Bokelskere.no

Før jeg leste denne boka, synes jeg at serien var fantastisk! Etter jeg leste denne boka, synes jeg at serien er mer fantastisk! Jeg skjønner ikke hvordan Dashner kan klare å få alle bøkene like spennende!

The Flare har spredt seg overalt, og WICKED har enda ikke funnet en kur. Thomas og vennene hans har vært prøvekaninene til WICKED, og de blir tilbudt å få minnene deres tilbake.
Hva er det smarteste valget? Å leve et liv der man ikke husker noe om fortiden din, eller huske absolutt alt sammen?
Thomas står ovenfor et dilemma, og ting ser ut til å bare bli verre.

Jeg gleder meg sånn til The Maze Runner filmen! Hvorfor er det så lenge til? I løpet av tiden jeg har lest denne serien har jeg blitt en superfan. Definitivt en favoritt-serie!

Handlingen skjer jo i fremtiden, men uten alle duppedittene som en Flat Trans, Launcher og alle high-tec tingene, kunne faktisk handlingen foregått i nåtiden! Det er kanskje ikke så sannsynlig at Sun Flares treffer jorda, men det kunne skjedd! Derfor liker jeg sci-fic/dystopi så godt. Det som skjer i boka, kan faktisk skje i virkeligheten! Kanskje ikke så sannsynlig, men det er morsomt å tenke på at det kan hende:)

Jeg anbefaler virkelig denne serien! Det er en tilleggsbok som jeg allerede har lest, og jeg elsker den og!

Se også her!

Da jeg så at Patrick Rothfuss hadde kommet ut med en bildebok som ikke var for barn, tenkte jeg at den måtte jeg sjekke ut. Jeg har tidligere lest Pat Rothfuss bøker i The Kingkiller Chronicle, og jeg elsket dem. Så jeg bestemte meg for å bestille The Thing Beneath the Bed. Den kom i posten sammen med en novellesamling, Rogues, dagen vi dro til Frankrike. Jeg var på jobb, så jeg fikk ikke vite at den hadde kommet før vi kom hjem. Da begynte jeg å lese den, og siden jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, fikk jeg meg en overraskelse.

The Thing Beneath the Bed starter som en søt historie man kan fortelle på senga til barn, men den må for all del ikke forveksles med en søt fortelling. Det er den absolutt ikke! Boka handler om en prinsesse og teddybjørnen hennes, Mr. Wiffle. De bor alene i et marsipanslott, og de gjør alt mulig rart sammen. De har det veldig gøy, men det er en ting prinsessen er redd for. Tingen under senga! Den kommer frem når det blir mørkt. Derfor har prinsessen alltid et stearinlys på nattbordet, men av og til blåser det... Da slukker lyset...

The Thing Beneath the Bed er full av fantastiske tegninger. Nate Taylor, som har illustrert boka, har gjort en fantastisk jobb. Tegningene har virkelig skapt liv til historien, og de gjør The Thing Beneath the Bed til en fantastisk historie. Jeg er virkelig imponert!

Sakte, men sikkert blir The Thing Beneath the Bed mer og mer twisted, (kommer ikke på noe godt norsk ord), og syk. Historien går i en helt annen retning en det jeg hadde forventet meg, og jeg satt igjen i sjokk. Det eneste jeg kunne tenke var: Du er en syk, syk mann, Pat Rothfuss. Og det må du ta som et kompliment. Jeg aner ikke hvordan han har kommet opp med en slik syk historie, men jeg skjønner godt at han skriver at den ikke passer for barn...

The Thing Beneath the Bed overrasket meg med hvilken retning historien tok, men merkelig nok, likte jeg den godt. Jeg vil ikke anbefale den for barn, men ungdommer og voksne kan godt lese den. Jeg kommer i hvert fall til å lese mer om prinsessen og Mr. Wiffle. Nevnte jeg at utgaven min er signert?

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg kjøpte Between Shades of Gray på Kindelen min fordi jeg ikke fant den i butikken. Jeg fant kun den norske oversettelsen, En spire av håp. Jeg ville helst lese den på engelsk, så jeg fant ut at jeg måtte kjøpe e-boka hvis jeg ville ha den. Så jeg gjorde det, og leste den da vi var på ferie i Frankrike.

