Bokelskere.no

Enok Kippersund:

SPRINGFLOD

Media varslar storm, stadig vekk, men her inne i fjordbotnen blir det ikkje meir av det enn nokre bråsinte elingar, ei grå flage bortover sjøen. Dei olmaste vindkasta ligg og brøler oppi ura. Dei høge fjella og den snølause vinteren trakkar pollen under seg. Himmelen er plaga og sjeldan klår. Gatelyktene begynner å skjelve på neonlyset tidleg om ettermiddagen. Skuleungane kjem skravlande nedover i flokk og følgje for å sjå når springfloda går over kaia. - Berre det ikkje når heilt opp til skulen! Ein skarv sit djupt i sjøen eit stykke frå land. Plutseleg krummar han halsen som ein slange, og med eit hogg dukkar han. Han er lenge borte. Har han sett seg fast i garnet og held på å drukne?

Trykket mot øyro aukar og blir utoleleg. Heile huset skaldrar av ein brølande motordur som veks opp og fyller alle rom. Bileta er ved å bli kasta i golvet. Han reiser seg og går ut på trappa. Flyet har stige ned i dalen og krinsar lavt over huset. Det enorme skroget er emaljekvitt, og det verdskjende spindelvev-merket på nasepartiet viser tydeleg. Det er førstestyrmannen som sit ved spakane og fører maskinen. Kapteinen sjølv står laus og ledig lenger bak i kabinen med eine handa i lomma. Dei to er som vanleg pent kledde i svarte uniformsdressar. Denne gongen flyg dei enda lågare enn dei brukar, og han er redd for at dei skal flerre opp buken mot mønet til naboen. Styrmannen pressar motorane til det maksimale og greier ein augneblink å få flyet til å hengje urørleg i lufta. Samtidig legg han det litt over på sida slik at dei om bord kan få han på trappa midt i synsfeltet. Flykroppen er ei nålepute full av små runde blanke augo som stirer og stirer. I dag er sonen og den vesle sonedottera mellom passasjerane. Kinn mot kinn trykkjer dei panna mot vindauget. Han kjenner dei lett att på håret, for begge har krøllar i eit brus om hovudet. Hos henne er det lyse lette englefjom, faren er mørkare og med viltre korketrekkjarar. Flyvindauget gjer dei til eit dobbeltportrett i glas og ramme. Han held opp konvolutten med det ferdige brevet i venstre handa og vinkar med den høgre. Flyet blir teke av eit vindkast og skjenar inn i regnet som ei dagblind flaggermus.

Ungane ler og preikar der dei labbar opp att til skulen. - Eg visste ikkje at kaia akkurat skulle vere til å vasse på, må eg no berre sei. - Vart du våt? - Næh, ‘kje mykje iallfall. Skarven legg etter seg ein hellegang på sjøen då han febrilsk arbeider seg opp i lufta. Han er svartare enn tjuven om natta. Med travle vengeslag skundar han seg ut fjorden.

Til denne dagen har lærerne trodd at de er uerstattelige.Det som holder dem oppe er illusjonen om at elevene setter pris på dem.

Barn kan være grusomme, det vet jeg, men i motsetning til voksne er de ærlige.

Man har latt meg fortelle at man til og med kan få kjøpt lappete, ja endog sundrevete bukser i forretningene. De er visst de dyreste, likevel våger noen å påstå at verden går fremover.

Olav Thommessen trenger ingen berettigelse. Han ville blitt fornærmet bare ved tanken. Som skaperen av den moderne norske presse, som den skitne kampanjejournalistikkens fremste utøver, som alle injuriers far, som Hamsuns fremste hat-objekt og Bjørnsons hjertevenn – utskjelt som politisk rebell, skruppelløs opportunist, kvinnejeger og fascist på samme tid – fortjener han, mer enn de fleste, at det blir skrevet bok om ham. Dessuten var han en knallhard forretningsmann, som bygget seg opp fra fattigdom til voldsom rikdom og makt. Legg så til et tøylesløst temperament, med raseriutbrudd så ukontrollerte at folk ble skremt for livet – og man har fremdeles bare halve mannen. På den andre siden finner vi en brennende idealist, en barnekjær familiemann og en gudbenådet folketaler. En sentimental, følsom sjel som ikke kunne uttale ordet “fedrelandet” uten å briste i gråt. Dessuten en dypt romantisk poet, med Wergeland og Byron på nattbordet. Alt i alt en sjeldent vellykket og selvtilfreds mann, så lenge det varte.

Hun sier hun har et ambivalent og skiftende forhold til disse bildene; iblant hater hun dem og finner dem groteske, ondskapsfulle og motbydelige, andre ganger liker hun dem og er stolt av dem, forteller hun i utydelige vendinger og virker forvirret, og det er som om hun ikke riktig skjønner alvoret i det hun nå har gjort. Men hun bedyrer stillferdig at hun slett ikke har tatt disse fotografiene av forakt for de døde, men tvert imot utfra den dypeste respekt for dem.

Jeg hørte at læreren spurte ei jente: “Fortell det du vet om opphavet til kasusendelsene”. Eleven begynte usikkert å ramse opp: “Kasusendelser var opprinnelige demonpåkallelser. Hver modus av menneskelige relasjoner til væren hadde sin skytsdemon. Demonen ble alltid påkalt etter tingens betegnelse. “ “Fremmede kvinner med blinde sjakaler kom opp gjennom kalde trapper...” “Vent litt, nå blander du det sammen med opphavet til pluskvamperfektum,” avbrøt læreren henne. “Husker du ikke hvordan det var?

