Bokelskere.no

Igjen supert levert av Karin Fossum

Tvangstiltak etter løsgjengerloven av 1907.
Tvangsarbeidshusene hadde nok skiftende betegnelser i levetiden sin, men var primært rettet mot folk som ble definert som løsgjengere. Tilsvarende tiltak rammet tatere i form av Svanviken arbeidskoloni, formelt drevet av Norsk misjon blant hjemløse som hadde tilhold i Sosialdepartementet og ble nedlagt 1987. Norge var i mellomkrigstiden og til slutten av 1960-tallet mer av en tvangsstat enn vi i dag liker å tenke på. Litteraturen og utredningene om forholdene som tiltakene førte med seg er omfattende.

Mathiesen ble nok først kjent for sin kamp mot tvangsarbeidshusene som fulgte av løsgjengerloven av 1907. Da jeg hadde ham som veileder for magisteroppgaven min var han aktiv i dannelsen av KROM - foreningen for kriminalreform som bekjempet fengselsvesenet. Han skrev en mengde bøker og artikler. Jeg kan ikke peke ut noen særskilte. Sentralt i hans tenkning var at ønsket om perfekte løsninger ofte sto i veien for reformer. Selv var han i favør av «Det uferdige.» (Nyeste utgave 1992).

Rettssosiologen Thomas Mathiesen var en kjent kritiker av løsgjengerloven og fengselsvesenet.

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Swanns kjærleik (ferdig!)
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første av dem, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» hos Céline er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Lettlest og underholdende og ikke minst spennende - dette var gøy!

Spennende, underholdende og lærerik om miljøvern og kraftpolitikk

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.

Medrivende og grei å følge med på, men setter ikke avtrykk

Historisk roman fra London, med blikk på datidens utfordringer

Swanns kjærleik (side 200).
Siden flere i lesesirkelen nå er kommet over halvveis, vil det være fint å få høre flere inntrykk fra lesningen av den første delen av romanen. Gjerne også fra dem som i likhet med Torill har fullført boka nylig.

Selv synes jeg det er krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at Swann et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette.

Swanns kjærleik.
Etter han ble stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024. Lenke til omtale av Lapérouse.