake til det huset for å finne denne parfymen igjen, men er det verdt det? Hun har en følelse av at det er den som gjør til at andre plutselig blir vennlige mot henne.

For gjennomsiktig
Det er lett å forstå Evy og hva hun går gjennom. Å være stille, sjenert og ignorert. Det er ikke lett, men jeg er litt lei av at nesten alle tenåringsbøker handler så mye om å være forelsket og ta opp mye om følelser. Det besatte huset ville ha vært så mye bedre uten den delen. Den hadde noen morsomme og mørke partier, men alt i alt var det meste forutsigbart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Tove Obrestad WøienLeseberta_23Heidi BBLabbelineNorahTerje MathisenSynnøve H HoelPirelliTone SundlandTore OlsenLailaBente NogvaJarmo LarsenEmil ChristiansenHilde Merete GjessingEgil KristiansenmarithcPerSpelemannOdd HebækMarianne  SkageKarina HillestadKristine LouiseLars MæhlumSverre HoemAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesHarald KRune U. FurbergNinaMads Leonard Holvikingar hTralteKirsten LundsveinMarit HåverstadFrode Øglænd  MalminEvaRandiAHilde H HelsethPiippokatta