Bokelskere.no

Eg la meg kort i graset, sola framleis mild, og eit vindpust kom, vindpust etter knaka det i meg, knak i bein og skalle og bringe, eg låg i graset og voks endå eg for lengst var utvaksten, kroppen var slik han skulle vere, men fremleis venta fleire steg framanfor enn dei som låg att bak, langt framme var min bortferdsdag om ikkje eg vart sjuk, eg var framkomen i meg sjølv, og der skulle eg ei stund vere, kanskje finne fram til et anna hand, to hender voks saman om dei heldt kvarandre lenge nok, ein av mine knokar kunne framleis slå rot i framand knok og bli ei ny hand, ein ny fot, kunne eg ønskje meg om til noko anna, var eg foten til ei vakker jente, kunne eg ønskje meg om til noko anna, var eg foten jenta gjekk.

Jord var alt som ein gong hadde vore.

Jeg har aldri sagt det til noen, men jeg tror jeg kunne elske alle kvinner i verden. Som et prinsipp: du kan knulles, jeg kan elske deg.

Jeg tenker det finnes ingen tanke som forsvinner. Ingen. Den ligger der, og venter. Den kan fremtenkes flere generasjoner senere. Et søvnig menneske går ut i en hage med sønnen sin, pjokken spør om det familiefotoet som ligger fremme inne i stuen. Vet ikke, sier faren, han har funnet det i en antikvitetsbutikk, han liker å se på det. Sønnen begynner å fortelle om fortennene som skjules av den store overleppen til jenta nederst i høyre hjørne. Han sier det er lillesøsteren i familien, han peker: hun der. Tenkt frem, tenkt til, tenkt hjem.

Kan du tenke deg et liv uten minne, en tanke uten hukommelse. Nei, men jeg kan ønske meg det. Ingen muligheter for ontologi, dagene ren magi og motorisk forbløffelse, du møter et søsken på gaten, instinktivt: jeg synes jeg har sett deg før, du ligner en av tegningene i kladdeboken min.

"Gullet taper ikke sin glans ved å ligge på avfallsdyngen," står det i Bibelen.

MEN HVA JEG ELSKER? Jeg elsker pi, det sirlig forblåste grafiske tegnet for pi, jeg elsker skuddårenes spark på baksiden av kneet, tiendelenes, hundredelenes ynkelige forsøk på å beskrive sekundet

Da jeg var ung advokat, leste jeg en gang en engelsk dikter, og en strofe av ham gjorde sterkt inntrykk på meg: "Vær som kilden som renner over, ikke som brønnen som alltid inneholder det samme vannet." Jeg syntes at han tok feil, for det var farlig å renne over, vi kunne komme til å oversvømme områder hvor våre kjære holdt til, og drukne dem med vår kjærlighet og begeistring. Så jeg har hele mitt liv søkt å oppføre meg som en brønn, og aldri gå ut over mine egne grenser. Av en eller annen grunn som jeg aldri vil få klarhet i, fikk jeg Panikksyndromet. Jeg ble forvandlet til det jeg hadde strevd slik for å unngå: en kilde som rant over og oversvømte alt omkring seg. Som et resultat av det ble jeg innlagt på Villete. Da jeg var kurert, vendte jeg tilbake til brønnen igjen, og ble kjent med dere.

Det dreier seg ikke om å ha rett, men om å svare riktig.

"Hun var så liten den siste natten," sa moren. "Kunne nesten puttet henne i vesken og gått." Og så la hun til, omtrent som om hun et øyeblikk hadde vurdert det. "Men jeg hadde visst ikke med meg veske den natten. "

Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien. Jeg var under oppussing.

Resten av turen veksla vi ikkje eit steinsens ord. Sat vi og spola filmen tilbake og tenkte på morgondagen. Slutt på friminuttet. Klokka skulle straks ringje inn. Og to og ro i rekkje. Kan eg få be om stillheit her. Stilt, sa eg!