Bokelskere.no

seier

at eg ikkje
skal stryke sorga med pulsen

for du har óg andre kjensler
som treng kos og stell

korleis kan eg elska den
du er no

når du held meg i handa
og ikkje

er her lenger

googlar hendene dine
munnen

augo

får ingen treff

du
er i eit område utan dekning

De var sikkert bare veldig redde for ham.
Og det er ganske vanlig at voksne blir sinte når de egentlig er redde
Barn også, egentlig
Hvorfor er det sånn?
Nei, det vêr jeg ikke
Det er uansett ikke noe lurt, for det er ingen som trøster når man er sint

Jeg skjønner bare ikke hvorfor alle følelsene vil kle seg ut hele tiden. Det hadde vært bedre om de bare var sånn som de var

et menneske lever så lenge man husker det

Angsten eter sjelen. Som hadde vært en presis ting å si, hadde sjelen funnes. Men det er nok mer omfattende enn som så. Dessverre. Angsten eter nemlig alt. Den er en bendelorm

Vi er i stand til å misunne nær sagt hva det skal være, bare det er noen andre som er i bisittelse av det og ikke vi

Hun søkte selskapet, men avviste nærheten

Det hender jeg spør meg selv, hva i all verden jeg kan ha foretatt meg, all den tiden jeg ikke har noen erindring om

Når det er sagt kan man jo ikke drive og ta livet av seg hver gang man trenger litt forandring heller, det sier seg selv

Hva skjer, eller mer presist: hva har skjedd med det menneske for hvem angsten for natten og forventningen til dagen har byttet plass? Jeg vet at jeg snakker for flere, og antar at jeg snakker for mange

Hva skjer, når en mann, eller en kvinne for den sakens skyld, men statistisk nok som oftest en mann, sovner inn hver eneste kveld med et oppriktig ønske om å ikke våkne igjen dagen etter? Og hva skjer når denne tanken med tiden utvikler seg til å bli et beroligende middel snarere enn et skremmende,

Konklusjon: arv er et folkehelseproblem

Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender

I hvert fall for min del er det ikke til å unngå å tenke slik, i en miks av fortvilelse og glede, at javel, så uteble det forferdelige denne gangen også, dette vi stadig vekk går og forestiller oss som en mulig utgang, og som vi legger slik flid i å beskytte oss mot, samtidig som vi aldri, tror jeg, gir slipp på det ørlile håpet om at det en dag skla inntreffe allikevel, at det skal skje fyldest, katastrofen vi nok stunder etter like mye som vi håper å unngå den, den som slår oss over ende med slik kraft at alt sammen blir bragt ut av bane, som tvinger oss til å gi opp alt, den som redder oss behendig ved å ødelegge oss fullstendig. Er det ikke derfor vi holder ut i Paradiset da, fordi vi driver og samler mot til å avlegge et besøk i Helvete?

Som om tristheten er det røret jeg puster gjennom, som på gode dager har gjennomstrømming og på dårlige dager tetter seg

Barn har jo ingen barndom. Det er det bare vi voksne som har. En ren tankekonstruksjon, med andre ord. Og som voksen trenger man barndommen, på samme måte som den enig tyvende bokstaven i alfabetet trenger de foregående tyve for å kunne si til seg selv at den er hva den er.

Jeg beklager å måtte si det, men det er som jeg i skrivende stund er knyttet til livet med en ytterst tynn tråd. Jeg svever i en mellomtilstand. Tilstanden er kritisk, men stabil, er det ikke det man pleier å si? Jeg er online med dødens domene. Men noen selvmorder er jeg altså allikevel ikke. Hva skulle man kalle det, når noen inderlig oppriktig ønsker sin egen død, men ikke selv er rede til å avstedkomme den?

Sterke og vakre og påvirkelige kommer vi til verden, stivbente, impotente og anonyme forlater vi den, alle som én