Bokelskere.no

Ali Smiths fantastiske skråblikk på samfunnet gjør seg også godt når hun studerer Edvard Munchs kunst - anbefales!

Så leit å miste deg Kirsten! Dette har utviklet seg til en prinsippsak og ved det har respekt, toleranse og romslighet forsvunnet, verdier like viktig som ytringsfrihet det.

Ytringsfridom er retten til å seie det ein meiner. Det er ein grunnleggjande menneskerett som er viktig for demokrati, frie medium og debatt.

Ytringsfridom betyr óg at ein må tillata at andre tek til motmæle om ein ikkje er enig i det som blir sagt. Å vera uenig og argumentera imot (eller gi ei stjerne) er verken hersketeknikk, mobbing eller undertrykking.

Putins senile idioter har ingen ideologi, bare evinnelige, utilslørte løgner.
Fra Patriot av Aleksej Navalnyj

Jeg hadde tenkt å la denne debatten ligge og ta en pause. Men siden nettstedet betyr mye for meg, og dette dreier seg om et mer prinsipielt spørsmål enn først kan synes, klarer jeg det ikke. Spørsmålet er: Hva er et «politisk sitat» og hvordan trekke grensene mellom politiske og ikke-politiske sitater. Jeg har to ganger spurt Kirsten Lund om dette, uten å få konkrete svar.

Hva som er politikk er ikke uten videre et enkelt spørsmål. (Jf. for eksempel diskusjonene rundt Melodi Grand Prix og Russlands og Israels deltakelse). Er det å holde seg passiv i kontroversiell sak, upolitisk? Er det å ta stilling politisk? For å belyse mine spørsmål siterer jeg igjen biskop Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Og i kjølvannet av det: Er biskopens utsagn politisk?

Slik jeg oppfatter Kirsten Lund er det trådstarteren (i dette tilfellet, henne selv) som har definisjonsmakten her. Trådstarteren eller «eieren av tråden» bestemmer. Dermed er risikoen stor for at trådstarterens politiske syn eller livssyn blir førende for hvilke sitater hun/han aksepterer i en tråd for «ikke politiske sitater». I så fall er vi på ville veier.

(Laila, det er litt tilfeldig at dette innlegget kommer under ditt, det kunne like gjerne ha stått et annet sted.)

Ali Smith er, som alltid knepen med utbroderingene sine, detaljene kommer heller som nålestikk etter hvert som leseren skjønner hva som foregår.

Bokas undertittel «en parodi» signaliserer at dette ikke er konvensjonell krim. Vi følger riktignok en politiinspektør som etterforsker en serie drap. At ofrene alle er dommere, fører oss derimot inn i en innviklet historie som henspiller på ungdomsopprøret og det politiske kaoset som preget Italia på 1960-tallet. Her vrimler det av både litterære referanser og filosofiske poenger.

Omtalen bygger på Kjell Risviks oversettelse utgitt 1974 i Kolon-serien på Gyldendal Norsk Forlag.

1001 natt av Vetle Lid Larssen.
Leste den i fjor, og anbefaler.

Godt skrevet, for all del, men kjedelig og langdryg, satt i et miljø som ikke er noe for meg

Uvanlig faglig bredde preger denne boka. I tur og orden utvider Nissen sin psykologiske forståelse av psykopati til å omfatte tilnærminger hentet fra sosiologi og statsvitenskap for så å avslutte med religion, moral og etikk. En moraliserende tone preger likevel boka som helhet. Det går merkelig nok sterkest utover dem som ikke har nok styrke eller vilje til å motsette seg forventningene fra mennesker med psykopatiske personlighetsforstyrrelser.

I analysen sin av Tysklands vei til diktaturet på 1930-tallet bygger Nissen i stor grad på den store tyske sosiologen Max Weber. Her kan dagens lesere trekke de historiske linjene videre til dagens autoritære regimer. I hvilken grad er de preget av dominerende, men lukkete mannsforbund? I følge Nissen vil de falle sammen når viktige medspillere (Elon Musk?) bryter med dem.

1974-utgaven som jeg har lest, er forkortet i forhold til førsteutgaven fra 1946.