Bokelskere.no

Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.

En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.

Boka ble overraskende spennende for min del. Jeg leste på baksiden om «paranormale omstendigheter», og der faller jeg som regel ut hver eneste gang – fordi jeg rett og slett ikke tror på dette såkalt paranormale. Men denne boken var så velskrevet, og med et hendelsesforløp som hele tiden holdt seg til en så stor flik av normalen at jeg ble hektet på å finne ut hva som var sannheten om Amy.

Morens veksling mellom håp og vantro, og hennes desperate ønske om at dette virkelig skal være Amy, gjorde det nesten umulig for meg å legge fra meg boken – og det ble et par temmelig sene kvelder.

Så dette ble en riktig positiv leseopplevelse for min del, og siden dette er debutromanen til denne forfatteren håper jeg at vi kommer til å se flere spennende historier fra ham i framtiden.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Tordenvær og regn er bare herlig. Det er i hvert fall høst. Så slikt vær er jeg veldig fan av.

Og takk for det. Det var som du sier både deilig og vemodig å bli ferdig med Min kamp serien. Har jo lest den en stund nå og så tok det slutt. Så var veldig vemodig da siste side var ferdiglest.

Har ikke lest boka til Marilyn Manson ennå, men jeg har den i hylla. Vurderer å lese den en gang i nærmeste fremtid, for har vært fan av ham i mange år. Og som du er jeg veldig fascinert av ham. Han er en sjokkrokker som elsker å skape debatt, og det som har imponert meg med den karen er at han gjør som han vil og så er han meget veltalende og klok. Det er lett å feildømme ham. Men mye av det han sier har han rett i og han er ikke helt bortreist i tekstene sine heller. Så boka har jeg veldig lyst til å lese, så håper jeg får gjort det i juni.

Det var sommer i begynnelsen av uka, men nå har det endelig blitt høst igjen, litt surt og regn, passer meg bedre:) Kommer aldri til å bli noen sommermenneske. Det går bare ikke.

Denne uken skal jeg lese Mannen fra Primerose Lane av James Renner, Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty & Mapuche av Caryl Férey, så her er det mest krim og psykologiske thrillere.

La du forresten merke til at en bok manglet? Nettopp! Forrige uke (søndag) ble jeg ferdig med Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og det var vemodig. Trist at bokserien tok slutt, men alt tar jo slutt en gang. Den mursteinen, siste boka på 1120 sider tok meg fire måneder å lese, men store bøker får bare ta den tiden den tar og jeg ble ferdig med bokserien til slutt og den bokserien kommer til å bli et savn.

Ellers er jeg hjemme og surmuler mens jeg leser. Har vært sykemeldt siden august og har mistet humøret fullstendig. Bortsett fra bøker så er tilværelsen noe dritt. Aldri før har jeg hørt så mye på Dimmu Borgir og Marilyn Manson (mine favoritter).

Alt er et eneste stor jaja ... Men jeg får bare holde ut som vanlig og fordype meg i bøker og filmer, men det blir jo litt kjedelig i lengden det også, selv om jeg leser hver dag. Jeg får bare holde ut.

God helg!:)

Spennende, interessant, lærerik og nydelig historie. Tittelen er svært banal og førte til at det tok litt tid før jeg orket å sette igang å lese denne boken jeg hadde fått anbefalt. Stor var derfor overraskelsen da jeg satte igang og leste, og ikke klarte å legge fra meg boken før den var ferdig!
Boken handler om to damer, Elsie fra Tyskland og Reba fra USA. Begge har en vanskelig fortid bak seg da de møtes for et intervju i Elsies bakeri i Texas. Gjennom flere møter hjelper Elsie Reba med å se seg selv og andre i et nytt lys, samtidig får vi lære mer om Elsies historie fra Tyskland under 2. verdenskrig frem til hennes hverdag i dag. Boken greide å holde på spenningen og interessen helt til siste side, og tar for seg flere sider - bla. syn på krig og menneskeverdi. Anbefales!

Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen. Akkurat dette minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet.

Hele omtalen ble publisert her.

Genial bok! Spenningen stiger når trollet ikke er på plass under broen, og setra er stengt for sommeren...

Hva kan være så spennende med et brev og en nøkkel?

En god venn og kollega av Bjørn Beltø ligger for døden, og hun klarer så vidt å be ham om en siste tjeneste. Tjenesten er kanskje ikke så stor, men det ligger mye i det. Han får et brev og en nøkkel. Bjørn Beltø blir kastet inn i fortiden til hans gode venn og kollega som nå kan dø når som helst. Han blir kastet inn i fortiden så langt tilbake til 1978. Han finner ut at kollegaen som ligger for døden var med på arkeologisk utgraving i Kapernaum og sjefen for den arkeologiske gruppen var en legendarisk arkeolog fra Israel. Han og den arkeologiske gruppen hans har funnet noe stort, og det er bare han som har gått inn i selve funnet og sett severdighetene, ikke lenge etter blir han sporløst forsvunnet og aldri sett igjen. Hva har han og gruppen hans funnet? Hva hadde Victoria med det å gjøre? Hvorfor nevner Victoria først dette i et brev når hun ligger for døden? Og hva skal Bjørn Beltø med denne nøkkelen? Mange spørsmål, men ingen svar. Men Beltø skjønner at Victoria gir ham nettopp denne tilliten og oppgaven, for hun vet at han kommer til å gjøre det riktige og hun har tro på at han vil finne ut mer av dette enn det hun selv har gjort.

Jeg har lest en del bøker av Tom Egeland før så han er ingen ukjent forfatter for meg, men det er min første bok med Bjørn Beltø i hovedrollen. Bjørn Beltø er ingen krimetterforsker. Han jobber ved universitet som arkeolog, og han har lett for å skille seg ut. Han er albino og har blitt mobbet under oppveksten. Han har lett for å se ned på seg selv, men han er modig når det trengs og det er ingen som stopper ham når han har bestemt seg for noe. Han har også voldsomt mye selvironi og sarkasme, noe jeg har sansen for.

Dette oppdraget setter ham virkelig på prøve. Dette brevet og nøkkelen som han får fra sin kjære venn som ligger for døden, fører til mange reiser utenlands, møter med mange nye mennesker, stiller mange spørsmål, og utfordrer seg selv med det ene og det andre. Det er ikke bare mysteriet om forsvinningen til den israelske arkeologen som forsvant for mange år siden som er den store gåten, men mange andre mysterier dukker opp underveis og det oppstår mange teologiske spørsmål. Teologiske spørsmål som kan sette Bibelen og folks tro på spill. Hvorfor forsvant denne arkeologen rett etter det mystiske funnet? Ble han kidnappet og torturert til døde av en terroristgruppe eller ble funnet han gjorde for mye å bære og han måtte forsvinne for sin egen sikkerhet? Beltø møter mange teorier, og mange hinsidige spørsmål oppstår fra ham og andre, men hva var det som egentlig hendte?

Jeg liker såkalte konspirasjonsbøker med store spørsmål. Jeg fins ikke religiøs og har ingen tro selv, men likevel er det spennende med slike bøker en gang i blandt. Filosofere litt om alt og ingenting selv om man nødvendigvis ikke får svar. Og en slik bok var nettopp sånn. Mange spørsmål og undring, selv om teologi ikke er mitt tema.

Den 13 disippel inneholder mye filosofi, kombinasjon av teologi og arkeologi, og boka har mange spennende punkter og innholdsrike karakterer, men likevel syns jeg enkelte partier ble litt for forutsigbart. Jeg satt og ventet på det store sjokket, og overraskelsen, men fikk ikke den bakoversveisen jeg hadde ventet på. Jeg sier ikke at boka var kjedelig, tvert i mot. Selv om den ikke ga meg bakoversveis, var dette en underholdende bok på en god måte og jeg fikk lyst til å lese tidligere bøker med Bjørn Beltø i hovedrollen. Han var en spennende og morsom kar å lese om med sansen for eventyr.

