Bokelskere.no

Purr opp håret med den armen som fungerer, og se om ikke du kan få til et bredt, sorgløst smil.

Søk etter beste evne å innta rollen som lattermild og tøysete skjønnhet.

Alfaskjønnheten til en voldelig mann vet alltid hvor han har skytevåpenet sitt, og hvordan det skal brukes.

Status som skjønnhet kan ikke brukes til å bortforklare for en annen skjønnhet at du dukker opp på feil sted.

En tilsmusset og istykkerrevet sommerkjole kan fremstå som underlig dyrebar når den er det eneste du har.

Å opprettholde en luksuriøs atmosfære på et fjerntliggende sted krever enorme pengesummer.

Det samme gjelder koordinert vold.

En alfaskjønnhet kommer ikke til å godta å bli holdt utenfor dersom en annen skjønnhet får være med.

De sammenlikner trangen til individuell ære og berømmelse med tobakksavhengighet: en vane som oppleves som livgivende, men som dreper deg.

Barnslig oppmerksomhetssøken tilfredsstilles vanligvis på bekostning av reell makt.

Vis aldri at du har det travelt, ikke engang i en tom korridor.

Let aldri etter skjulte kameraer: Det faktum at du leter, avslører deg.

Hun kom til Lund samtidig med at det begynte å regne. Uroen var der hele tiden. Hun parkerte i en av sidegatene og begynte å gå mot torget der Katarina Taxells hus lå. Plutselig stanset hun. Så tok hun langsomt noen skritt bakover som om et rovdyr plutselig hadde dukket opp foran henne. Hun stilte seg inntil en husvegg og betraktet oppgangen til Katarine Taxells hus.
Det stod en bil parkert utenfor. I den satt en, kanskje to menn.

Det var den typen blikk som er et eget språk, de små grimasenes grammatikk, og som bare gamle ektepar kan begripe, og når de dør, eller en av dem dør, dør også dette språket ut med dem og ansiktenes ordbok lukkes, for hvert ektepar har sin egen dialekt, og det må være to for å snakke den, et hevet øyebryn kan bety et utropstegn hos noen og kolon hos andre, et senket øyeblikk betyr husarrest et sted og tilgivelse et annet.

Du sitter på felleskjøkkenet og ser ned i en bolle med nudler. Det er tidlig ettermiddag og stille i studenthuset, som skal være ditt nye hjem framover. Du rører litt i nudelsuppa foran deg, følger bevegelsene i den gråaktige massen. Etter tre uker har du endelig tatt mot til deg og spiser et måltid utenfor de fire trygge veggene som utgjør rommet ditt, og bestemt tenker du at fra og med nå skal stemmen din også bli en del av stemmene som slår ut fra kjøkkenet flere ganger om dagen. Være en av dem som lar latteren runge i den lange gangen, der de nakne veggene forsterker lydene. Du har begynt å gjenkjenne de andre på stemmene og skrittene, og du tror du klarer å plassere dem i de forskjellige rommene, der også de kan lukke seg inn i sine egne liv.

Hvorfor vie livet sitt til poesien? Hvorfor utsette seg for de farer som det å fordype seg i språket kan medføre? At poesien ligger nær vanviddet, er kanskje en romantisk forestilling, men likevel slutter jeg meg til den: Å skrive dikt er å utsette seg for fare språklig og eksistensielt, kanskje ikke minst på grunn av alle mytene rundt denne typen virksomhet. Men faren er også reell, for poeten kan komme inn i en tilstand av ambivalens i forhold til det sosiale livet og nærmest bukke under. For hvor befinner han eller hun seg i forhold til samfunnet? Det er som om man som poet er kastet helt ut av det, samtidig som man er like ved roten til de store spørsmålene.

Den lengselen vi mennesker bærer på etter å bli betrodd ordene - som i dikt, som i brev - vil aldri kunne utryddes av noe nytt medium. Det er bare kapitalens menn og kvinner som hevder dette. I realiteten er deres oppfinnelser lite verdt i forhold til den utvekslingen av ord som finner sted og alltid vil finne sted mellom mennesker. Det er ikke sant som jeg skrev at brevet er i ferd med å bli en alderdommelig sjanger, eller det er både sant og ikke sant. De poststemplede brevene som vi bevende bar til postkontoret fordi de inneholdt noe som gjaldt hjertets sak, de er kanskje i ferd med å forsvinne. Men brev sendes hyppigere enn noensinne, ofte velformulerte, reflekterte og følelsesladde. Det skrevne i form av mailer og sms-er har kanskje aldri hatt en større pregning på vennskapene vi opprettholder, det skrevne blir så å si en del av vennskapets fysiognomi. Gjerne finner det sted utallige ordutvekslinger per mail mellom møtene venner i dag har med hverandre. Det moderne mennesket bærer ikke brev andaktsfullt rundt, men skriver og sender beskjeder hele tiden. Aldri har vennskapene mine vært mer preget av en skriftlig utveksling av ord, ofte inderlige, tanke- og følelsesmessig utleverende. Vi bærer ikke lenger våre brev, vi er brev.

En måte å skaffe seg en tradisjonslinje på er å orientere seg etter forfattere man på en eller annen måte føler seg i slekt med. Min erfaring er imidlertid at desto mer kjennskap jeg har til en tradisjon, jo umuligere blir det å anvende seg av denne. Eller anvendelsen av den viser seg å være helt uforutsigbar, slik at jeg i mitt eget stoff skriver meg langt bort fra forbildene. Nærmest i avsky har jeg snudd meg bort fra dem. Retningen i min egen skriving er upålitelig og uten forpliktelser overfor noen tradisjon. Jeg forblir en sviker og en troløs.

Men i beste fall kan det gi tillit til egen skriving å ha noen faste forfatterskap å vende tilbake til, enten i aversjon, i bekreftende samkvem eller i avmektig beundring. Å etablere en tradisjon i min egen lesning har vist seg å være umulig - så også det forsøket jeg har gjort her i dag - og en forgjeves aktivitet, stadig tilbakevist av nye forfatterskap som jeg etablerer et forhold til og som forandrer meg, slik at jeg mister sammenhengen av syne. Og igjen står jeg på bar bakke, uten tradisjon og - i øyeblikk av gangen - helt uten kunnskap. Da må jeg stole på min egen intuisjon, min egen livs- og skriveerfaring, til jeg igjen finner ut hva jeg kan bruke alt det jeg har lest til.

I watched Hassan get raped, I said to no one

Begrepet “tradisjon” er for meg uvegerlig knyttet til den personlige tilegnelseshistorien, altså de bøkene jeg tidlig kom til å lese og som så å si innviet meg i litteraturen – om jeg da noensinne har blitt innviet. Min erfaring forteller meg at døren til litteraturen og diktet må åpnes hver eneste dag, igjen og igjen.

Og sa hun noe? Ikke noe uvanlig. Bare sånt man kan forvente å høre av en elsker, og hun fikk to orgasmer, følte han, og det var varmt. Varmt mellom dem. Ved en anledning pekte hun på en våt flekk på sengetøyet. Se der, sa hun, var det deg, eller? Nei, det må ha vært deg, det. Og så snakket de ikke mer om dét.