Bokelskere.no

Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...

Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.

Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.

Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.

Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.

Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.

Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har nærmere detaljer på bloggen der jeg gir terningkast på omslag, skrivemåte, terningkast på tittel osv osv, så det er mange faktorer som spiller inn. Jeg synes ikke det bare var deler som var kjedelig, men syntes boka var veldig forutsigbar og det var ikke helt min type bok. Kanskje ikke godt nok grunnlag, men det var slik jeg følte det der og da. Boka hadde god historie osv, men syntes det ble for forutsigbar og man skjønner hva som skjer før det skjer. Det er en god bok, men ikke min type bok fordi den er forutsigbar og bydde ikke på mye motstand som jeg liker. Så skulle vel ha vært hardere i kritikken som jeg ellers bruker å være når jeg gir enere, toere og treere for de gir jeg mange av og er ikke redd for å gi kritikk. Jeg ville vel heller være nøytral denne gang. Det er ikke godt å si. Vet ikke om dette oppklarer noe og takk for interessant spørsmål. Skal ta det med meg videre for det er det man lærer av. Jeg bruker å være veldig streng ellers når jeg gir enere, toere og treere, så er ikke redd for å være hard i kritikken, så jeg var visst for mild i denne anmeldelsen. :) God påske. :)

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater, Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin måte å lære bort lesing og navn på farger.

En vampyrfamilie på tre er i ferd med å pusse opp på innsiden av slottet ved å sprite opp veggene med litt farger. Men problemet er at det er så mange farger å velge mellom at det er vanskelig for dem å bli enige om og bestemme seg for hvilke farge som skal havne på veggene. Det er ikke alltid like lett å velge med tanke på at det er så mange fine farger å velge mellom, og alle i familien må jo bli fornøyde med fargen som skal dekorere veggene. Hva er deres farge og stil? Er det rødt, oransje, gul, grønn, turkis, blått, lilla, rosabrun, hvitt, grått, eller svart, eller skal de gå for mange forskjellige farger? Vil de tre familiemedlemmene bli enige om valget, eller kommer de til å ha det som de alltid har hatt det?

Kreativ og annerledes læremåte
Hver ny dobbelside er dedikert til en ny farge. I rammer er det en liten tekst med rim og store bokstaver slik at det passer lett som høytlesning for barn. Sammen med foreldrene kan også barn være med å peke ut objekter som noen av figurene som dukker opp i illustrasjoner, ber deg om å finne. Finn tomater, finn et glass melk, finn tekanna og lignende leteoppgaver. På denne måten lærer barn både navn på farger som eventuelt skal males på vamyrenes vegger og navn på objekter som ligger strødd omkring på gulvet, i trappa, i en vinduskarm, i et bilde, hvor som helst ... så her gjelder det også å være litt observant. Jeg liker spesielt godt Tv - skjermen i rommet som skifter bildet på hver side hvor det dukker opp kjente filmer og ikoner. Det er litt morsomt, spesielt for oss voksne som kjenner til filmene og ikonene som dukker opp i skjermen.

Illustrasjonene i boka er spennende og jeg liker stilen, kanskje noe småskummelt for de små? Dette er en kreativ og oppfinnsom måte å lære navn på farger, og gjør det eventuelt lettere å huske hva ting generelt heter. Det lille ekstra er at man blir spurt underveis om å finne bestemte objekter som ligger strødd omkring inne i slottet. Selv er jeg nok altfor gammel for denne type bøker, men likevel syntes jeg det var underholdende. Ikke akkurat lære navn på fargene, noe jeg selvfølgelig har lært meg for mange år siden, men likte å lete etter bestemte objekter, og jeg liker også illustrasjonene veldig godt, kombinasjonen av søtt og kanskje noe småskummelt for andre. Dette er en annerledes bok å lære på, og som også kan engasjere mer enn en vanlig skolebok som eventuelt blir brukt på barneskoler. Multikunstneren Mona Fossdal er både grafisk designer og illustratør, og jeg liker stilen hennes veldig godt, både figurene, bakgrunnene. Det er både stemningsfullt og stilig, og man får lyst til å gå inn i boka og utforske mer av slottet fordi nysgjerrigheten vekkes til live.