Mange fine oppskrifter på strikkeklær til barn fra 0-8 år. Sjarmerende modeller med ulike vanskelighetsgrader fra nybegynner til mer avansert. enkle oppskrifter å følge, lite mønsterstrikk.

En god kokebok med mye variasjon. Passer godt for familier med menyer for uken slik at det blir lettere å planlegge. Jeg vil nok bruke denne en god del fremover.

Morsom kuriosa rundt det norske folks vaner og tankesett. Her stilles spørsmål og man får svar, gjerne ganske mange variasjoner på svar, basert på faktainformasjon (statistikk). Bok som får deg til å humre og le, men også til å stille litt spørsmål og gir tanker rundt oss nordmenn i dagens samfunn.

En lettlest familiehistorie. Har nok kunnet vært litt kortere. Noen ganger merker jeg at forfatterne drøyer ut, og da blir effekten heller at boken blir dårligere i mine øyne. Her er det spesielt Hopes usikkerhet, og litt vel mange gjentakelser. Men alt i alt en god bok om en kvinne som driver et bakeri på Cape og hennes familie. En dag finner hun ut at ting kanskje ikke er slik de alltid har sett ut i familien, hennes bestemor har en dyster fortid som hun må finne ut av. Dette bringer henne til Paris, og hun møter mange mennesker som åpner hennes sinn og tanker rundt familie, historie, religion, seg selv og om kjærligheten.

Dette ble litt klissete og usannsynlig for meg, men helt uten sjarm er boka ikke. Det ble et par oppsiktsvekkende fniseanfall på t-banen!

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

Lese hele og flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Nettopp, det er ikke til å unngå:) Så det blir korpsmusikk enten jeg liker det eller ikke. Liker ikke bunaden fordi den er ubehagelig og føles ut som en tvangstrøye så er glad jeg slipper den i år også. Er heller ikke i feststemning:)

Skjønner hva du mener. Har sett The Talk jeg også og er glad jeg leste boka hennes før programmet hennes og de kvinnfolka ble til, men originalspråket fungerer nok best i biografier generelt. Har ikke lest så mange biografier, men har følelsen av at den blir mer naturlig og rett fra personen med originalspråket.

Hei.

Blir ikke 17 mai på meg heller. Er ikke i humør, og vil bare være hjemme, dessuten får jeg med meg toget uansett som går rett utenfor leiligheten. Er bare ikke i glade/sosiale hjørne, så gjemmer meg i mitt eget krypinn:) Får lese litt istedet.

I denne helga leser jeg: Den 13 disippel av Tom Egeland, Min kamp 6 av Knausgård (har under hundre sider igjen så i denne helga blir jeg ferdig med den), og jeg skal fortsette i Mapuche i Caryl Férey som er litt tung.

Så satser på lesing istedet for feiring, liker heller ikke å gå i bunad så godt å slippe det også. Rene tvangstrøya.

Jeg leste Ekstremt av Sharon Osbourne for en del år siden, ingen fan av henne jeg heller men syns hun var litt interessant og ikke noen a4 menneske.

Ha en fin helg/feiring du også:)

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg – så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Boka handler om en 16 år gammel jente (jeg tror vi aldri får vite navnet hennes, hun omtales som jeg og kan ikke huske at noen roper eller nevne navnet hennes noen gang). Familien hennes er i oppløsning etter at moren hennes tok selvmord. At moren hennes har tatt livet av seg gir ingen meningen, og valget hennes er vanskelig å akspetere. Den 16 år gamle jenta sitter igjen med faren og en lillesøster. Faren ligger stort sett hele tiden på sofaen med alle gardinene trukket for. Lillesøsteren har flyttet ut. Hun har flyttet til en tante som bor i nabohuset. Den 16 år gamle jenta bor alene med en hjelpesløs far mens hun selv prøver å gå på skolen hver dag og prøver å leve et "normalt" liv. Hun går også til en psykolog som hun syns er en dust.

