Bokelskere.no

Livet, ikke sant. Denne vinden som feier gjennom oss

For lengselen er jo ikke rasjonell. Den er fysisk. Det er derfor det gjør så vondt.

Ubestemmelig grått med et strøk av noe blått eller gult i det grå, og du tenker at hvis ensomhet hadde vært en farge, ville den sett omtrent sånn ut

De første dagene med en kattunge i huset. Alle bevegelsene, lydene, uroen. Men etter et par dager merker du at det går bra, At han spiser, at han liker å sitte på fanget ditt, at man maler, ar han sover rolig natten gjennom i sengen din. Den fjerde kvelden sitter du i stolen på stuen og holder rundt denne bløte skapningen. Det føles bra, som om noe inni deg faller på plass, noe som har svevd rundt der inne så lenge du kan huske. Så lite det var som skulle til. Du smiler, tenker at det er merkelig. Du som egentlig hadde slått deg til ro med at du ikke kunne forholde deg til noe annet levende enn et tre, en busk, i beste fall en plante, men heller ikke det i grunnen. Tomme gater er bare gater. Eplegrønn er eplegrønn. Men en katt? Tenk. Etter alle disse årene. Det har vært så mye rart, og så er det hele så ufattelig enkelt.

Døden, den trumfer alt

Frykten for å bli forlatt førte til at jeg ble forlatt

For aldri noen gang ville jeg kunne gjøre det samme, kunne gi meg hen og ta i mot med et ansikt som det, det var ikke mulig for en mann i min situasjon

Jeg har kjøpt meg en stor Stratos, en pose paprikapotetgull og en halvliter cola. Samme det. Jeg skal ikke kle av meg i sommer uansett

De voksne sitter der med selvtilliten sin, ordene sine, erfaringen sin, livet sitt, hytta si, men hva har jeg? Henda i lomma og 130 kroner på et kort som mamma fyller på

Nina vet ikke at hun er magisk. Nina tror hun er tjukk

Og DA kommer de kule jentene forbi...som også er femten, men som ikke skriker. De bare sklir forbi med løsvipper og rolige stavtak og sakte ord og ser på deg med lange himlende blikk, og hvis de står midt mellom barndommen og livet videre skjuler de det jævlig godt

Jeg har ikke mensen, jeg har ikke pupper og jeg har ikke stil

Jo, vi er ganske like, komodovaren og jeg. Jeg biter ikke, men jeg kan plage mamma i ukesvis med stillhet, sure gloser og korte svar til hun legger seg ned og gråter og er fortvilet. Men jeg biter henne ikke, jeg ber som regel om unnskyldning, for jeg mener jo ikke å være kjip, jeg bare er det

Og de så på hverandre og frykta det verste, og han kom seg jo, om han aldri ble den samme igjen

Jeg både røyker og drikker når det passer meg, og det passer meg ofte

Jeg skulle skilles, og jeg visste det. I én uke hadde jeg vært der og venta på henne jeg hadde sett bak meg i speilet nesten hver morgen i femten år, og nå prøvde jeg å glemme hvordan hun så ut. Det var så varmt at jeg var lam i kroppen, sola steikte og alt jeg hadde lyst til var å sitte i en stol og drikke noe sterkt, men det kunne jeg ikke, for jeg hadde døtrene mine med meg og måtte fylle dagene med all slags ting som hørte sommeren til så jentene skulle tru det var en helt vanlig ferie

Og jeg ble aleine og visste ikke hva jeg skulle gjøre med dagene annet enn å fylle dem

Jeg er tolv år, sa han og prøvde å det til å låte som atten

Lillebror døde. Men først blei han født tre måneder for tidlig i heisen opp på Ullevål sjukehus. Han var ikke mye lenger enn skolelinjalen til Arvid og veide mindre enn en sukkerpose og de la han i ei glasskasse som het kuvøse og etter ei uke sendte de mutteren hjem med beskjed om å glemme hele greia

Arvid lurte lenge på det om han ikke hadde det så greit, men han forsto ikke hva hun mente og til slutt glemte han å tenke på det