Bokelskere.no

Nydelig om hva som påvirker menneskers helse

Litt mye overnaturlig, men fengslende og spennende

No Explosions

To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life

Naomi Shihab Nye

The Tiny Journalist
Poems

Nå vet ikke jeg om det er fordi jeg hørte den som lydbok og ikke leste selv men denne fremstod veldig masete og rotete. Når jeg har hørt snakk om denne boken, har det som oftest vært morens demens som har stått i fokus, men dette syntes jeg kom veldig i skyggen av utroskapen og mannens forhold til en annen kvinne,som tok altfor mye plass etter min mening.
Når det er sagt så var det flere fine,sterke og såre sekvenser som omhandlet morens demens. Skulle bare ønske at man fikk mer av det og mye mindre av utroskap, som man har lest om mange ganger før. I hvert fall med tanke på at den " ble solgt inn" som en bok om en kvinne midt i livet som opplever at moren forsvinner inn i tåkelandet.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Helen Jukes nærmer seg trettiårene og føler seg fanget i en urban kvern av kontorpolitikk og midlertidige adresser – frakoblet, stresset. Hun sliter med å finne seg til rette i sin siste jobb og sitt siste hjem i Oxford, og innser at hun må gjennomføre en endring hvis hun skal skape et meningsfylt liv for seg selv, et liv som kan romme komfort og arbeid og kjærlighet. Så gir venner henne en koloni av honningbier i gave – ifølge folklore bringer bier fritt lykke – og Helen tar fatt på sitt første hele år med birøkt. Men hva vil det si å «beholde» ville skapninger? Når hun lærer om biene, hva kan hun lære av seg selv? Og kan det å reise inn i bikuben frigjøre henne utenfor den?

Spesielt å bli glemt på sin egen dag ...

Ensom bursdagsfeiring
Valkyrie fyller 11 år, og hun har ikke akkurat den beste dagen. Foreldrene hennes eier en fornøyelsespark, og er alltid opptatte på grunn av den. Derfor hater Valkyrie fornøyelsesparken. Hun feirer bursdagen alene fordi foreldrene hennes har klart å glemme den. Hun er også venneløs. Noen folk er hyggelige mot henne, bare fordi de vet at foreldrene hennes eier denne parken, og håper på noen gratisturer.

Etter en berg-og-dalbane tur blir hun venn med Bastian som hun aldri før har sett. Det merkelige med berg-og-dalbanen, er at det føles ut som om tiden, luften og alt er forandret seg. Det virker som om hun er den eneste som kan se Bastian etter turen. Hun vet at han er ekte, men de andre tror han er en fantasivenn eller noe. Men når en gutt forsvinner, ber de Valkyrie om hjelp.

Lettvint grøss
Dette er en grøsser for barn, så jeg vet at jeg er litt for gammel til å lese den. Norske forlag tar ikke skrekk på alvor. Når de publiserer skrekk, er det mest for for unge lesere. Noen ganger leser jeg bøker for barn og ungdom på grunn av nysgjerrighet, og jeg liker å se hva som blir publisert for forskjellige målgrupper.

Skulle ønske at jeg likte denne boka siden konseptet hørtes interessant, men dette var litt for barnslig og åpenbart for meg. Jeg likte atmosfæren delvis. Men jeg slet med å være engasjert i handlingen. Jeg leste Ulv ulv av samme forfatter for en stund siden, som er en thriller for tenåringer. Jeg likte den litt bedre. Men jeg er sikker på at Død -og- dalbane blir en hit i Halloween sesongen for barn som vil prøve seg på litt skummel litteratur.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Ved nærmere øyesyn ser jeg at jeg har lest to romaner av denne forfatteren jeg har likt veldig godt, men siden har han av en eller annen grunn blitt glemt. Nå fikk jeg en fin påminnelse,tusen takk.

Spennende om livsmestring uten å belære

Ja, det er et godt minne «Hysj, hysj, hysj vær stille som mus!»
Må gjerne sjekke ut den linken, nå som Stargate går mot slutten.
Takk for innspill og inspirasjon, i gjennom hele året, og god lesejul til deg!

Gaza Notebook
(2021-2023)

At fifth grade, I visit the school library.
On a wall by the door, a poster claims,
«If you read books, you live more than one
life.»
Now I’m thirty and whenever I look at faces
around me, old or young, on each forehead I
read:
«If you live in Gaza, you die several
times.

Mosab Abu Toha

Verset er hentet fra diktet Gaza Notebook (2021-2023)

Forest of Noise
poems

Alfred A. Knope, New York - 2024

For et språk, og fine diskusjoner rundt det å være et fritt menneske

Som i flere andre hjem, leses her Stargate av Ingvild Rishøi, og jeg går for høytlesning av denne. Veldig kjekt å lese for hverandre, uansett alder. Så langt liker jeg historien, selv om den ikke oser av glamorøs julestemning, føyer den seg fint inn med andre håpefulle tristfine julefortellinger. Spent på hvordan det går til slutt, men jeg tenker nok som Ronja i boken «Men det er ingen som bare ser en lapp og så slutter å drikke» - men kanskje med litt hjelp, så blir det en god jul tross alt.

Ønsker alle bokelskere en fredfull og god julehøytid!

[Juleroser har ti års jubileum i år og jeg må si at Herborg Kråkevik gjør en strålende jobb som redaktør for disse. Jeg håper hun går for ti nye år.
Paul Auster, Haruki Murakami, Sara Stridsberg og Jon Fosse er blant bidragsyterne i år. Nydelige illustrasjoner og en strikkeoppskrift på julekule som er et viktig symbol i årets utgave, da den representerer jordkloden vår.

Heftet anbefales varmt!]1

En nølende ambassadør.

Lamberth Strether, hovedpersonen i denne lange romanen, er ikke redd for utsettelser. Sant å si bruker han månedsvis på et tilsynelatende enkelt oppdrag. Hans forlovede, enkefru Newsome har sendt Strether fra USA til Paris for å overtale sønnen Chad fra første ekteskap til å komme hjem og overta ledelsen i farens gamle firma.

Romanen – først utgitt 1903 – er en psykologisk studie av en innadvendt personlighet som strever i sosiale situasjoner. Disse preges gjerne av indirekte talemåter og konfliktvegring. En lettelse for leseren er Strethers møter med ugifte Maria Gostrey som ikke skvetter unna konfronterende spørsmål og dermed fører handlingen framover. Men tilslutt sier også hun til vår antihelt at enten er han «storartet kynisk» eller «storartet uklar.» Egentlig trives han best med selv. Noe ekteskap med den velstående enkefruen blir det neppe.

Den elegante grevinne Marie de Vionnet, Chads venninne, er både kultivert og sjarmerende. For vår hovedperson utgjør hun en personifisering av det beste ved europeisk kultur og levemåte. Boka passer derfor gått inn i serien av romaner om ulikheter mellom europeere og amerikanere.

«You cannot continue to victimize someone else just because you yourself were a victim once - there has to be a limit.

Edward Said (1935-2003)

Gripende dikt - ord blir overflødige.

Poem
And sounds of weeping came insted of music
And I walked out trembling and pushed my face into the soil
And sounds of weeping came insted of words or speeches
And dark evenings arrived at dawn and wailing rose from the village.
- PJ Harvey -
Fra boka Den opne handa

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.