Bokelskere.no

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Det er en stund siden jeg leste denne romanen, men jeg forsøker meg likevel på et svar. Boka handler i stor grad om det å føle seg fremmed i verden og det å stå på terskelen inn til voksenlivet. Når Unn og Siss møtes, setter det mange følelser i sving. Enkelte hevder at det dreier seg om en forelskelse og at det er dette som får Unn til å gå inn i fossen. Uansett tror jeg at emosjonene spiller en viktig rolle. Enten dreier det seg om en forelskelse og det virrvarr av følelser den kan medføre, eller dreier det seg om et vennskap som blir så nært så raskt, at det kjennes uforklarlig for Unn. Hun greier ikke å ta følelsene inn over seg og det er dette som får henne til å unngå Siss og gå til fossen.

Jeg har etter hvert lest så mange krimbøker at det dessverre er vanskelig å skille den ene fra den andre.. Da er det lettere å vise til forfattere og/eller detektiver. Har av en eller annen grunn en stor forkjærlighet for modne menn som etterforskere/detektiver. Blant annet står Colin Dexters Morse-bøker, Arnaldur Indridasons Erlendur-bøker, Ian Rankins Rebus-bøker og P.D. James Dalgliesh-bøker høyt i kurs. Når det gjelder setting, er Storbritannia favoritten; er en smule anglofil av meg ;)

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Det klippet skulle eg gjerne fått med meg! Har i det minste planar om å sjå Chimes at Midnight; Orson Welles film om den store (pun intended!) Falstaff ;)

For meg var det nettopp det enkle språket som gjorde boka så sterk. Med et slikt tema, ville et svulmende og svært beskrivende språk nærmest vært overkill, synes jeg. Schau nærmer seg temaet med respekt og ærbødighet. Boka satt igjen i meg en god stund etter at jeg har lest den, både på grunn av den nevnte tematikken og på grunn av den enkle skrivestilen. Det var nesten noe sårbart over språket i dets enkelhet, samtidig følte jeg at det jeg leste var ekte. Her hadde ikke forfatteren (vel, essayisten)utbrodert en masse. Nei, teksten kjentes enkelt, rett på sak og sann. Språket var etter min mening absolutt riktig for denne boka.

Min verste opplevelse når det gjelder bokhamstring? Tror det må være under det lokale bibliotekets posesalg på bøker for noen å siden. Først tok jeg det ganske med ro, gransket bøkene nøye og viste faktisk for en gangs skyld måtehold. Det skulle ikke vare lenge.. Før jeg visste ordet av det, var jeg i en slags rus og laget store bunker av bøker jeg bare måtte ha! Det var ikke før jeg vaklet ut av biblioteket, sterkt tynget av min bør, at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med den tunge lasten, billøs som jeg er…. Etter å frenetisk og aldri så lite desperat ha ringt mange venner, fant jeg til slutt ei som var villig til å komme og hente meg - midt i middagstida fredag. Innrømmer at jeg følte meg ganske skamfull da hun bremset opp for å ta meg med….

Snedig at våre meninger så ofte sammenfaller! Synes det var tungt å komme gjennom dette stykket. Ikke på grunn av språket, her var det mange språklige perler å finne, men på grunn av innholdet. Synes det hele ble litt… kjedelig. Kanskje jeg har det på samme måte som deg; overgangen fra de historiske skuespillene er temmelig stor!

Jeg likte Rosalind godt og kan forstå at hun regnes som en av Shakespeares største heltinner. Likevel må jeg si at jeg foretrekker Beatrice (eller Kate, for den saks skyld). Det er godt mulig dette kommer av at jeg har ”levd med” Much ado about Nothing i lang tid og at dette skuespillet lenge var min store Shakespeare-favoritt. De språklige fektekampene mellom Rosalind og Orlando fenger meg ikke like mye som dem mellom Beatrice og Benedick, selv om det som sagt finnes mange godbiter også i As you like it.