Hyggelig lesestund
Det er ikke så mye mer å si om boka da den er såpass tynn. Men dette er en fin bok for småbarnsfamilier som vil gjøre noe hyggelig sammen, og samtidig lære bort barna noe i koselig samvær. Man lærer rim, navn på farger og finne ulike objekter som noen figurer spør etter. Det er et søtt, kreativt og annerledes lærebok. Forfatteeren gjør det også lettere å huske navnet på fargen ved å farge veggene den fargen det gjelder i teksten, slik at barna får det både gjennom tekst og visuelt. Det er et effektivt hukommelsestriks, vil jeg tro. Dette er en fin måte å lære noe på en gøy og annerledes måte. Det gjør det lettere å huske for de minste enn når man lærer av en vanlig tekstbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et herlig moderne, godt gammeldags eventyr!

Det er bedre å bo alene, eller?

Single White Female er kanskje en underlig tittel for en bok, men i følge forfatteren er Single White Female blitt til et utrykk som han beskriver på denne måten i forfatterens notat baki boka, og slik beskriver han uttrykket: When a woman is imitated too closely, or her clothes are secretly borrowed, or her boyfriend is stolen by a friend, she's been Single White Femaled.

Spennende konsept
Allie blir oppringt av en ukjent kvinne midt på natta. Den ukjente kvinnen vil snakke med kjæresten hennes som sover søtt ved siden av henne. Etter mye om og men får hun vite at det er en kvinne som Sam har vært utro med og det får Allie til å se rødt. Hun kaster ham selvfølgelig ut midt på natta. Det er dyrt å bo i en leilighet på Manhattan, New York, derfor velger Allie å sette inn en annonse et sted og søke etter noen som hun kan dele leiligheten med slik at det blir billigere. En kvinne som heter Hedra blir den utvalgte. Hun er smånervøs og sjenert, og er den rake motsetningen av Allie. Allie svært selvsikker, vet godt at hun er pen, har flott stil og hun vet at mange misunner henne. Hun er kanskje på grensen til å være narscissistisk, ikke bare på grunn av selvtilliten, men hun har også for vane å tenke svært nedlatende om andre, i hvert fall de fleste. Men hun og Hedra gåt godt overens og tror at det å bo sammen med hverandre vil gå fint. Allie og Hedra bor sammen selv om de er som natt og dag. De er deres rake motsetninger. Allie den vakre og selvsikre, mens Hendra er naturlig og noe småblyg. Til tross for fin, nytt samboerskap og fint å ha en person å dele husleia med, blir ikke Allie kvitt Sam som stadig oppsøker henne og som vil ha henne tilbake. Hun er skeptisk og i tvil om hun klarer å motstå ham. Atpåtil blir hun plaget av mystiske og slibrige telefonoppringninger uten å vite hvem oppringeren er. Allie føler seg ikke lenger trygg i sin egen leilighet, spesielt når hun legger merke til at Hedra blir mer og mer lik Allie, både i væremåte og stil ... Bør hnn være bekymret?

En kjent tittel
Dette er en kjent thriller for oss som har lest og sett mye av denne sjangeren. Boka ble utgitt i 1990 og to år senere ble den filmatisert med Bridget Fonda, Steven Weber og Jennifer Jason Leigh som er de mest kjente på rollelista. Et filmselskap ble tidlig interessert i konseptet mens John Lutz skrev boka. Jeg så filmatiseringen flere ganger da den ble ofte sendt på Tv før i tiden, for syntes at filmen på den tiden var både creepy og fengslende. Da jeg så den som ung visste jeg ikke at den var basert på en bok. Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen senere, så denne gangen ble det litt omvendt, men følte ikke at det ødela noe, for boka var veldig spennende i seg selv. Filmatiseringen er litt annerledes enn boka, noe som ofte skjer i filmatiseringer, og noen scener jeg husker godt, ble gjort om litt annerledes. I 2011 kom nyversjonen som heter The Roommate og den skal jeg selvfølgelig ikke se. Jeg har sett noen remakes, og bare noen få er gode, men foretrekker alltid originalfilmene. Jeg skjønner heller ikke helt vitsen med nyversjoner. Tåler ikke folk gamle filmer lenger? Jeg synes ikke at nyversjoner er "ekte" filmer, men det er min mening.