Boka omtaler en del av historien vår jeg ikke kunne noe om. Den handlet om Sovjetunionens deportering av mennesker fra Baltikum: Latvia, Litauen og Estland, og Finland. Dette er en del av historie som har blitt dysset ned, og det kom ikke fram noe særlig før etter Sovjetunionens fall i 1991. Jeg synes det var spennende og fælt å få et innblikk i hvordan det var. Selv om Linas historie er oppdiktet, forteller forfatteren, Ruta Septys, som selv har familie fra Litauen, at folk hadde lignende opplevelser.

Boka skifter mellom nåtid og fortid. Man får et innblikk i livet Lina og familien levde før. Slik kan man sammenligne det med det hun lever nå. Det er helt utrolig forskjellige liv, men sakte, men sikkert kan man se hint til det som kommer til å skje. Det er helt forferdelig, og det er grusomt at det ikke kom frem i lyset før 1991. Selv nå er det mange Russere som fornekter at det skjedde.

Lina er hovedpersonen. Hun har en lillebror, Jonas, som blir fanget sammen med henne og moren, Elena Vilkas. Faren, Kostas Vilkas, ble tatt før dem. Lina er veldig modig, og hun gjør alltid det hun mener er best for familien sin. Hun har veldig sterke meninger, spesielt om Stalin og Sovjet, og hun er ikke redd for å si det hun mener. Dette engster foreldrene hennes seg for. Bare Stalin ikke får høre dette, tenker de. Av og til er Lina litt dum. Spesielt oppfører hun seg dumt ovenfor Andrius. Hun skjønner ikke at han sliter like mye som henne. Hun oppførte seg også litt galt ovenfor Kretzsky, men det kan jeg forstå.

Between Shades of Gray forteller om en del av historien som virkelig viser menneskers grusomhet. Bare fordi de får vite at noen er mindre verdt enn dem, tror de at de kan behandle dem som de vil. Det var grusomt å lese om hvordan NKVD, senere KGB, behandlet menneskene de tvangsflyttet. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan være så grusomme? Det kan ligne litt på jødeforfølgelsen som Hitler drev, men Holocaust var verre. Likevel var det helt grusomt det som skjedde i Sovjet.

Språket i boka er utrolig vakkert til tider. Ruta Septys hadde noen nydelige passasjer! Jeg var målløs til tider, så flott var det. Jeg vil gjerne dele mitt favorittsitat med dere.

"A tiny sliver of gold appeared between shades of gray on the horizon. I stared at the amber band of sunlight, smiling. The sun had returned."

For Lina er tegning veldig viktig. Hun bruker tegning for å bearbeide det som skjer rundt henne. I tillegg blir tegning en viktig måte for henne å finne faren sin, som er blitt tatt til et annet sted. Munch er også veldig viktig for Lina. Hans måte å tegne på har inspirert henne, og av og til bruker hun Munch til å beskrive hvordan hun føler seg. Jeg synes det er interessant hvordan en hobby kan bety så utrolig mye for oss. Andre eksempler er An Abundance of Katherines hvor det er anagrammer som betydde mye for Colin, og i The Book Thief var bøker et gjennomgående tema for Liesel.

Jeg synes det var spennende å se hvordan forskjellige personer reagerte på det de opplevde. Noen, som Lina, reagerte med raseri, andre med redsel, noen ga opp, mens andre var fulle av håp. Det er rart å se hvor forskjellige vi mennesker er. I tillegg ga det historien en ekstra dybde.

Jeg likte Between Shades of Gray kjempegodt, og jeg tror at dette er en veldig viktig bok. Den er rørende og trist, og slutten passet helt perfekt. Jeg håper at så mange som mulig leser denne boka. Den inneholder et veldig viktig budskap som må nå ut til alle!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det er utrolig lenge siden jeg kjøpte Incarceron. Jeg har bare ikke fått lest den før nå. Det har alltid vært andre bøker som har fristet mer, men nå tok jeg den med meg på ferie. Da måtte jeg lese den, og det var virkelig verdt det. Jeg likte Incarceron veldig godt; den var spennende, og jeg ville hele tiden vite mer.

Verdenen Catherine Fisher har skapt er en veldig interessant én. Her har man Incarceron. Et kjempestort fengsel som har vært stengt i flere århundrer. De som lever der må kjempe for å overleve; det er ikke et godt sted å bo. I tillegg forteller Catherine Fisher om Utsiden. På utsiden av fengselet har er tid forbudt. Alle lever i det syttende århundre, men hele verden er styrt av datamaskiner. Både på Insiden og på Utisden er folk fanget.

