Endelig! Etter en lang stund med venting har jeg endelig fått tak i boka! Skulle egentlig få den tidligere, men Amazon klarte å tulle med bestillingen min, så den ble sendt feil. . . Ja ja, sånn kan det gå, men det er veldig irriterende!
The Blood of Olympus er den siste boka i serien Heroes of Olympus, skrevet av Rick Riordan. Nå er det slutt. . . Det er så trist å ta farvel med en så fantastisk bokserie, og jeg kommer til å savne å lese om Percy og vennene hans. Hadde en "major book-hangover" etter denne boka, for å si det sånn!
Det er så morsomt å lese om alle karakterene til Rick Riordan, og hvordan de utvikler seg gjennom hver bok. Vennskap formes, kjærlighet blomstrer, og jeg elsker å lese om absolutt alle sammen. (Nesten alle sammen. . . Ikke Octavian!)
Noe som jeg likte veldig godt, var at Nico hadde sine egne kapitler, og det var fint å lese om ham. Endelig forstår jeg ham bedre! I tillegg forsto endelig Nico at han ikke er alene, og at han er folk som bryr seg om ham. Det er fint at det endelig skjer noe bra med Nico, også:)
Det som jeg elsker mest med serien, er alle de utrolige kampene Percy og vennene hans har når de slåss mot alle de forskjellige monstrene fra gresk mytologi(eller gudene, noen ganger.) Heldigvis var det nok av dem i denne boka!
Jeg elsker denne serien, men jeg føler faktisk at the Blood of Olympus er den svakeste boka i serien. Det er bare noe som mangler, og jeg vet hva det er. Percy har ikke sine egne kapitler!!! Seriøst! Det er den siste boka i serien, og kanskje den siste boken om Percy, og han har ikke sin egen POV! Annabeth hadde heller ikke det!;(
Men jeg føler ihvertfall at det var noe som manglet, og jeg tror det er at ikke Percy ELLER Annabeth har sine egne kapitler.
Men jeg synes virkelig at dette var en verdig avslutning på serien. Hvis noen spør om hvilke bøker de burde lese, da anbefaler jeg alltid Percy Jackson og Heroes of Olympus-serien. En av de beste og morsomste bokseriene jeg har lest, og definitivt en av mine favoritter. Jeg kommer til å savne å lese om Camp-Halfblood og om Camp-Jupiter, om gresk mytologi, og om Percy, Annabeth, Leo, Nico, Hazel, Piper, Frank, Jason, Reyna og SÅ mange flere. Denne serien anbefales på det sterkeste, men les Percy Jackson først!:)
Se også her!
Nå er det en god stund siden jeg leste denne boka, men jeg husker fremdeles hva den dreier seg om. Den handler om en gutt som heter Colin, som på en måte har fotografiskhukommelse eller noe lignende, og som bare liker jenter som heter Katherine. Ikke Catherine eller Kate, men Katherine. Han har blitt dumpet av 18 jenter som heter Katherine, og når han blir dumpet for 19. gang, blir han dratt med på camping sammen med vennen sin, Hassan. Sammen opplever de masse rart.
Colin minner egentlig veldig om Sheldon Cooper i tv-serien the Big Bang Theory. Begge er litt rare når det gjelder å sosialisere seg, og begge kan være litt irriterende i blant. Eller hele tiden. . .Hassan derimot, den "feite" vennen til Colin, er en muslim og elsker å se på tv-programmet Jugde Judy. Han har ikke store ambisjoner, og han blir stadig irritert på Colin når Colin ber ham om å søke på college.
Jeg hadde et lite "flashback" da jeg leste om Hassan. En av karakterene i boka Drageløperen av Khaled Hosseini heter Hassan, og derfor var det litt forvirrende på starten. Men det gikk fort over.
Mange av dere har sikkert hørt om forfatteren av the Fault In Our Stars, John Green. Han har også skrevet An Abundance of Katherines. Nå har jeg lest to bøker som han har skrevet, og jeg kommer definitivt til å lese resten av bøkene hans! Han er en utrolig god forfatter!
Jeg anbefaler virkelig denne boka, ihvertfall hvis du har lest de andre bøkene hans. Du kommer ikke til å angre på det!
Se også her!
Stephenie Meyer? Er ikke det forfatteren av Twilight? Jo, jeg tror det. Jeg har hørt mange meninger om Stephenie Meyer, og ikke alle liker skrivestilen hennes, eller rett og slett bøkene. Men jeg synes at The Host, er en utrolig bra bok.
