Bokelskere.no

Trilogien.
Et klassisk tema som jeg synes går igjen både i Andvake og Olavs draumar er bylivets farer. I begge bøkene er Asle/Olav overbevist om at han vil få løst et problem og utført et viktig ærend ved å dra til Bjørgvin. Men byen er først avvisende, dernest full av feller.

the bluebird

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

Charles Bukowski

The Last Night of The Earth Poems

Vittig om en språklig pest og plage.
Grenseoppgangen mellom faste uttrykk og klisjeer er ganske vag. I denne boka begrenser Nigel Fountain seg til en samling uttrykk som kan virke moderne, men som i britisk engelsk blir overforbrukt eller har mistet sin opprinnelige mening. Nytteverdien ligger i at han går inn på opprinnelsen og historikken til de enkelte frasene. Forbausende mange stammer fra dataspråk (hardwired) og reklamespråk (Because I’m worth it), andre derimot helt fra middelalderen (better late than never). Flere kjenner vi fra norsk også.

En bok å dykke i, snarere enn å lese tvers igjennom.

Seint, men godt. Denne dystopiske romanen har tydeligvis fått klassikerstatus. Først utgitt på dansk i 1967 har den nå, 57 år seinere, kommet ut på engelsk for første gang i en klassikerserie utgitt av Faber. Selv fant jeg den i en rotekasse i et antikvariat i Oslo for et par år siden. Absolutt verdt å få med seg.

Acquainted with the Night

I have been one acquainted with the night.
I have walked out in rain - and back in rain.
I have outwalked the furthest city light.

I have looked down the saddest city lane.
I have passed by the watchman on his beat
And dropped my eyes, unwilling to explain.

I have stood still and stopped the sound of feet
When far away an interrupted cry
Came over houses from another street,

But not to call me back or say good-bye;
And futher still at an unearthly height
One luminary clock against the sky

Proclaimed the time was neither wrong nor right.
I have been one acquainted with the night.

Robert Frost

Scanning the Century,
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry.

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867

Fantastisk bra, spennende skrivemåte og tematikk

Olavs draumar.
Gode spørsmål. Du har iallfall fått meg til å finne fram min (uleste) utgave av Draumkvedet. Den kan kanskje gi noen av svarene?

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Jeg tror helt sikkert at Jelena snakker om Wolf fra side 100 til 110, denne pianospilleren som allerede har en elskerinne.
Festen Jelena og denne mannen (Wolf) møtes på arrangeres av en 50 år gammel mann og hans 20 år yngre kone (som allerede er elskerinnen til Wolf).
Denne 50 år gamle verten, kan være forleggeren.
Når Wolf tar Jelena til elskerinne blir denne kvinnen så fra seg at hun tar gift, og i brevet hun etterlater seg til mannen (kanskje forleggeren) gir hun detaljer om forholdet, og vi får vite at han elsker henne høyt, hun skriver «Du som elsket meg så høyt, du må da forstå hva dette betyr.»
I så fall gir det også mening, det du påpekte tidligere, at forleggeren sier til jeg-personen at «Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner. Den enkelte andre han sikter til, kan være ham selv.
Det slår meg nå: Om Jelena på disse sidene forteller om Wolf, kan ikke Jelena og Marina være samme person. Marina treffer Wolf første gang på sykehuset, 3 uker etter at han ble skutt, da hun kommer sammen med Voznesenskij. Jelena treffer Wolf første gang på dette partyet.

Ser forøvrig fram til å høre dine tanker om mitt neste spørsmål :)

Overbevisende god start på lesningen av Trilogien. Intenst kammerspill på få sider skåret ned til det tilsynelatende enkle, men likevel rikt på assosiasjoner som nok kan variere med leseren.

Boka inngikk i programmet for Lesesirkelen 2024.

Kjedelige greier

Interessant.

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Enig, det er en spennende tanke, han har i alle fall god nok grunn til å hate Wolf, siden hun tok sitt liv og han mistet en han elsket så høyt.
Jeg skulle gjerne hørt mere om de passasjene, forstår deg om det blir mye å skrive og forklare, men bare vit at jeg lytter gjerne om du har lyst til å dele.

Jeg har ikke helt sluppet denne boken, og det er noe jeg ennå grunner over.
Blant annet er det et par verselinjer sunget av en dyp kvinnestemme, som gjentas 3 stedet i boken. Er det noen av dere som tenker at disse har noen annen betydning enn at han ved tre anledninger legger merke til dem?
«Ingenting behøver jeg,
hverken forsinkede beklagelser… (s. 27, s. 43 og s. 119)

Andvake.
Ja, begynnelsen er så åpenbart knyttet til juleevangeliet at Fosses tilbakespoling til forhistorien i Drykja kommer som en overraskelse som dessuten er langt fra velsignet. Ikke rart at Alida hadde ønsket seg et annet brudd med moren.

Andvake.
Et kammerspill med få personer som virker mer dramatisk enn jeg hadde forestilt meg.