Hvert kapittel starter med et sitat fra en historie eller bok, som har noe med historien å gjøre. Jeg likte det veldig godt. Jeg fikk et innblikk i ting de refererte til i boka, og jeg fikk bakgrunnskunskaper jeg ellers ikke ville ha fått. Gøy!

Jeg likte ideen rundt the Sapiens, en gruppe mennesker som er spesielt smarte. De er vitenskapsmenn og lærere, og de er de eneste som ikke er like bundet av reglene om tid. Nøkkelen er også veldig kul. Jeg syntes det var spennende hvordan Claudia, jenta på Utsiden, og Finn, gutten i Incarceron, kan snakke sammen gjennom den. Det er utrolig stilig!

Jeg var ikke så veldig overrasket da jeg fikk vite hvem de tror Finn er. Jeg hadde gjettet det for lenge siden, men for meg gjorde det ikke noe. Ingenting ble bekreftet hundre prosent, så det kan hende at det ikke stemmer. Jeg lurer på om man får vite det i neste bok, Sapphique. Jeg håper det.

Da boka var slutt satt jeg igjen med en del spørsmål. Hva skjer med Attia og Keiro? Hvem er Sapphique? Hvem er egentlig the Warden? Hva skjer videre med Finn og Claudia? Jeg vil veldig gjerne vite det, så jeg kommer til å lese bok nummer to. Helt klart!

Boka var spennende og original, og jeg likte den godt. Det var litt for forutsigbar, men det var likevel en underholdende bok. Jeg anbefaler den! Den passer best for 10 - 15 åringer, men eldre kan også lese den :) I tillegg er den oversatt til norsk. Da heter den Incarceron: Fengselet.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Egentlig terningkast: 4,5

Jeg kjøpte denne boka bare fordi det var en Terry Pratchett-bok. Terry Pratchett skriver med humor og varme, og bøkene hans er ofte veldig surrealistiske. Jeg har tidligere lest Magiske Maurits og hans gløgge gnagere, en fantastisk bok alle burde lese; så utrolig morsom(!), tre av fire bøker om Petronella Pine og Magiens farge av Terry Pratchett. Alle likte jeg veldig godt, og jeg har tenkt å lese bøkene hans i Discworld-serien. Det er bare 39 bøker... Til nå har jeg lest fem.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i The Long Earth. Det var mange karakterer, og det var litt forvirrende i starten. I tillegg hoppet historien mellom forskjellige personer, og det forvirret meg. Men det kan også ha hatt noe å si at jeg var egentlig litt syk da jeg begynte på boka. Jeg følte meg ikke bra, og jeg måtte legge boka vekk ganske ofte pga hodepiner. Det var synd, fordi historien ble veldig oppstykket i starten. Heldigvis kom jeg inn i historien etter hvert, og da var det en veldig bra bok.

Jeg har ikke lest noe av Stephen Baxter tidligere, men han er visst veldig kjent i Storbritannia. Han er visst en av de store science fiction-forfatterne som lever nå. Terry Pratchett, derimot, har jeg lest litt av, og jeg kunne kjenne igjen humoren hans i boka. Spesielt det med poteten er typisk Terry Pratchett. Han minner meg egentlig litt om Douglas Adams, som har skrevet The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Begge skriver like surrealistisk og morsomt.

Selve historien i The Long Earth er ikke spesielt spennende. Når man tenker over det, er det ikke stort som skjer, men det er the Long Earth som fascinerer meg. The Long Earth er en rekke parallelle jordkloder som menneskene plutselig får vite om. Noen trenger en spesiell maskin, en Stepper, for å reise mellom de parallelle jordklodene, mens andre er naturlige Steppere; de kan reise uten maskin. Etter hvert blir det mer av en historie, men det er ikke noe spesielt mål. De bare reiser videre.

Siden det ikke er historien som driver meg til å lese videre, må det være noe annet. I The Long Earth er det karakterene. Jeg likte godt å lese om de forskjellige karakterene, og det var gøy å se hvor de kom inn i bildet i forhold til hverandre. Spesielt godt likte jeg å lese om Joshua, han jeg regner som hovedpersonen i boka, Lobsang, en datamaskin/robot, og tidligere menneske, som Joshua reiser sammen med, Private Percy Blakeney og Sally, den gale vitenskapsmannens datter. Det var gøy å se hvordan de utviklet seg og forandret seg i løpet av boka. Det likte jeg veldig godt, og det fikk meg til å lese videre.