617 sider! Det hjalp ikke med at starten av boka gikk ganske tregt, så derfor kom jeg ikke ordentlig inn i boka før på side 150-200. Jeg måtte ikke tvinge meg selv gjennom de første hundre sidene, men begynnelsen var litt kjedelig. Bare bitte litt.
Boka er veldig spennende, og jeg synes at ideen om at jorda har blitt tatt over av romvesener er utrolig kult. Derfor hadde jeg ganske høye forhåpninger, og boka innfridde. Selv om det ikke skjedde så mye, var det fortsatt en underholdende bok.
Jeg lurer på om det kommer en bok til. Det har vært ganske mange spekulasjoner om dette er en serie eller ei, og Stephenie Meyer vurdere vel fortsatt om hun skal skrive en oppfølger eller ikke. Men for nå, er den en frittstående bok. Anbefales for sci-fi fans!
I tillegg har jeg sett filmen, men den ble ganske kjedelig i min mening. Kanskje fordi jeg nettopp hadde blitt ferdig med å lese boka, men det skjedde mindre i filmen enn i boka.
Se også her!
Denne boka leste vi faktisk på skolen. Det var derfor det tok ganske lang tid å lese den, siden det var felleslesing. Men den var ikke den største boka, så da gikk det vel fint.
Først må jeg også nevne at jeg visste hva som kom til å skje på slutten. Jeg vet ikke hvor jeg fikk vite det, hvem jeg fikk vite det av eller når. Men jeg visste det.
Jeg har ikke lest mange Historisk Fiksjon bøker, Bare Drageløperen av Khaled Hosseini. Hvis du lurer på hva Historisk Fiksjon er, så er det bøker som tar plass ved en viktig historisk hendelse, men fortsatt er fiksjon.
Det var veldig interessant å lese om 2. verdenskrig, spesielt gjennom en 9-åring sine øyne. Det er en god måte å lære på, og jeg burde lese flere sånne bøker. Dessverre vet jeg ikke om så mange, så gjerne kom med anbefalinger:)
Det er småting jeg irriterer meg over, f.eks da "Bruno formet munnen til en o". Den setningen gikk litt igjen i boka, og jeg synes rett og slett at det er en dårlig beskrivelse. Kanskje det bare er meg, men det syne jeg. Lurer på hvordan setningen var på engelsk?
Men ellers synes jeg at John Boyne er veldig flink til å beskrive atmosfæren og karakterene i boka. Well done!
Slutten var veldig trist, men jeg føler at det gikk litt fort. Plutselig var det over. Jeg hadde kanskje foretrukket litt til, men det var en veldig bra avslutning på boka. Anbefales!
Se også her!
Anna som svar til Natalie Normann :
15:54, 18. november 2014 Diskusjon: Anna om The Long War av Terry Pratchett av Terry Pratchett
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.
Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.
Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. (Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist...) De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.
Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.
De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...
Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.
I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. (Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...)
Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Anna som svar til Mari Eide :
20:02, 16. november 2014 Diskusjon: Anna om The book thief av Markus Zusak av Markus Zusak
Jeg er helt enig! The Book Thief er en fantastisk bok, som jeg stadig vekk anbefaler til andre. Det er en bok jeg har planer om å lese om igjen, men jeg har ikke fått tid til det enda. Alt for mange bøker, alt for liten tid... Men jeg har planer om å lese mer av Markus Zusak. Det skal jeg i hvert fall få til :)
Jesper Sandvik som svar til Hilde H Helseth :
20:01, 15. november 2014 Diskusjon: Hvilke bøker kjøpte dere sist? Del 3 (hei Tonje!)
Da er det slutt på denne serien. . . Eller egentlig ikke, siden det finnes en bok til, men jeg anser serien som slutt. Og jeg synes det er veldig trist! Jeg har blitt utrolig glad i denne serien, og det er ikke gøy å "ta farvel"! Divergent er definitivt en av mine favoritt-serier, og jeg er utrolig glad for at jeg fant denne serien. Det var ikke så vanskelig egentlig, alle hadde jo lest bøkene da jeg oppdaget dem. . .
Men jeg har blitt knyttet til karakterene, og det er trist at det ikke kommer noen flere bøker. Heldigvis kommer filmen av bok nummer 2, Insurgent, ut neste år. Kan ikke vente!
Hva er utenfor gjerdet? Det er hovedsakelig hva denne boka handler om. Jeg hadde ingen anelse om hva de kom til å finne utenfor Chicago, og derfor la jeg ikke boken fra meg, siden jeg ville få svar på alle spørsmålene mine.