Jeg likte atmosfæren i boka veldig godt. Mørk, dystert og mye mystikk, og jeg hadde heller ikke noe i mot at den var litt "dirty" uten å overdrive. Jeg hadde også sansen for John Lutz fortellerstemme. Den er lett og ledig. Han overdriver ikke, får atmosfæren og mystikken til å vare, noe som er sjeldent, kapitlene er korte og effektive, og man får stadig lyst til å lese mer fordi persongalleriet er spennende i seg selv. Jeg ville ha lest ut boka fortere hvis jeg ikke hadde andre bøker å lese i ved siden av. Leser bøker veldig fort, men det er lenge siden sist jeg leste så kjapt. Skulle se noe på Tv, men glemte både tid og sted, noe som også er sjeldent, så jeg ble skikkelig dratt inn i den siste halvdelen da ting virkelig begynte å ta seg opp. Det ble rett og slett maratonlesing!

Single White Female er en innholdsrik, pussig, vågal og småvulgær psykologisk thriller som man nesten blir besatt av. Begynnelsen er litt treg og det gjorde ikke noe. Jeg forlanger ikke action og at noe skal skje hele tiden, heller, men følte denne gang at det tok litt tid før noe begynte å skje. Men som belønning for den ventetiden, blir man godt kjent med persongalleriet på godt og vondt. Det er sjeldent i dagens thrillere da forfattere virker å være mer opptatt av twisten på slutten istedet for å gi karakterer dybde, som i denne thrilleren som ble skrevet i begynnelsen av 90 - tallet. Dette var artig, spennende og crazy lesing, og den ga meg mersmak på John Lutz forfatterskap. Jeg har bestilt og venter på denne boka av ham; Darker Than Night, og jeg gleder meg til å lese mer av ham. En morsom tanke er at jeg bor alene i en leilighet, og til tider kan det være ekstremt kjedelig, men det er i det minste trygt. Jeg slipper å bekymre meg og være redd for å bo med noen jeg knapt kjenner.

PS: På baksideteksten står det at leiligheten Allie deler den med noen som heter Hendra, men det er og skal være Hedra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke alle bøker man går overens med og det gjorde jeg ikke med denne, men jeg ga den et rettferdig forsøk siden jeg aldri gir opp bøker.

Noen bøker er mer kompliserte eller komplekse enn andre. Denne er en av dem og det av mange grunner. Roy Bast er en noe stusslig type. Han vet selv han er overvektig og synes selv han burde ha gjort noe med det, men han er opplsukt av andre ting istedet. Han er også opptatt av å holde livet sitt i gang på en eller annen måte. Samtidig er han satt på en ny sak. Unge, vakre og populære Ada Dahl er forsvunnet. Kommer de til å finne henne og hvis de finner henne, er det da for sent?

Ikke alltid like lett å gå overens med bøkene man leser
Hver gang jeg begynner å lese en ny bok prøver jeg alltid å ikke ha noen forventninger i det hele tatt og noen ganger blir jeg veldig skeptisk, og prøver også å skyve det til side. Men med denne boka var den skeptiske leseren allerede på plass, og likevel liker jeg å gi bøker en sjanse, for man vet jo aldri. Med denne slet jeg veldig på mange måter. Til tider var den svært uengasjerende og underveis ble leseopplevelsen forvandlet til tvangslesing med et mål om å bli ferdig. Det er ikke bra, men ofte klaffer man ikke med en bok. Det er ikke første eller siste gang det skjer. Det er hverken forfatterens eller leserens feil. Det er litt som det samme som i et forhold at det har med "kjemi" å gjøre. Noen ganger stemmer denne kjemien og andre ganger ikke.