Slutten kom som en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke forestille meg at det kom til å ende som det gjorde. Likevel likte jeg slutten veldig godt, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det er to bøker til i serien, The Long War og The Long Mars. Jeg kommer garantert til å lese dem.

Jeg anbefaler boka hvis du liker Terry Pratchett eller Stephen Baxter, men også hvis du liker science fiction.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Shroud of Sorrow er, som dere kanskje har forstått, basert på BBCs tv-serie Doctor Who. Det er ikke den første boka som er skrevet om Doktoren, og det nok ikke den siste. Det har vært skrevet bøker om Doktoren og hans eventyr nesten helt siden serien startet i 1963. Denne boka handler om den ellevte Doktoren, som ble spilt av Matt Smith.

Det er dagen etter at president John F. Kennedy ble drept. Hele verden sørger. Samtidig begynner forskjellige personer å se ansikter overalt. Dette er ansiktene til kjente og kjære, avdøde personer. De ser foreldre, barn, søsken, besteforeldre eller bestevenner. Men er disse ansiktene dem de gir seg ut for å være? Og hvem eller hva er the Shroud? Kan Doktoren og Clara hjelpe menneskeheten?

Shroud of Sorrow er en typisk Doctor Who-historie. Den er både litt trist, morsom, interessant og surrealistisk. Jeg er vant til å se Doctor Who på TV, så for meg var det litt rart å lese det som en bok. Jeg vet det finnes haugevis av bøker og radioteater om Doctor Who, men jeg har ikke lest eller hørt noen før nå. Det var en ny opplevelse, og jeg likte det godt! Jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Jeg synes Doktoren var genialt skrevet. Jeg kunne høre stemmen hans inne i hodet mitt, og karakteren var akkurat slik Matt Smith spilte han i serien. Clara, derimot, kjente jeg ikke helt igjen. Det er kanskje fordi hun har vært med i såpass få episoder. Det var kanskje litt vanskelig å skrive henne. I hvert fall fant ikke jeg henne spesielt realistisk i boka. Jeg synes hun klaget mye mer enn hun gjør i serien når Jenna-Louise Coleman spiller henne.

Boka hadde en interessant historie, som ble hjulpet av en parallellhistorie. Jeg likte det godt, og det var interessant hvordan alt ble bundet sammen til slutt. Det var ingen løse tråder, og det var jeg veldig fornøyd med.

Dessverre synes jeg løsningen var litt for rar. (Og det sier ganske mye siden Doctor Who vanligvis er veldig merkelig...) Det ble litt for merkelig for meg, men av en eller annen snål grunn ga det mening. Det funket selv om det var litt for rart... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

Shroud of Sorrow var en underholdende bok, og jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lest bøker av John Green før. Tidligere har jeg lest The Fault in Our Stars (og sett filmen) og Paper Towns. Nå var det på tide å lese en John Green-bok til. Denne gangen ble det An Abundance of Katherines, og som de andre bøkene hans, imponerte den meg veldig. Jeg har virkelig begynt å like John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer til å lese alt han har skrevet. Det er virkelig verdt det!

An Abundance of Katherines handler om Colin Singleton. Han er et vidunderbarn; veldig smart, og han liker veldig godt å lage anagrammer av ord. I tillegg til dette dater han bare jenter som heter Katherine, og kun Katherine. Ikke Caty, Kathy, Catherine eller Katherin. Han vet ikke helt hvorfor, men slik er det. I begynnelsen av boka har nettopp Katherine nummer 19 eller K-19, som han kaller henne, dumpet ham. Derfor drar bestevennen hans, Hassan, han med ut på en road trip. Dette blir et interessant vendepunkt i livene deres.

Jeg likte godt både Colin og Hassan. Begge var morsomme og litt keitete til tider. Colin er et vidunderbarn, og har alltid visst at han er det. Han har for vane å fortelle masse unyttige fakta, og Hassan må fortelle ham at det ikke er interessant. Colin er litt sosialt klein og vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. Derfor er han veldig glad han har Hassan som kan fortelle ham hva som er interessant og ikke.

Hassan er Colins beste venn. Han er muslim og feit. I tillegg elsker han Juge Judy, tv-programmet. Han er morsom, og han er stor hjelp for Colin. Jeg likte veldig godt hvordan vennskapet mellom Hassan og Colin utfoldet seg, og jeg synes det virket som et sunt vennskap for dem begge; jeg tror de hadde veldig godt av det.