Veronica Roth har skapt et troverdig samfunn, og alt hun har skrevet passer bra sammen. Det er lett å forestille seg at dette kunne faktisk ha skjedd i virkeligheten. Det er et pluss.
Boka er spennende hele veien, og jeg kunne ikke legge den fra meg. Jeg ble ferdig på 5 dager, så det sier litt. . . Jeg måtte bare vite hva som kom til å skje videre!
Mange synes at Allegiant var en dårlig avslutning på seien, men jeg synes at boka var bra skrevet og utrolig bra gjennomført! Det er ikke mange som klarer å holde alle bøkene i en serie på toppnivæ, men jeg synes at Veronica Roth har klart det med glans!
Noe som også er ganske interessant med Allegiant, er at Tobias/Four også har sine egne kapitler. Det var fint å lese om hendelser fra hans synsvinkel, siden det ga nytt liv til historien.
Dessverre ble jeg "spoilet" på avslutningen, så det var ikke noe gøy. . . Men selv om jeg visste hva som kom til å skje, var det fortsatt utrolig trist! Det passet bra, og det var en fantastisk avslutning på serien. Jeg ville ikke ha endret noe, men den avslutningen, liksom!
Heldigvis er det en bok til, som handler om hendelsene i tidiligere bøker, gjennom Tobias/Four sine øyne! Boka heter Four, og jeg gleder meg til å lese den!
Se også her!
Etter jeg ble ferdig med Angelfall, måtte jeg starte med World After med en gang. Angelfall hadde en utrolig spennende avslutning, så jeg måtte få vite hva som kom til å skje videre med Penryn, og ikke minst med lillesøsteren hennes Paige!
World After handler egentlig litt om det samme som i Angelfall; Penryn må finne søsteren hennes(igjen.) Det at selve hovedplottet er det samme som i forrige bok er litt skuffende. Noe annerledes hadde vært mye mer interessant å lese om, istedenfor enda en historie om Penryn som må redde søsteren sin.
Men jeg forstår hvorfor Susan Ee har gjort det sånn. Man får svar på veldig mange spørsmål i denne boka, og selv om hovedplottet er det samme, er alt annerledes!
Jeg visste til og med i starten av bok en at det kom til å være en romanse mellom Raffe og Penryn. Nå for tiden har alle bøker romanser i seg, og det er så forutsigbart! Alle bøker trenger ikke å ha romanser i seg, og i så fall, ikke la det gå så fort. Mange bøker hadde vært mye bedre hvis kjærligheten mellom hovedpersonene hadde utviklet seg gjennom mange bøker, istedenfor bare en. Percy og Annabeth fra Percy Jackson og Heroes of Olympus-serien er et bra eksempel på en godt gjennomført romanse, synes nå jeg.
Men ellers er boka kjempespennende! Ikke like god som Angelfall, men jeg kommer definitivt til å lese den siste boka! I tillegg er omslaget på boka så utrolig kult, og er en av mine favoritter. Angelfall ser bedre ut synes nå jeg, men det er smak og behag.
Dessuten passer omslaget utrolig bra, og det er ikke mange bøker som har omslag som passer boka. Jeg gleder meg til å se bok 3, men dessverre kommer ikke boka ut før i 2015! Må jeg virkelig vente et helt år?! Nei, nei, nei, nei, nei, nei. . .
Se også her!
Nå er det utrolig lenge siden jeg leste The Rise of Nine, og jeg merker at jeg ikke er så veldig motivert når det gjelder denne serien lenger. Det er litt for mange ting jeg irriterer meg over. Det er synd, for dette kunne ha blitt en veldig interessant serie, men det er dessverre ikke det.
Det var vanskelig å sette seg inn i historien igjen. Boka er fortalt i jeg-person, men det er ikke konsekvent hvem som forteller. Det står heller ikke hvem det er som forteller, og det forvirret meg veldig! Det eneste som skiller mellom de forskjellige fortellerne er skifttypene; som ikke er konsekvent fra bok til bok, og i denne boka var skrifttypene til Sam og Marina så godt som like; jeg kunne ikke se forskjell på dem. Så forvirrende!!!
John, nummer Fire, er akkurat like flat som vanlig. Jeg hadde håpet han kunne vokse litt i løpet av bøkene, men det har han dessverre ikke gjort... Jaja... Sånn kan det gå. Jeg synes det er veldig dumt, fordi han er så godt som hovedpersonen, og flere av bikarakterene er bedre skrevet...
