Bokelskere.no

Lettlest krimsatire fra Ole Jørgen Ness.
Inneholder det meste fra dagens mediebilde.

«Kniven i ilden» er en oppdiktet historisk roman fra midten av 1800-takket.

Sterkt og medrivende lesing om overgrep. Linn var tolv år når hun ble utsatt for overgrep av onkelen, når kusinen ble født anmeldte hun forholdet. Onkelen forgrep seg senere på sin egen datter gjennom mange år. I stedet for mange detaljerte beskrivelser av selve overgrepene tar denne boken for seg lovverket som lar overgripere fremdeles ha omsorg for barn, og ikke minst hva det gjør med et barn å bli utsatt for dette. Anbefales sterkt!

Velskrevet og nydelig om å ta nye veier i livet. Handlingen er lagt til den svenske fjellheimen og dette er andre bok i en serien som i hvertfall består av tre bøker.
Anbefales på det varmeste!

Spennende start på en ny serie, med en antihelt som etterforsker, i tradisjonell politikrim.

Skikkelig spennende og godt skrevet thriller

Fantastisk bra om utrygghet og behovet for bekreftelse

Dette er bøker som gir et bredt bilde av Palestina og det palestinske folket. Mange synes «konflikten» mellom Palestina og Israel er vanskelig å forstå. Mitt håp er at litteraturen kan være til hjelp; spesielt til å se de lange linjene i palestinernes historie.
Listen inneholder både sakprosa, skjønnlitteratur og dikt. Flere forslag mottas med takk.

Noen av bøkene tar utgangspunkt i Israel. Når de likevel er kommet med på listen er det fordi de viser sider ved Israel som har hatt og har avgjørende betydning for palestinerne.

Listen er laget i januar 2025. Gaza ligger i ruiner, hundretusener av palestinere er drept, såret, syke, hjemløse og utmattete. En skjør våpenhvile råder på Gaza, mens Israel går til nye militære angrep på Vestbredden. Donald Trump har nettopp tiltrådd som USAs president, og palestinernes skjebne synes mer fortvilende enn noen gang.

Pop-up lesesirkel:
Sannelig ikke lett å vite, men når jeg tenker på andre norske skogsdyr, er nok elgen den som gir mest absurditet til fortellingen. Den er stor og klumsete, og det er ikke lett å se den for seg i et telt. Historien hadde blitt en helt annen om det var en liten hareunge han snakket med og brukte som hodepute.

Ja, kan hende øyeblikket med pisse-scenen sier noe om Doppler, og kanskje har han hatt lyst til å si de ordene til de som stirret da han gikk på skolen, men ikke hatt mot til det?
Som kvinne kjenner jeg ikke til eventuelle utfordringer knyttet til størrelsen på «utstyret», gjerne det forteller mer om Doppler enn jeg kan forstå :)

I den grad Loe har hatt en tanke bak det hele, så finnes det gjerne en mulighet for at størrelsen på kjønnsorganet skal vise til hvor maskulin og barsk han burde føle seg. At han automatisk får en ufortjent stor følelse av manndom, som han ikke kjenner seg igjen i. Snarere tvert imot, inntil han drepte den elgkua, på en høyst tøff og primitiv måte. Kanskje har han behov for å komme vekk fra Teletubbies og valg av baderomsfliser, og gjøre litt manneting? Jeg spekulerer…

Kanskje det er noen menn som har noen betraktninger om dette, og hva tenker du Torill R?

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Noen dager etter…… ligger nok noen tiår tilbake i tid! :)))
Men takk for gratulasjonen - og en fin uke til deg også.

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Takk for at du gav denne boken oppmerksomhet, den vil jeg gjerne lese.

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Diktsyklus om Illiaden med god rytme og fin flyt

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.