Jeg lot fingeren gli langsomt over de bølgende bokryggene i bokhyllen, men plutselig forsvant den inn i en mørk sprekk mellom en fransk bok om nasjonaløkonomi og et bind med tittelen Geburtshilfe bei Rind und Pferd skrevet på den slitte bokryggen. Innerst i sprekken rørte fingeren ved en uvanlig myk bokrygg. Jeg måtte bruke makt for å dra frem boken med lilla fløyelsinnbinding, uten hverken tittel eller forfatter. Jeg åpner den og så at sidene var trykket med en ukjent skrift.

Ut i lufthavet! Bien skjøt opp mot den glødende himmelen, ute av stand til å slå fort nok med vingene i sin grenseløse fryd over tilværelsen. Seksten tusen slag i minuttet med de små sølvvingene - det var ikke nok, for den hadde aldri kjent og ville aldri komme til å kjenne vinterens triste mørke. Selv primulaen og påskelijen har i seg minnet om kalde, tause tider. Nattergalen kan ikke synge før dens herlige stemmes klang har tatt farge av den vemodige viten om at sommeren dør. Men denne bien var født en dag da Persephone stjal seg tilbake fra Hades med et smil som fikk svarte trær, grått gress og pjuskete fugler til å røre på seg som de var kysset i søvnen. Å bli til på en slik dag er å tre inn i livet med varme som aldri slokner, men utstråler sitt eget solskinn.

Den store fisken beveget seg lydløst gjennom det nattstille havet, drevet frem ved korte slag med den halvmåneformede halen. Det var en liten åpning mellom kjevene, akkurat så vidt at vannet fikk skylle over gjellene. Fisken rørte nesten ikke på annet enn halen. Av og til korrigerte den sin kurs - som tilsynelatende var helt tilfeldig valgt - ved å heve eller senke en brystfinne, på samme måte som en fugl skifter retning ved å senke den ene vingen og heve den andre. Øynene kunne ikke registrere noe i de nattsorte omgivelsene, og de øvrige sansene sendte ingen uvanlige impulser til den lille, primitive hjernen.

(Fra “Draumebok”. 13.7.99) Gjekk forbi Per Jansen og ein annan skodespelar på gata. Dei var kledde diskré til forestilling, Per Jansen stod der med stirrande, stivt blikk og kjende meg ikkje att (ikkje så rart heller, eg har berre helst på han ein gong), og eg skunda meg vidare, og då skimta eg at der sat ein heil flokk skodespelarar, med Lasse Lindtner i spissen, utanfor teatret og venta på å ta imot publikum. Eg skjønte at dei skulle spele Jan Herwitz. Eg skunda meg vidare, slik at dei ikkje skulle snakke til meg, og brått var eg inne i teaterbygget, og eg tenkte eg kunne vente her litt, og så snike meg ut når forestillinga hadde begynt, men då eg så skulle prøve å finne vegen ut, kom eg berre inn i nye rom, bl.a. eit soverom med ei diger dyne, som alle var del av forestillinga, enno utan folk, men eg høyrde dei snakke i bakgrunnen. Stadig nye rom, og eg kjende at eg rota meg lenger og lenger inn i teaterbygget. Til sist såg eg ei eldre dame som såg ut som om ho jobba der, og eg spurde henne etter vegen ut. Ho smilte av meg som var ein slik tulling, og ho forklarte vegen nøye, men det høyrdest så innvikla ut at eg skjønte eg aldri ville finne vegen ut att.

Count your blessings. Det er kome pakke frå Mona. Eg åt middag med Marit og vi såg Ein midtsommarnattsdraum. Hyggeleg selskap og forestillinga var nok bra, men kjølig og austeuropeisk, vår tids teateruttrykk, der alle har maskinpistolar og damene går med slips.

Ikke engang en slik triumf kunne stagge Portugals ekspansjonsvilje. I historien har aldri en seierherre nøid seg med en stor seier. Malacca var jo bare nøkkelen til skattkammeret med krydderier. Nå da portugiserne hadde fått revet den til sig, vilde de inn til de virkelige skattene, inn til de eventyrlige rike krydderøiene i Sundaarkipelet, Amboina, Banda, Ternate og Tidore. Tre skip blev sendt ut under kommando av Antonio d'Abreus. Enkelte historieskrivere nevner også Magellan blandt dem som var med på denne ferden. Men i virkeligheten var det slutt på Magellans tid i India nå.

Nå så kongen på ham. Det hadde vært taushet i rommet ganske lenge, og Johan Siggesson forstod med at de ventet at han skulle si noe. - Jeg takker, Deres Majestet, sa han. - Hva tror øversten om en erobring av Norge? - Jeg tror det kan bli en enkel sak å erobre det østlige Norge, Deres Majestet. Men i Bergen sitter Erik Rosenkrantz. Han er en dyktig krigsmann, som det kan bli vanskelig å binde an med. Ellers kjenner jeg dårlig til Hamarhus og Akershus festninger, men tror nok det må dyktig med kanoner og krutt til om de skal erobres.

Som disse var han utvilsomt et geni. Men vi må med en gang si at det var et ondskapens geni, han var en av de grusomste, mest blodtørstige og barbariske tyranner som noen gang har levd. Det er kanskje historisk mest korrekt å si at Hitler liknet mer på Genghis Khan, den ubarmhjertige, asiatiske erobreren, enn på Alexander, Cæsar og Napoleon. Absolutt makt gjorde ham korrupt, slik den gjør med alle som har den. Før han døde i en alder av 56 år, hadde han massakrert millioner uskyldige mennesker, blant dem fem millioner jøder, foruten at han styrtet verden inn i den blodigste og mest ødeleggende krig i historien.