Historien er bra nok. Det er spenning, og jeg måtte ikke tvinge meg gjennom boka. Jeg ville gjerne vite hva som kom til å skje, men jeg har ikke noe ønske om å vite mer. Jeg kommer ikke til å lese flere bøker i denne serien.
På slutten av boka var det tre noveller. Jeg likte dem godt fordi de handlet om noen andre karakterer som ikke er så mye med i serien. Det var interessant å få vite mer om Sandor, Nis Cêpan, og Adam, den eneste snille Mogadorian. Historiene om Adam var de beste, og de fikk meg nesten til å få lyst til å lese neste bok, men jeg kommer ikke til å gjøre det.
Dette er en helt ok bok; den er spennende nok, men karakterene er litt flate.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
For det første må jeg bare nevne at jeg kjøpte boka på grunn av omslaget. Se på den da! Den er utrolig vakker og det var derfor jeg la merke til den. Jeg kjøpte boka på nettet, og jeg visste egentlig ikke hva boka handlet om. Men jeg måtte bare kjøpe den! Det er ikke ofte jeg kjøper bøker på grunn av coveret, men når jeg gjør det, da må de være fine altså!
Da boka kom på døra, fikk jeg endelig vite hva boka handler om. En verden som er tatt over av engler. Engel-apokalypse! Det hørtes utrolig spennende ut, og jeg fikk lyst til å lese den med en gang. Dessverre ventet jeg litt med å starte med boka, fordi jeg hadde noen andre bøker jeg måtte lese ferdig først. Men til slutt satte jeg meg ned med boka, og jeg må bare si at jeg elsker den!
Jeg har ikke lest å mange paranormal-bøker, og ihvertfall ingen med engler. Zombie-apokalypser har vell alle hørt om, men engel-apokalypser virker helt nytt. Jeg synes det er en original idé, men det er kanskje fordi jeg ikke har lest så mange andre engel-bøker. . . Dessuten var det veldig spennende å lese om noe nytt, noe som jeg aldri har vært borti før. Det er sikkert derfor boka gjorde så stort inntrykk på meg.
Penryn, som er hovedpersonen i boka, er veldig selvstendig. Hun kommer fra en familie med mange problemer, og det hjelper ikke akkurat nå verden blir tatt over av engler. Sammen må de holde seg skjult, og prøve å overleve i en verden som er i kaos. Penryn er alltid den som må ta ansvar, og hun holder familien sammen. Men så blir lillesøsteren kidnappet, og hun vil gjøre alt for å få henne tilbake. Til og med å alliere seg med fienden.
Angelfall er jo første boka i serien, Penryn and the End of Days. Jeg synes at navnet på serien er litt lang, og kunne godt klart meg med bare Angelfall. Men det er min mening, siden jeg synes at det appellerer til flere lesere hvis navn på bøker og serier er korte og fengende.
Men ellers har denne boka alt! En kul og selvstendig hovedperson som man kan heie på, en fantastisk kul paranormal verden og i tillegg tar spenningen aldri slutt!
Jeg håper inderlig at de bestemmer å lage en film av denne boka. Det hadde vært sinnssykt kult!
Se også her!
Endelig fikk jeg lest denne boka! Jeg har ventet kjempelenge på at den skulle komme ut, og jeg bestilte boka nesten med en gang. Dessverre tar det litt tid med frakten fra Amazon, så det var litt nervepirrende. . .
Det er en stund siden jeg leste the Fall of Five, men det var veldig lett å komme inn i boka. Jeg vet jo for så vidt hva som skjedde i forrige bok, og derfor var det ikke noe problem.
Noe som jeg liker veldig godt med denne serien, er at bøkene har forskjellige jeg-personer. Men noen ganger kan det bli veldig forvirrende! Selv om det er forskjellig skrifttype for hver jeg-person, blir det vanskelig å vite hvem du leser om.
Først og fremst, tittelen passer ikke i det hele tatt! Jeg skjønner ikke hvordan den kan ha noen sammenheng med selve boka, og en annen tittel ville vært mye bedre. En tittel skal jo representere boka, og gi et hint om hva boka kommer til å handle om. Ikke gi falske forhåpninger.
Jeg har jo ventet kjempelenge på å få tak i boka, og noe jeg håpet mest på i denne boka var at hovedpersonene skulle få flere arvekrefter, og at det skulle bli mange flere slåsskamper der de bruker arvekreftene sine. Dessverre ble ikke det så mye av. . . Men det er fortsatt en veldig spennende bok!