Det mest interessante med denne boka var Roy. Det var ikke lett å bli klok på ham, men samtidig får man stor sympati for ham selv om han er ganske så patetisk. Han er misfornøyd med kroppen og drikker ofte. Faren hans var alkoholiker og skapte mye bråk i hjemmet. Roy føler ikke at han mestrer jobben og han føler seg heller ikkeengasjert, og han vet ikke hvor han har kollegaene hans bestandig. Noen ganger er de støttende og er der for ham, andre ganger ikke. Han blir lik vis på om de respekterer ham eller ikke. Han føler seg ofte malplassert både i sin egen kropp, i sin egen jobbstilling og blant andre mennesker. Det virker som de liker ham, men de stoler ikke helt på hans dømmekraft. At han jobber i politiet og samt drikker er ikke spesielt originalt i krimsjangeren, men han skiller seg ut likevel for han fremstiller seg ikke som en tøff og badass aktig type som fleste etterforskere og politifolk i krimsjangeren har for vane å gjøre. Han er av den bløte typen, og prøver å redde sitt eget skinn på sitt eget vis. Av og til må man lyve for å redde seg selv når ting baller seg på.

Foretrekker alvorlig og mørk krim fremfor humor
Jeg liker krim fremdeles og leser det ofte, men personlig foretrekker jeg ordentlig og mørk krim, fremfor humor og satirer, som denne boka er på grensen til. Jeg liker ikke komediesjangeren generelt, hverken i bokformat eller på film for ofte bruker de en form for humor jeg ikke liker, barnslig type humor. Av humor foretrekker jeg rikelig sarkasme, hvis man først skal by på humor. Satirer synes jeg ikke er så morsomme og blir ofte en anstrengt opplevelse og man blir mest sliten istedet for å synes at det er "moro". Det opplevde jeg også med denne boka. Jeg liker også bedre strammere oppbygging og tema, for her er det mye som er diffust og uklart. Mener ikke at jeg trenger å få alt inn med teskje, altså, men savner et mer konkret innhold.

En forutsigbar historie er en annerledes krimbok selv om forlaget stempler den som en roman. Den er skrevet på en annerledes måte, derfor kan skille mellom roman og krim gli litt over hverandre. Likte godt at persongalleriet besto av litt rare personligheter, og samholdet mellom dem på godt og vondt. Men ellers var historien i seg selv veldig tungtrødd og til tider svært uengasjerende. Jeg foretrekker alvorlig og mørk krim (jo mørkere, desto bedre) fremfor humor. Denne boka kommer nok til å treffe og gå overens med andre, men den traff ikke meg. Jeg liker sære ting, men dette ble vel tørt og sært. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Smånteressant innblikk i døden, også for oss som ikke tror på liv etter døden.

Michael Winger er kjent som en av de nyeste av de klarsynte i Tv-programmet Åndenes Makt. Før det var han med og vant et Tv-program som het Jakten på den 6.sans, hvor Tom Strønnæss også var programleder. Winger er ung, men har opplevd mye med sine evner. Han har blant annet bidratt til å hjelpe politiet med forskjellige forsvinningssaker. Han kan peke ut et område på et kart hvor den savnede eventuelt kan være. Hans samarbeid med politiet minner meg litt om Tv-serien Medium som gikk på Tv for noen år siden. Han har også vært healer for selveste Lars Monsen.

Noen har flere eller sterkere sanser enn oss andre?
I Døden er bare begynnelsen beskriver han hvordan han kommuniserer med de døde, hvordan de ser ut når han kommuniserer med dem og hvordan han selv opplevde en døden nær opplevelse da han var en liten gutt. Han beskriver tryggheten og bekymringene som forsvinner når man er i ferd med å dø. Han beskriver hvordan energien lever videre og inntar i en ny kropp, når det forrige skallet dør. Å lese om dette er hinsides, spesielt når man selv ikke er religiøs og ikke har noen form for tro på livet etter døden. Selv om jeg ikke er religiøs synes jeg temaet om det overnaturlige, hjemsøking og slikt er uansett interessant, så det spiller ingen rolle om man tror på det eller ikke. Det skader ikke å lese om ting som er interessant, heller. Slik er det med selvhjelpsbøker også. Jeg leser dem av og til, ikke fordi jeg er naiv og tror de vil hjelpe på noen måte, men jeg liker å lese om temaer som interesserer meg. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg sett på Tv-programmet Åndenes Makt helt siden begynnelsen, så det ga meg enda en grunn til å lese boka.