Ellers var boka full av gode, forfriskende karakterer, som alle hadde sine sider og sitt å bidra med. Spesielt godt likte jeg Lindsey, som de møtte underveis. Både Hassan og Colin hadde godt av å møte henne. Hun hjalp dem med å se hva som var viktig i livet. Og hva som ikke var det. I tillegg hadde hun selv godt av å møte Colin og Hassan. De hjalp henne å skjønne hva som betyr noe.

Boka er full av fotnoter. Det likte jeg veldig godt. De hadde mye å bidra med til historien og var både morsomme og lærerike. Det er et avbrekk fra tekst, og det funker utrolig bra! Jeg har tidligere lest bøker med fotnoter, f.eks. Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi; en fantastisk serie! Fotnotene hadde en morsom tone, og de hjalp meg med å forstå historien bedre.

For Colin var fakta og anagrammer veldig viktig. Jeg synes det var morsomt at boka var full av unyttige fakta. Jeg har alltid synes det er morsomt med unyttige fakta, og i An Abundance of Katherines hjalp det meg å forstå Colin som person. I tillegg lager han anagrammer av alt mulig. Det var gøy å lese om hvordan han vred på ord og setninger og fikk det til å bety noe helt annet. For eksempel "yrs forever" gjorde han om til "sorry fever". Det var litt snålt, men morsomt.

Boka er veldig morsom, men også litt trist. Det vil si: en typisk John Green-bok. Og det er positivt. Jeg liker John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese mer av ham. Jeg vil anbefale andre å lese An Abundance of Katherines. Den er morsom, med originale karakterer, men den er også veldig dyp, med underliggende meninger og alvorlige temaer.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har jeg endelig fått lest den verdensberømte ungdomsboka The Fault In Our Stars, og jeg må bare si at jeg skjønner hvorfor den er populær!

Boka handler om Hazel, en jente som har kreft og vet at hun kommer til å dø. Men i støttegruppen hennes møter hun Augustus Waters, som virker som en normal gutt fra starten, men han kommer til å endre livet hennes fullstendig.

Jeg elsker de forskjellige karakterene i boka, spesielt Hazel og Augustus. John Green har gjort dem så interessante at det er gøy å lese om livene deres, og at det aldri blir kjedelig.
Hazel har kreft, men hun synes ikke synd på seg selv akkurat. Hun har mange dype tanker og diskusjoner med seg selv og det var veldig morsomt å lese om. Spesielt da hun hadde en diskusjon om hvorfor egg alltid forbindes med frokost. Hun hadde den diskusjonen med foreldrene sine, og det var så morsomt å lese om!

Augustus er ikke en vanlig gutt han heller. Han er veldig opptatt av metaforer og han har et veldig modent og stort ordforråd. Det samme har Hazel, og de pleier å ha veldig dype samtaler om masse rart. Det var så koselig å lese om hvordan de ble nærmere og nærmere hverandre:). Sitatet under var et av mine favorittøyeblikk i boka:)

"You don't even know me," I said. I grabbed the book from the center
console. "How about I call you when I finish this?""But you don't even
have my phone number," he said."I strongly suspect you wrote it in
this book." He broke out into that goofy smile. "And you say we don't
know each other.”

Det er så mange sitater jeg vil ha med i denne anmeldelsen, men jeg velger å bare ha med to. . . Her kommer et til!

“What a slut time is. She screws everybody.”

Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg elsker denne boka, og kommer absolutt til å lese resten av John Green's bøker. Han skriver på en måte som gjør historien interessant, smart, morsom og søt samtidig! Det er ikke mange som klarer det og jeg vil gjerne finne ut av om han har skrevet på den samme måten i de andre bøkene hans:)

Se også her!

Denne anmeldelsen er også litt sein. . . Sorry! Hvis du vil ha nøyaktig tidspunkt/dag på når jeg har lest de forskjellige bøkene, kan du se på Bokelskere brukeren min eller på Goodreads brukeren min:)

Denne boka handler om tvillingparet Scott og Jamie Tyler, som er to av fem Gatekeepers. Men de vet det ikke selv enda, og det ser ut til at nesten alle andre gjør det. Nightrise Corporation prøver å kidnappe dem fordi de har en mistanke om at de er to av the Gatekeepers. De klarer bare å få tak i Scott, og der starter Scott og Jamie's ferd mot å gjenforenes og finne ut mer om seg selv.