Denne serien inneholder mange spennende og interessante karakterer, men noen er gøyere å lese om enn andre.
Jeg liker fortsatt ikke John. Det er ikke alltid så gøy å lese om ham, synes nå jeg. I mine øyne, er han veldig endimensjonal og kjedelig. Han har ikke utviklet seg så mye i løpet av bøkene. Men han tenker ikke så mye på kjæresten sin, Sarah, lenger! For en lettelse! I de forrige bøkene ble det utrolig irriterende, så det er fint at det er en slutt på det nå.
Nummer Fem, , , Hva skal vi gjøre med deg? Selv om jeg likte deg veldig godt gjennom denne boka, kan jeg fortsatt ikke si at jeg liker deg noe særlig. Det er fint at du angrer på alt du har gjort, og at du prøver å gjøre opp for deg. Men ingen kommer til å glemme hva du har gjort!
Må jeg virkelig vente et helt år for å få lese bok seks! Seriøst! Og med den avslutningen på boka! Selv om slutten var litt sannsynlig, ble det fortsatt et sjokk. Virkelig? Hva kommer til å skje videre?!
Jeg anbefaler virkelig denne serien, for de er veldig lettleste. Det er kanskje litt lite variasjon når det gjelder teksten, men bøkene er underholdende!
Se også her!
Short summary of the review: This book is absolutely fantastic. Andy Weir has written a masterpiece which will keep you thrilled through all of its pages. If there is one book with a space-theme you should read, this is it.
"I'm stranded on Mars.
I have no way to communicate with Earth.
If the Oxygenator breaks down, I'll suffocate.
If the Water Reclaimer breaks down, I'll die of thirst.
If the Habitat breaches, I'll kind of just explode.
If none of those things happen, I'll eventually run out of food and starve to death.
I'm screwed."
The story starts in medias res, jumping straight into the action. Our protagonist, Mark Watney, is a lone soul stranded on Mars after a sudden, devastating storm. The crew he originally arrived with is in orbit above the planet, and will be departing for Earth within hours. Mark Watney is screwed. He has no way of getting off the planet. In addition, he has only a limited supply of food, water, air and (basically) anything else. Worst of all: he has no way of communicating with anyone. He is completely in the dark.
The reader is fed information about Watney's progress through "entry logs", dated from SOL 6 (SOL means "length of its solar day", essentially one day on Mars) and onward. These entries present themselves like diaries, where we get insight in some of Watney's thoughts, current situation and what he has been doing.
I will not give away more of the story or the other methods of story presentation. The author excels at building suspense and immersion. The characters are interesting, and Weir's technical accuracy is astonishing. There are sudden twists and turns in the story which will keep you hooked through its entirety. This is one of those rare jewels that you just can't put down until you're done reading. You will read about an astronaut faced with impossible odds, dangerous obstacles and imminent (risk of) death.
So wrap yourself in blankets, make a hot beverage and prepare for some cold, lonely nights on Mars. I hope you will enjoy your stay.
The Blood of Olympus. Endelig! Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ventet på denne boka... Det er nå omtrent ett år siden jeg leste The House of Hades, og jeg har gledet meg veldig til The Blood of Olympus. Rick Riordan leverer sin til nå beste bok! Jeg elsket den!!!
The Blood of Olympus er siste boka i Heroes of Olympus. For en gangs skyld har jeg sluppet unna de verste spoilerne. Det er utrolig deilig! Jeg hater å få bøker, filmer og serier spoilet... Det at jeg slapp unna spoilere gjorde at jeg ble helt oppslukt av boka. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje, hvordan karakterene kom til å utvikle seg osv... Fantastisk!
Boka er utrolig spennende. Jeg satt hele gårsdagen, søndag, og leste og leste. Kunne ikke legge boka fra meg. Jeg bare MÅTTE vite hvordan det kom til å ende, og slutten var helt perfekt selv om det var spørsmål jeg gjerne skulle fått svar på. Jeg får vel bare dikte opp mine egne historier. (Kommer nok ikke til å gjøre det, nei... Har aldri likt det noe særlig. Får heller lese hva andre tenker og håpe på at onkel Rick (fansens navn på Rick Riordan) kommer ut med noen nye noveller eller noe...) Dette er en perfekt avslutning på en fantastisk serie.
Det jeg liker aller best med denne serien er karakterene. Jeg bryr meg så mye om dem, og jeg er alltid veldig spent på å se hvordan det kommer til å gå med dem. Det var fantastisk å se hvordan de har vokst, og jeg liker spesielt godt å se hvordan Nico har forandret seg. Hades sønn, Nico di Angelo, er min absolutt favorittkarakter i serien, og det var fantastisk å se at for en gangs skyld hendte det noen gode ting med ham.