Sjekket også hva pastoralesjangeren dreier seg om. Flott gjennomgang, forresten! Finner flere likhetstrekk mellom As you like it og A Midsummer Night’s Dream, blant annet gjelder dette tematikken om den sanne kjærligheten.

Jeg er enig med deg i at As you like it har homoerotiske elementer. Ganymedes/Rosalinds lek med kjønnsroller, både i selve stykket og i epilogen, er noe av det som hever skuespillet for meg. Liker spesielt at Rosalind i siste instans slår tvil om hvilket kjønn ”hun” egentlig er. For meg virker det absolutt som om Orlando tiltrekkes av Ganymedes/Rosalind. Det er vel ikke helt vanlig at man leker at man gifter seg med en person man ikke er tiltrukket av? Dette at de to tilsynelatende ikke kan utholde å være borte fra hverandre, er for meg et ytterligere bevis på gjensidig tiltrekning. Når Orlando blir skadet får han sågar broren til å bringe det han tror er Ganymedes sitt lommetørkle, for å forsvare at han har blitt så lenge borte fra ham… Denne leken mellom de to er fornøyeig lesning.

Min største innvending mot stykket er at det går så alt for raskt i svingene! Den første delen synes jeg er som de fleste av Shakespeares stykker når det gjelder tempo. På slutten, derimot, er det som om forfatteren må skynde seg å få med mest mulig informasjon. Oliver og Orlandos gjenforening, Fredericks omvendelse og forelskelsen mellom Oliver og Celia blir for meg stemoderlig behandlet. Flere av disse for stykket viktige hendelser, blir gjenfortalt og ikke opplevd av publikum. Jeg følte meg nesten litt snytt!

Kritikere hevder at selve tittelen, As you like it, muligens henspeiler på at Shakespeare skrev dette stykket fordi det var noe folk ønsket, ikke fordi han nødvendigvis likte det selv…

Jeg sier hele tiden til meg selv: ikke kjøp flere bøker nå, Anja – og gjør mitt aller beste.. Det er bare det at jeg er så utrolig svak. Å unngå nettbokhandlere er slett ikke noe problem, men i hverdagen er det svært vanskelig å få føttene til å styre meg i en annen retning enn nettopp en bokhandel.. Har ”bare” kjøpt 5 bøker i januar: Lotte i Weimar av Thomas Mann (skal reise til Weimar etter at Faust er ferdiglest og vil gjerne lese denne også..), Faktotum av Charles Bukowski (elsket filmen, men har dessverre til gode å lese noe av denne forfatteren), Skråninga av Carl Frode Tiller (romanen er for lengst fortært og elsket, dette dreier seg om skuespillversjonen som nå selvsagt også er lest), Himmelarkivet av Gaute Heivoll (lest og likt forrige helg) og oppslagsboka Jo visst kan du gresk og latin! (nyttig når en leser en del gammel litteratur). Jeg liker både å kjøpe og å lese bøker, det eneste problemet mitt nå er å finne plass til disse nyervervelsene.. Sukk.

Det er godt mulig du har et poeng: kanskje jeg ville fått noe annet ut av boka om jeg leste den i eget selskap? Det å bruke så lang tid på ei bok kan føre til at leseren ikke greier å holde tråden, eller som jeg gjorde i dette tilfellet: gå lei. Bøkene vi velger å lese i leseselskapet er bøker vi kanskje ikke ellers ville gått løs på og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg har lest Don Quijote. Ikke bare på grunn av boka i seg selv, men også fordi den er ett av de viktigste referanseverkene innen litteraturen.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med i leseselskapet. Kjempet meg først til en plass (jeg var den gang mye yngre enn de andre)… Følelsen av å bli en del av en slik gjeng kan bare (nesten) sidestilles med å ha oppdaget dette nettstedet. Det er så godt å vite at andre deler den samme lidenskapen som for meg til tider er altoppslukende.