Savnet etter moren er bittert og sårt, hun drømmer om å komme seg vekk, reise, ta med faren på sydentur, men faren vil ingenting lenger, bare ligge på sofaen og sove. Samtidig er jenta avstandsforelsket i en gutt på skolen. Livet er jaggu ikke enkelt. Vil hun noen gang akseptere morens bortgang? Vil faren hennes bli den samme igjen og vil resten av familien noen gang bli samlet? Hun er lei av elendigheten, prøver å late som om alt er bra, men det er ikke lett. Hva skal hun gjøre?

Dette er en tynn bok på bare 96 sider, men innholdet er svært tungt. Jenta og familiemedlemmenes måte å takle et selvmord på, takles på forskjellige måter og og gir oss et troverdig inntrykk av det. Selv om boka er tynn, blir vi godt kjent med hovedpersonen og hvordan de andre i familien hennes er og hvor dyster situasjonen hennes er. Og skrivemåten er original. Hovedpersonen forteller alt fra hennes ståsted, hun veklser med personene hun snakker med, hvordan situasjonene er og hvordan hun forteller/tenker/fører enveis samtale med sin døde mor.

Dette blir en kort og effektiv anmeldelse fordi jeg er redd for å avsløre for mye siden boka ikke er så tykk. Men vil bare si at Bare en time til tar opp et tema det nesten ikke snakkes/skrives om, hvordan en familie takler det, og vil man klare å reise seg opp igjen etter et slikt tap? Bare en time til er en godvond leseopplevelse som er både realistisk, alvorlig, tankevekkende og full av svart humor. Den har svart humor som letter litt på den dystre stemningen. Les den og den passer fint for både ungdom og voksne.

Vi møter igjen Jack Caffery og Flea Marley, 18 måneder etter at vi forlot dem i forrige bok. Den forsvunne Misty Kitson er fortsatt ikke funnet, og bare Flea og Jack vet sannheten om hva som har skjedd med henne, men kan ikke dele den med noen.
Samtidig opplever pasienter og ansatte på Beechway mentalsykehus urovekkende hendelser. Pasientene blir reddere og personalet melder seg syke. AJ LeGrande tar kontakt med Jack Caffery i et forsøk på å komme til bunn i hva som egentlig skjer under strømbruddene – for det kan vel ikke virkelig være gjenferdet etter en kvinnelig dverg som setter seg på brystkassa til beboerne om natten?

Mo Hayder har vært en av mine favorittforfattere fra første bok og det gjør hun fortsatt. Til tross for at jeg denne gangen avslørte gjerningspersonen så altfor tidlig, og på en måte som jeg synes var veldig klønete fra forfatterens side – en litt for åpenbar «planting av hint til leseren» til at jeg klarte å overse den, er det «noe» med bøkene til Hayder som jeg fengsles fullstendig av…

Mo Hayder skriver utrolig spennende, krypende ekkelt (hvem sa at Jo Nesbø var makaber i sine bøker?), denne gangen til tider veldig skummelt (én kveld skrudde jeg ikke engang av nattbordslampa!) og drivende godt om Jack og Flea som vi har lært å kjenne fra tidligere bøker. Og det er også disse tidligere bøkene, og historikken de to imellom som gir denne boka en ekstra dimensjon av «må lese videre». Jeg kan ikke si så mye om hva dette er, for da røper jeg slutten på forrige bok og det liker jeg ikke – men Jack vet noe som Flea har gjort, som Flea ikke vet at Jack vet (phu) – og Jack lurer på hvordan de sammen skal kunne få dette problemet ut av verden.

Karins Slaughter (en forfatter jeg også er veldig glad i) skriver på omslaget av denne boken: «Hayder har en unik evne til å sjokkere og overraske sine lesere». Og det må jeg bare si meg enig i – jeg elsker alle bøkene hennes!

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com