!!!SPOILER!!!
Jeg har så lyst til å se hvor vennskapet til Nico og Will Solace tar dem. Det er et slikt fantastisk vennskap, og jeg håper virkelig onkel Rick kommer til skrive noen korte historier om Nico og Will på eventyr. Det hadde vært fantastisk!!!
!!!SLUTT PÅ SPOILER!!!
Jeg liker veldig godt at Nico og Reyna får fortelle noen av kapitlene. Jeg føler at jeg ble mye mer kjent meg dem som karakterer. Reyna er utrolig bad ass, og jeg likte godt å komme inn under huden på henne; skjønne hvem hun er og hvilke motiver hun har. Det var nytt og spennende, og det passet veldig bra!
The Blood of Olympus er utrolig morsom. Onkel Rick skriver så fantastisk morsomt, og jeg elsker humoren hans. Tørr og ironisk. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Lillebroren min kom inn til meg og lurte på om jeg gråt fordi han hørte at jeg lo... Hahaha! Jeg skjønner for eksempel ikke hvordan man kan gjøre en trist scene morsom. Jeg satt og gråt og lo om hverandre.
Som sagt er boka også trist. Det var flere ganger jeg begynte å gråte, og siden dette er siste boka i serien, var det ganske spesielt for meg. Det ligger så mange følelser i denne serien, og jeg tok meg flere ganger i å smile bredt når det skjedde noe bra og gråte når det skjedde noe trist. Det er ikke mange forfattere som får meg til å føle så mye. Serier og filmer, ja, bøker, nei.
Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. The Blood of Olympus er fantastisk, og jeg elsker hvordan onkel Rick blander gresk mytologi og den moderne verden. Jeg anbefaler denne serien for alle, men du må lese Percy Jackson-serien først; Heroes of Olympus er en slags oppfølger.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Det er en liten stund siden jeg leste Svartkrutt og Ild, og jeg husker at jeg brukte en god stund på å lese den. Jeg har lest tidligere bøker fra denne serien, og serien er vel ganske interessant, men den har ikke imponert meg til nå. Det går ganske treigt for seg, og man har ikke alltid like lyst til å lese videre. Sånn følte jeg det ihvertfall under bok to. Men jeg likte den første boka veldig godt da, og bok tre var en positiv overraskelse.
Når man har leser en serie, pleier det å være ganske lett å komme seg inn i boka. Men jeg synes at starten på Svartkrutt og lld var ganske kjedelig, og jeg fikk ikke helt lyst til å lese videre. Man fikk vite litt om hva boka kom til å handle om, og det virket ikke så interessant for meg. De måtte hente tre drageegg i Istanbul og levere de trygt tilbake til England. Det handler boka om. Selvfølgelig kommer det noen overraskelser underveis, men ellers er det hovedplottet. Ikke det mest interessante i verden. . .
Som i bok to, er det veldig mange reiser. I bok to synes jeg at det ble veldig kjedelig etter hvert, ettersom de var på en båt hele tiden. Men under denne boka synes jeg at reisene deres er mye bedre gjennomført, og mye mer underholdende. Det kommer jo, som jeg skrev tidligere, mange overraskelser underveis, som gjorde boka mye mer spennende og interessant.
Men jeg liker ikke Laurence (hovedpersonen.) Han er veldig endimensjonal, og man får egentlig ikke vite så mye om ham. Han har ingen interesser, eller noe han brenner for, i motsetning til Temeraire. Han er mye mer spennende å lese om enn Laurence. Han har sine egne meninger, og han har sin egen personlighet. Det er bra!
Man kan også lære litt om europeisk krigshistorie med å lese disse bøkene. Jeg, som synes at serien begynner å bli litt for kjedelig, lærer ikke så mye. Men jeg synes at Naomi Novik har flettet sammen drager og europeisk krigshistorie på en fantastisk måte, og jeg har en fornemmelse om hav den neste boka kommer til å handle om.
Bare med å se på tittelen skjønner man at man har med krig og gjøre, og jeg synes den passer veldig bra. Man vet ikke helt hva boka kommer til å handle om når man ser på tittelen, men jeg synes den passer veldig bra etter jeg har lest boka. Jeg liker bøker som har titler som ikke avslører boka, men fremdeles passer inn i handlingen, hvis du skjønner hva jeg mener.
