Bokelskere.no

På sporet av tapt kjærlighet.

Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.

Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.

Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).

Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.

Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.

Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».

Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.

Bortkastet tid. Men jeg fullførte den i alle fall. Språket var flatt og kjedelig og ikke klarte jeg å få særlig sympati for hovedpersonen heller. Kunne med fordel ha vært kortet ned til halvparten

Jeg merket meg denne detaljen fra begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene.
Han sier blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning , men er det noen som gjør seg tanker om hvilke spill han kan ha hatt i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Swanns kjærleik (ferdig!)
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første av dem, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» hos Céline er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?

Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?

Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.

God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.

Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Takk for at du følger opp.
Jeg postet et svar på fredag, men siden jeg ikke hadde lest nevneverdig og egentlig ikke hadde så mye å formidle, tok jeg det vekk. Nå har jeg brukt helgen godt og har hørt ferdig kapittel 7.
I likhet med deg, er det mye som er borte fra hukommelsen min.
Jeg liker boken veldig godt, bedre enn sist, nå som jeg leser mer oppmerksomt er det flere detaljer jeg gledes over.
Synes også det er fornøyelig å lytte til Podcasten, de snakker så befriende lett og ærlig om sine opplevelser av boka.
Jeg merket meg flere ting, men hang meg spesielt opp i noe som omtales på begynnelsen av kapittel 7:
Wilson snakker om levemåten til proletarene. Der sier han blant annet at de bruker tiden sin på film, fotball, øl og framfor alt SPILL!
Han kunne ikke hatt mer rett i forhold til dagens befolkning, men hvilke spill tror du/dere at han hadde i bakhodet da han skrev dette i 1949?

Episode 4 av podcasten er freakin amazing! Der er vi rett inni hvorfor denne boken er så kul og viktig ❤️

Lettlest og underholdende og ikke minst spennende - dette var gøy!

Spennende, underholdende og lærerik om miljøvern og kraftpolitikk

Hvordan går det? Har det dukket opp noen tema du ser annerledes denne gangen?

Følger du lydboken fremdeles? Jeg liker innleseren godt, men begynner å lure på om jeg i tillegg skulle lest den veldig sakte på papir.

Og jeg syns podcasten er så gøy! Skulle gjerne hatt enda lengre episoder. Og jeg er enormt fan av Kristoffer herlig skamløs 😊

Hvordan har leseopplevelsen vært så langt?

Jeg merker nå, som da jeg leste den for bare noen år siden, at det er mye jeg har fullstendig glemt!
Denne beskrivelsen av kapitalistene f.eks., i kapittel 7... så rart, og helt vekke fra hukommelsen.

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.

Jeg leste nettopp ferdig Frankenstein, og han gifter seg med sin Elisabeth, men det blir ikke mye omtalt, det er bryllupsnatta det fokuseres mest på.

Hvem fulgte Doruntine hjem av Ismail Kadare fra 1990 tror jeg vil fylle kriteriene for «Includes a wedding». Det er en stund siden jeg leste den, husker ikke så mye, annet enn at jeg likte boken svært godt. Som det står i omtalen handler ikke boken spesielt om bryllupet, men om dette giftemålets rolle.

Ta en kikk – og lykke til!

Medrivende og grei å følge med på, men setter ikke avtrykk

Historisk roman fra London, med blikk på datidens utfordringer