Dette ble en sterk leseopplevelse, som rørte ved mange strenger.
Aldri har jeg felt så mange tårer gjennom en bok, både av lys og mørke, men ikke minst fordi jeg ble så revet med.
Olin skriver ærlig, poetisk og malerisk om egen livserfaring.
Hun forteller om foreldrene og ikke minst om kjærligheten.
Dette er en kjærlighetshistorie som viser seg mellom mennesker, til naturen og moder jord, til livet og hjemmet, språket og filmen.
Margreth sin holdning til det meste er herlig full av sisu og håp, som topper vemod og fortvilelse.
Jeg ble svært oppmerksom på hvor skjør hverdagslykken er. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene og tillate seg og bare være, uten å prestere.
Er du en som liker å kjenne på egne reaksjoner i møtet med stor kunst, da er dette en vinner.
Jeg tok opp boken og klarte ikke legge den fra meg før siste punktum var satt.
Godt nytt år!
Jeg har lest færre bøker i år enn i fjor, 84 bøker mot 93…men er godt fornøyd.
Den jeg holder på med nå er på 646 sider, så det tar jo litt tid og til tider et snirklete og omstendig språk kan jeg ikke lese fort, men hva gjør vel det! Jeg leser en særs god bok som er skrevet i 1860. Det er så levende skildringer… Boka er «Møllen ved Floss» av George Eliot. (Mary Ann Evans). Dette blir en favoritt!
Ha en fin helg med kulde og snø, god gammeldags januar! Bare å slå «en god gammeldags floke» :D
Far min, byrjar mor, så stoggar ho seg.
Far min kom vekk for tidleg, kviskrar ho.
Sakn. Har alltid vore å lese i andletet til mor mi.
La du fingrane mot mor sitt andlet og lét linjene arbeide under
fingrane dine, stod det «lengt» skrive i den mjuke huda.
Mor seier namnet til far min med ein slik inderleg kjærleik, ho kviskrar det fram, som om sjølve namnet hans var gjeve han av Gud.
Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.
Alt som lenge har vært kjent og kjært—det behøver ikke være annet enn lyden av en vindushaspe eller en spesiell dørklinke—opplever vi som stemmer vi kjenner igjen, stemmer som vekker sterke og varme følelser fordi de en gang har rørt ved det dypeste i oss.
I vår tid er debattene blitt så polariserte at det er nesten umulig å snakke om noe som helst. Jeg regner meg selv for en antirasist. Det har jeg vært bestandig. Men nå er det antirasistene som er opptatt av hva som er riktig hudfarge. Da må jeg bare si takk for meg. Jeg synes de gamle retningslinjene var greie: Målet var å komme bort fra et samfunn der hudfarge spilte en rolle. Nå som det er omvendt, i antirasismens navn, er dette bare helt kokkelimonke. Jeg er 67 år, jeg er syk, jeg er for gammel til dette, jeg orker ikke å delta i den offentlige debatten lenger, det skal jeg love deg. Det frister ikke i det hele tatt, for det er blitt en betennelse i hele debattmiljøet. Alt blir tatt i verste hensikt.
Fin bok å bygge opp engasjementet for sunnere vaner med
Dette ble for søtt for meg
Ok…du må visst trykke på se omslagsbilder, det står under last opp et omslagsbilde (under boka) så kan du redigere/følge instruksjonen som står der. Ikke vanskelig…håper jeg!!
Jeg la like gjerne inn bildet for deg, håper det er riktig forside!
Så slapp jeg å forklare…;)
'You realise you're waiting for something,' Juliet said, 'that's never going to happen. Half the time you don't even know what it is. You're waiting for the next stage. Then in the end you realise that there isn't a next stage. This is all there is.'
[…] the paradox of writing romantic fiction consisted largely in transforming imaginary improbable events in a manner to make them realistic. That ruled out most of the far more improbable events of real life.
Husk at de varmeste stedene i helvete er reservert for dem som gjennom en stor moralsk krise bevarer sin nøytralitet.
Alon Pinkas, israelsk diplomat og skribent.
Alt snakket om risiko får en til å tro at en tar selvmord med kniv og gaffel om en velger en smultring i stedet for eple.
Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).
Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).
Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)
Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.
Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.
Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.
Burning the Old Year
Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.
So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.
Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.
Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.
Naomi Shihab Nye
Words Under the Words
Selected Poems
Jeg slenger meg på og ønsker deg og alle andre her inne i forumet Et Godt Nytt År!
Oh, it was terrifying, this journey of life, this turbulent passage through days and nights, never stopping, never knowing what it meant, only that you must cling, cling and never let go!