Men det var noe jeg irriterte meg veldig over mens jeg leste. Det var stadig skrivefeil, som fikk meg til å stoppe opp. Jeg hadde et eksempel, men jeg har dessverre levert boka på biblioteket. Men skrivefeil gjør at leseopplevelsen blir dårligere, og det hjelper ikke akkurat når man leser en boka man allerede ikke synes er fullt så interessant.
Ikke misforstå meg! Jeg likte boka, men dette er ikke akkurat en serie som jeg anbefaler til vennene mine. Jeg tror kanskje denne serien passer best for voksne, men alle som er interessert i europeisk krigshistorie vil sikkert få glede av å lese bøkene. Det finnes fortsatt flere bøker om Laurence og Temeraire, og jeg skal definitivt lese dem. Jeg håper bare serien blir bedre etter hvert;)
Se også her!
Først må jeg si at jeg ikke har lest noe av Brandon Sanderson før. Jeg vet at han har gitt ut flere bøker, og jeg har lyst til å lese flere av dem, men Elantris er den første jeg har lest. Jeg tenkte at det kunne være gøy å starte med debutromanen hans, og jeg er virkelig imponert over boka. Det er en kompleks verden Sanderson har skapt.
Coveret til Elantris er utrolig nydelig. Jeg har den britiske utgaven av boka, og de britiske utgavene av Brandon Sandersons bøker er ti ganger så fine som de amerikanske. Det er svært uvanlig; vanligvis, når boka originalt er amerikansk, er de amerikanske versjonene de fineste. Alle de britiske utgavene av Sandersons bøker er laget på samme måte. De er hvite med et motiv tegnet i gråtoner pluss enkelte innslag av farger, som oftest bare én.
Boka er skrevet i tredjeperson, men det er ikke en allvitende forfatter. Hvert kapittel blir sett fra kun én persons synsvinkel. Raoden, Sarene og Hrathen bytter på. Jeg liker dette veldig godt. Det gjør at man kan se historien fra flere synsvinkler, og jeg forstod de forskjellige karakterenes motiver bedre. Hrathen blir sett på som en skurk av Sarene og litt av Raoden, men siden jeg fikk et innblikk i Hrathens tanker var det ikke mulig for meg å se på ham som skurken. Dilaf, Hrathens medhjelper, derimot...
I Elantris er politikken i de forskjellige landene veldig viktig. Fjordell, eller Fjorden som landet også kalles, prøver å ta over hele den siviliserte verden. Når boka starter, er det kun to frie land igjen, Teod og Arelon. Sarene, en prinsesse fra Teod, og Raoden, kronprinsen i Arelon, skal gifte seg for å sørge for en samarbeidsavtale mellom de to landene. Men når Sarene ankommer Arelon, får hun vite at Raoden er død. Hun bestemmer seg derfor for å delta i politikken i Arelon, og hun ønsker å redde landet fra invasjon fra Fjorden. Jeg synes det er utrolig stilig hvordan Sanderson har diktet opp forskjellige styresett og bakgrunnshistorier til de forskjellige landene, og det funker helt perfekt. Jeg ble helt oppslukt.
Mye av kampen mellom Fjorden og resten av den siviliserte verden handler om religion. I Fjorden tror de på Shu-Dereth, som de også bruker som styresett, mens i Arelon og Teod tror de på Shu-Korath. Begge religionene ble dannet som grener fra Shu-Keseg, som folket i Jindo tror på. Det er merkelig hvor store konflikter som kan dannes mellom to religioner med felles røtter, men når vi ser på verdenshistorien, er det kanskje ikke like rart. Kristendommen og Islam for eksempel. Jeg synes dette er en veldig kul og nøye gjennomført del av boka. Det funker veldig godt, og var til tider litt skremmende.
Delene om Elantris var veldig bra. Det var spennende å lese om Elantris og livet der. Det hørtes ikke ut som et godt liv. Selv om magien i Elantris var ødelagt, var det fortsatt folk som ble tatt av the Shaod og forvandlet til Elantrians. Forskjellen var at de gamle Elantrians var så godt som guder i folks øyne, men nå var de stakkarslige krek; mange av dem var blitt gale.
Det var veldig lett å bli glad i karakterene i Elantris. Spesielt godt likte jeg Sarene, Raoden, Sarenes fetter Lukel, hertug Roial og baron Shuden. Det var også flere jeg likte veldig godt. Jeg likte Sarene spesielt godt fordi hun ikke var en typisk prinsesse. Hun var sterk, modig, smart og morsom, og hun og Raoden er det søteste paret! De passer perfekt sammen.
