Bokelskere.no

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Takk for omtalen din, Beathe! Den fikk meg til å tenke på "Uroens bok", som jeg leste for mange år siden. Fernando Pessoa er en forunderlig og interessant forfatter; du vet aldri hva som kommer. Etter din omtale fikk jeg lyst til å lese "Det er ikke meg jeg forestiller".

Spennende anslag, men oppmerksomheten min glapp etter hvert

Sakprosa. Fin historie om to skjebner, en politimann som sakte men sikkert mister synet, en narkomans historie, og skildring av deres vennskap

Hei Steffen. Dette syns jeg høres ut som en fristende innbydelse, og kunne gjerne tenke meg denne måten å kommunisere på, samt fått utfordret skrivelysten litt.
Jeg vet ikke hvordan du ser for deg at dette skal skje, men jeg «følger» deg, så kan du sende meg en direktemelding om du ønsker :)

For første gang har jeg lest en diktsamling bestående av heteronymer hvor den portugisiske poeten Fernando Pessoa lar tre av sine i alt 130 heteronymer komme til orde og de alle har en unik stil. Det gav mersmak, jeg skal definitivt lese mer av Pessoa. Anbefales varmt!

Melankolsk oppvekstroman.
Pakistansk far, norsk mor gir sønnen røtter i to kulturer, noe som skildres godt i denne romanen. Utgangspunktet er farens plan om å flytte tilbake til hjemlandet. Dette gir sønnen grunn til å minnes sin egen barndom i én av Oslos drabantbyer.

Shakar skriver svært godt om viktige temaer som berører kulturelle forskjeller og likheter, hva sosialpsykologer vil kalle «kognitiv dissonans.» For eksempel tror sønnen at farens sommel med å pakke sammen tingene sine skyldes ubesluttsomhet. Først helt på slutten innser han at faren rett og slett forlater sitt norske liv og gods for godt. På tilsvarende vis har moren kuttet båndene til Oslo og vendt tilbake til Finnmark.

Det tok meg tid å leve meg inn i denne innsiktsfulle boka, kanskje fordi den er mer lavmælt enn de to første romanene hans, som jeg likte svært godt.

Fytti-kattepus, det ville jeg fått med meg. Er du heldig å kan delta?

For deg som er nysgjerrig på litteratur litt utenfor boksen

Takk, det er alltid fint å se hva som rører seg litt lenger fremme. Selv om jeg strengt tatt burde lese mer av det som allerede står i hyllene.

Håper du har hatt en fin reise.
Jeg har nå bestemt meg for å lytte til Isslottet på Storytel, det ser jeg fram til.
I papirutgave leser jeg «ADHD uante krefter» og det som beskrives der henger godt sammen med det Karen Ramsvik skriver om i sitt innlegg her. Forfatteren forklarer hvorfor sosiale medier, internett og Smartphone, gjør oss alle mindre tålmodige. Visstnok får vi små doser av dopamin som belønning for vår aktivitet knyttet til teknologien, noe som gjør oss smått avhengig.

Som Karen kjenner jeg meg igjen i det hun beskriver, og har for noen år siden måttet tvinge meg til lesing daglig. Det som er bra er at det virker, men jeg synes også det er skremmende med tanke på hvor mye tid de fleste bruker på mobilen. Heller ikke rart at lærere sliter med å holde på elevenes konsentrasjon, som langt flere enn ADHD diagnostiserte barn sliter med nå.

Så har jeg lyst å gi kredd til deg, som velger å lese på tysk. Til Kirsten L, som imponerer med sin grundighet og prosjekter. Til Laila som har så mange bøker gående samtidig og til Eivind som har kastet seg over så mange biografier - jeg inspireres!

God søndag og kommende uke, alle bokelskere.

En snill kosekrim, godt skrevet med mye humor i teksten

Lettlest og lærerikt om hva angst egentlig er formidlet av en spesialpedagog med førstehånds kjennskap til problemet

Enig, vi må ikke glemme hvor sterk forbrukermakten er. Om alle slettet alle Meta appene sine og sluttet å bruke Facebook, Instagram osv. vil all verdi og all makt bli borte i samme sekund. De har ikke skapt en verdi, de har skapt et produkt, som vi forbrukere opprettholder verdien av, med vår bruk og avhengighet. Jeg heier på alle som gjør litt, og jeg har gjort som deg, jeg har meldt meg inn i «Framtiden i våre hender» og slettet alt som drives av firmaet Meta platforms.

La oss håpe at de som ennå ikke har skjønt det, eller ser verdien av natur og mangfold, finner tid og nysgjerrighet nok til å lese denne boken. Samtidig håper jeg at de ansvarlige stopper nedbygging av norsk natur (eller verdens) for å gi strøm til datalagrings sentere og denne ekstremt LITE bærekraftige valutaen bitcoin For interesserte finnes det mer informasjon om dette i Finansavisen og i denne artikkelen på Forskning.no