Det er en liten stund siden jeg leste de to første bøkene, men jeg synes ikke det var et så stort problem.
Ulikt fra de to første bøkene, er Jamie og Scott hovedpersonene i denne boka, men man får lest mest fra Jamie's synsvinkel.
Matt og Pedro var ikke så mye med i denne boka, og det gjorde det litt vanskelig å sette seg helt inn i historien. Men etter hvert som jeg ble bedre kjent med Jamie, - det ble ikke skrevet så mye om Scott - ble det mye morsommere å lese.
Jeg kan ikke akkurat si at bøkene blir bedre utover serien, men de blir ihvertfall ikke verre. Til nå synes jeg at alle bøkene har holdt seg på samme stadiet, men jeg håper at kanskje de to siste bøkene blir litt bedre.

Men jeg liker veldig godt denne serien, og jeg anbefaler den!:)

Da har jeg lest siste bok i serien om Septimus Heap. Det er litt trist. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene. I løpet av syv bøker har Angie Sage fortalt historien om magikeren Septimus Heap. Det har vært en fantastisk reise, og jeg kommer helt klart til å lese mer av Angie. Heldigvis skriver hun en ny serie fra Septimus' verden: TodHunter Moon skal trilogien hete. Jeg gleder meg veldig!

Jeg har virkelig savnet Angies karakterer. Det var gøy å lese om dem igjen. Se hvordan det gikk med Septimus, Bille, Jenna, Simon og Lisa, osv... Det var hyggelig å se at Simon var blitt tatt inn i varmen igjen. Det har jeg ventet lenge på. Siden jeg liker karakterene så godt, likte jeg godt at Angie har en Dette skjedde med dem-del på slutten. Det har hun hatt i alle bøkene, og jeg har alltid likt det. Jeg synes det gir meg mer innsikt i hva som skjer videre med karakterene. Det er alltid gøy.

I Ild fikk jeg mange svar på spørsmål jeg hadde lurt på. For eksempel om ringen med dobbeltansikt. Endelig fikk jeg forklaring på hvordan den ble laget. Det var interessant å lese.

I boka er det mange "magiord". Jeg liker godt at de er uthevet. Det gir en forklaring på hva som er magisk og hva som ikke er det. Det gjør boka lettere å lese, og så får jeg en bedre innsikt i historien. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Det er et virkemiddel jeg har likt helt fra jeg begynte på første boka.

Hvert kapittel blir innledet med en tegning av Mark Zug. De er utrolig vakre! Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de har hjulpet meg med å skape et bilde av karakterene. Det har hendt at jeg har sittet og bladd gjennom boka for å se på bildene.

Historien i Ild var spennende, og jeg ble drevet fremover. Jeg snudde side etter side; kunne ikke stoppe. Jeg ville så gjerne vite hvordan det endte. Jeg synes det var en fin slutt til en av mine favorittserier. Det var litt trist da det ikke var flere sider igjen. Jeg satt igjen med en tom følelese inni meg. Det var slutt. Ikke mer Septimus Heap. Uff... Men jeg gleder meg til Angie Sages neste trilogi, TodHunter Moon.

Jeg anbefaler virkelig Septimus Heap-serien til folk som liker fantasy og magi.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Sorry for sein anmeldelse. . . Igjen. . . Nå må jeg slutte med det!
Men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den!

Boka handler om Charlie, en gutt som skal starte på videregående. Han er er ikke som alle andre, han er en Wallflower. Han holder seg mest for seg selv, og denne boka handler jo om ham.
Det er litt vanskelig å forklare hva denne boka handler om, men man trenger ikke å vite så mye heller da:)

Noen Nytt:
Gjennom hele boka får vi høre historien gjennom brev! Det er en ny vri;) Jeg synes det var kult og interessant å se at det faktisk funket. Jeg må innrømme at jeg var veldig skeptisk på begynnelsen, men det var en kul idé.

Jeg pleier vanligvis ikke å lese så mye realistisk fiksjon, men det burde jeg starte med!
Man kan kjenne seg igjen i hovedpersonen og i problemene deres, og det er sånn man tiltrekker oppmerksomheten til leseren.
Jeg likte også veldig godt persongalleriet i boka og det var fint å lese om vennskapet mellom Sam, Charlie og Patrick. De er ikke akkurat den mest normale vennegjengen, men de passer så godt sammen.

Slutten passet bra, og jeg synes det var veldig trist at boka var slutt:(
Boka føltes mye lengre enn bare 231 sider. Det er litt rart at Scbosky klarte å få med så mye. Jeg synes litt synd på Charlie på slutten av boka. . . Helt alene på skolen, igjen.

Se også her!