Elantris er full av plot twists. Jeg hadde ingen anelse om hvor Brandon Sanderson kom til å ta historien, og det gjorde boka spesielt spennende. Hrathen og Sarene drev for eksempel og ødela for hverandre, og det førte historien nye veier hele tiden. Da Raoden kom inn i bildet, tok det helt av. Jeg elsker når jeg ikke kan gjette hvordan en bok kommer til å ende, og Elantris er en slik bok.
Jeg har kun en ting å klage på, og det er at boka er litt treg i starten. Det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Dette er på grunn av at det er mye å sette seg inn i: en helt ny verden, noen nye ord, ny form for magi, mange karakterer osv... Men når man får satt seg inn i det hele, er Elantris fantastisk! Så det er virkelig verdt det.
Jeg likte Elantris veldig godt, og anbefaler den til andre. Elantris er frittstående, men det finnes to noveller fra samme verden, The Hope of Elantris og The Emperor's Soul, som jeg garantert kommer til å lese. Jeg kommer til å lese mer av Brandon Sanderson. Det er helt klart!
Innlegget ble originalt publisert på bloggen min.
Jesper Sandvik om Harry Potter og fangen fra Azkaban av J.K. Rowling:
22:11, 18. oktober 2014* Kommentarer: 2
Nå har jeg endelig tatt meg tid til å skrive en bokanmeldelsen om bok nummer 3 i Harry Potter-serien. Det har gått ganske treigt i det siste.
Yay!! Det er utrolig morsomt å komme tilbake på Galtvort. Selv om jeg har lest bøkene før og sett filmene, er det fortsatt spennende å være på Galtvort med Harry og vennene hans. Man kan sitte å lese i evigheter, fordi det er så hyggelig og koselig å lese.
Grunnen til at jeg valgte å lese bøkene på nytt, var at jeg egentlig aldri ble ferdig med de siste bøkene(shame on me.) Derfor tok jeg initiativet til å starte serien på nytt!
Jeg elsker fantasy-bøker, så det kommer jo egentlig ikke som et sjokk at jeg liker boka. Det som er så kult med sånne type bøker, er at det er så mange fantastiske skapninger, og det synes jeg er gøy å lese om. Egentlig, så liker jeg alt som har med magi og gjøre, men nå for tiden liker jeg også veldig godt dystopi.
Alle har sikkert lest Harry Potter, men hvis du ikke har det synes jeg at du burde ta deg tiden til å lese serien. Filmene er også fantastiske, så hvis du ikke liker å lese burde du definitivt se filmene! De er utrolig bra laget! Nå fikk jeg lyst til å se de igjen . . .
Se også her!
Endelig har jeg tatt meg tiden til å skrive en bokomtale om denne boka. Grunnen til at jeg ikke har skrevet om boka før nå,er ikke fordi jeg ikke likte den, men jeg har rett og slett ikke hatt så mye tid.
Jeg elsker denne serien, og det var veldig spennende å komme tilbake til Gone-universet. Dette er jo ikke den første boka i noen serie, så derfor var det ganske lett å sette seg inn i boka. Jeg kjenner til alle karakterene fra før og jeg vet litt om hva serien handler om. Det gjør at det er mye morsommere å lese, fordi da kan man sitte å lese i evigheter.
Det ganske mye som foregår i the FAYZ nå for tiden, og det er veldig spennende å lese om. Jeg ante ikke helt hvilken retning boka kom til å ta, eller om hva den kom til å handle om. Jeg vet fortsatt ikke hvilken retning bøkene skal ta, og det synes jeg er ganske bra. Det gjør serien mer spennende!
I denne boka får man også lese om hva som skjer utenfor the FAYZ, gjennom moren til Sam. Det var også ganske interessant, men ikke like interessant som det som skjedde innenfor the FAYZ.
På starten av boka får man allerede et hint om at noe forferdelig kommer til å skje i løpet av boka. Kuppelen blir mørk! Kuppelen blir sakte, men sikkert sort. Hva skal beboerne i the FAYZ gjøre uten dagslys? Jeg skjønner hvorfor boka blir kalt Fear, just saying. . .
Jeg gleder meg til å lese den siste boka i serien, Light! Hvordan kommer det til å ende? Det er det jeg lurer på, og jeg kan ikke vente med å finne det ut.
Absolutt alle bøkene i denne serien(til nå) har vært utrolig spennende, så jeg håper den siste boka ikke skuffer meg.
Se også her!
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.
Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.
The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)
Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.
Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.
Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
