People in here looked like skinned rats.
Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.
"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"
Dette er en utfordrer! Knallbra titler, også festlig å se Bernhards Trær som faller her, plutselig lignet den en ditksamling, og SYG KIERLIGHED, hviliken forfatter ville ikke dø for å ha en sånn tittel under vesten - men hva i all verden er punkt 2? Listen burde legges inn under "lister", sånn at alle kunne se dette.
Bra tekst om Ett öga rött!
Jeg leste også denne romanen på svensk for noen år siden, og den står seg svingodt i hjernen min. Respekt til bror Khemiri, for å snakke med litt hiphoplingo her.
Mht oversettelsesproblematikken er jeg prinsipielt enig med (alle bøker vil være best i originalspråket) og pragmatisk uenig: "... et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig."
Jeg mener det er nødvendig, i og med at jeg ønsker at den gode litteraturen skal få størst mulig utbredelse (og hva annet er det å ønske?). De færreste leser en roman på andre språk enn sitt eget morsmål, og situasjonen mellom norske lesere og søsterspråkene svensk og dansk er ikke stort bedre enn mellom norks og f.eks. spansk. For at en bok skal passere landegrensene i Skandinavia, trengs den best mulige oversettelsen, og vi skal være glade for at det finnes bra oversettere som er villige til å gå i litteraturdøden for det. Spesielt når det handler om bøker som byr på spesifikke oversetterutfordringer, a la Ett öga rött, eller for den saks skyld McCarthys Blood Meridian, som Knut Ofstad sitter med i disse dager.
Jeg er forresten enormt spent på den, det må være vilt vanskelig, men samtidig klapper jeg høyt i hendene for at han faktisk gjør det, i og med at nå vil en av de største romanene fra 1900-tallet bli tilgjengelig på norsk. Og om man forsøker å lese den på engelsk (slik jeg har gjort, og det tok meg mange måneder), er det opplagt at en god norsk oversettelse er helt nødvendig. Ofstad gjorde jo en imponerende jobb med The Road, som duger i massevis på norsk, så det er grunn til å tro at han er rett mann for Blood Meridian.
Men altså: Alle må lese Ett öga rött. Halim er vår mann, morsom og energisk og sårbar. Og de som kan lese svensk, må selvsagt lese den på svensk.
Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:
Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.
Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?
Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.
Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.
Humor med denne fylkeskaken, jeg får en fin Geir Helliesen-følelse av det. Jeg har også en følelse av at Hordaland puster både Rogaland og Oslo i nakken; de er i hvertfall aktive! Og det er bra :)
Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.
Hva skal jeg si? Jeg leste dette verket da jeg var i starten av tyveårene. Jeg var student, jeg hadde god tid, og det ble riktig for meg. Jeg bruker å tenke at Proust er himmelen vi lever under, men det er også sånn at det tar ekstremt med tid å lese det, og gevinsten med verket hans er å lese hele, å erfare hele den veldige massen av tekst, selv om bare én setning hos Proust som oftest er bedre enn noen andres famlende forsøk. Men hvorfor ikke bare prøve? Det kan ikke gå verre enn at du kjenner at det blir feil for deg. Og så prøver du igjen om noen år og brått funker det.
Jeg har lest Vidunderbarn og hva annet er det å si enn at Roy Jacobsen er en sikker leverandør av kvalitet? Portrettet av jentungen Linda kommer til å stå seg. Bra mann, Roy J!
Nei, det er rein pragmatikk: Jeg skulle selvsagt lest den på engelsk, men siden det tar meg dobbelt så lang tid å lese en roman på engelsk, og livet mitt ikke er dobbelt så langt, så skal jeg lese den på norsk. Og nå har jeg akkurat funnet den! En bekjent av meg tipset om et norsk nett-antikvariat som heter antikvaren.net, og de hadde den :)
Det hører med til sjeldenhetene at forfattere gjør sine beste ting i starten av et forfatterskap, og det skal vi som driver med den slags være glade for. I rockeverdenen er det omvendt, og det høres stress ut; er det mulig for Kate Bush å noensinne overgå Wuthering heights? Gode debuter? Sult er nok den mest imponerende norske debuten, og Hamsun ble jo aldri bedre, noe som må være et mareritt for en forfatter. Internasjonalt er det vanskelig å tenke på at Thomas Manns romandebut heter Buddenbrooks og ble utgitt da mannen var 26 år. Jeg føler alltid at hodet faller av halsen når det der faller inn i skallen. Ellers er jeg enig i at "Ute av verden" er en spinnvilt bra debut fra de siste tyve årene i norsk sammenheng.
Bøker i Norge er svinbillig. En roman koster ca 7 halvlitere, og det er ikke stort mer enn en kveld på byen for de som driver på med den slags. Eller en tur på Prix. En pocket eller en brukt bok på antikvariat ligger rundt hundrelappen; det er latterlig billig satt opp mot lommebøkene våre og ikke minst mot det store arbeidet som ligger bak publiseringen av en bok. Vi er et lite land med sterk litterær tradisjon og en velfungerende bokbransje. Presser vi prisene ned vil den ikke kunne overleve, og enden på den visen er at det til slutt ikke kommer ut det mangfoldet av bøker som vi alle er glade for at det i dag gjør. Pris er alt i denne sammenhengen: Hvis vi bøyer etter for forestillingen om at kultur skal være gratis, slik f.eks. Rødt har ment, vil vi fort se at det ikke blir kvalitet på kulturproduktene våre. Jeg synes også det er et litt gjerrig standpunkt å si at bøker i Norge er dyre. Kom igjen! Vis bøkene at dere elsker dem.
Hei gode bokelskere! Jeg er på leting etter George Eliots roman "Møllen ved Floss" som kom i Aschehougs Klassikerserie i 2002. Jeg har ringt landet rundt, jeg har søkt på antikvariat.net, men den er som sunket i jorda. Noen av dere som av en eller annen dunkel grunn sitter på et strøkent eksemplar dere vil selge meg? Eller som vet en bortgjemt bokhandel som sitter på den? Jeg kan ikke låne på biblioteket, for jeg noterer så fælt i bøkene jeg leser og må eie dem til jeg dør.
Alt godt på en herlig tirsdag fra Tore i Stavanger City Of Love
Nå til dags er ikke jordens fjerneste avkrok mer enn fem minutter fra Charing Cross. Så lenge det fins noe som heter telegraf, er der ingen jordens fjerneste avkrok. Kongene i Dahomey og lamaene i Tibet stiller inn radioene sine på London og New York.
Første romanen jeg leser av Lessing, men om hun holder dette skremmende nivået, blir det ikke den siste. Boken er en kusine av Ørstaviks "Kjærlighet" eller McCarthys "The Road" i den forstand at den hører hjemme blant de korte, frosne mesterverkene i litteraturen. Boken har noe forvrengt befriende ved seg, like rørende som opprørende. Vær så snill, les denne, men les den en dag du kjenner at du tåler mye, for den er så hard som en bok kan bli.
Nyholm! Det samme gjorde jeg, leste den i 98 eller 99, men husker godt reaksjonen min, som var veldig sterk - så kanskje det er på tide for både deg og meg å lese den på ny?
En ubegripelig bra kort roman, eller lang novelle, om tyveriet av to hester og en liten mann som gjør vill hevn. Utgitt første gang 1821.
Det er bare konger, gatepiker og tyver som har det privilegium å være hjemme overalt.
She was perfectly aware that her imaginative life was the life in which she spent most of her time