Ung mann med mye erfaring
Winger er ingen gammel mann, men han har allerede opplevd mye. Opplevd mye som vi andre ikke er i stand til å forklare eller å forstå. Selv om jeg ikke er en person som tror på alt, er noen temaer interessante likevel. Jeg er for eksempel veldig fascinert over og interessert i det overnaturlige og hjemsøking. Synes det er utrolig spennende å lese om og har også sett på mange dokumentarer om det. Dessuten liker jeg å undre meg over ting. Man trenger heller ikke alltid å forstå alt og man trenger mysterier av og til. Det er lov å være nysgjerrig på ting man ikke tror på, og også når man ikke forventer svar på alt. Dette er heller ingen bok som skal tvinge folk til å tro på noe de ikke vil, men det er om Wingers personlige opplevelser når det gjelder livet etter døden, hans kommunikasjon med de døde, og hvordan han sanser og ser ting vi andre ikke legger merke til.

Til tross for spennende tematikk var ikke Michael Wingers skrivestil spesielt originalt eller tankevekkende for min del. For jeg opplevde oppbybbingen av boka som veldig monotont i lengden. Skrivestilen er veldig rett frem og kan til tider oppleves som veldig uengasjerende og kanskje også noe gjentagende. Fin bok, men ikke spesielt tankevekkende eller en bok som setter spor etter seg, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skal prøve å få lest den i mars, så takk for påminnelsen. :-)

Å leve med agorafobi må være fryktelig kjedelig, eller?

Anna og Ed er for tiden separert og datteren deres, Olivia bor i mellomtiden sammen med ham. For seg selv, har Anna det store huset i New York. Et tomt og stort hus som består av flere etasjer, men hun har en fyr boende hos seg i kjelleren. Han heter David og er leietakeren hennes. Han bor hos henne og gjør hverdagen lettere for henne ved å gjøre småarbeid i huset. Anna har nemlig agorafobi, og derfor holder hun seg hele tiden innendørs. Derfor er det kjekt å ha ham boende hos seg som kan ta seg av praktiske oppgaver for henne som hun ikke kan mye om selv.

Hun gjør ikke mye i løpet av en dag. Hun chatter med andre online som har samme fobi som henne (tidligere var hun barnepsykolog), og hun følger med på hva naboene hennes gjør, spesielt familien Russell som er nye i strøket. Hun drikker også en god del alkohol og tar reseptbelagte piller som hjelper henne gjennom tunge perioder. Hva gjør en kvinne som er i slutten av trettiårene inne i huset hele dagen og som unngår til enhver pris å gå ut? Er det på grunn av at fobien er såpass sterk at det hindrer henne fra å leve, eller ligger det noe mer bak? Kan man leve så isolert uten å bli sprø, og er det mulig å bli bedre med tiden når man har en slik fobi? Ting forandrer seg da hun en dag hører et skrik fra nabohuset hos den nye familien, og hun ser et glimt av noe forferdelig skjer. Men da hun kontakter familien og mannen sin om det, føler hun seg lite trodd. Er det medisinenene som spiller henne et puss, eller vet hun nøyaktig hva hun så og hørte? Hvordan skal hun få noen til å tro en kvinne som henne?

Endelig en psykologisk thriller av en mannlig forfatter
Hadde hørt mye om denne boka i det siste og nysgjerrigheten ble selvfølgelig skrudd opp. Jeg får lite lyst til å lese bøker som kuin får ros, men denne har fått mange delte meninger og da fikk jeg i hvert fall lyst til å lese den, pluss at den er skrevet av en mann. Krim og psykologiske thrillere har i det siste blitt skrevet av kvinner, og jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg leser mange bøker både av menn og kvinnner, men liker best å lese bøker av menn fordi språket deres er gjerne mer hardbarket og de går mer rett på sak. I det siste er det kvinner som har skrevet psykologiske thrillere, så det var godt å lese en psykologisk thriller av en mann til en forandring.

Spennende og rart persongalleri
Er det en ting jeg er en smule lei av i psykologisk thriller sjangeren generelt er titler med girl eller woman i. Det begynner å bli vel oppbrukt. Det har blitt en gjenganger som jeg håper det snart blir slutt på og håper ikke at det er en trend som har kommet for å bli. Til tross for tittelen fikk jeg lyst til å lese boka for det var noe med konseptet som gjorde at jeg måtte ha boka. Sånn er det noen ganger. Dette er en bok med stor underholdningsverdi, som er spennende og underholdende å lese der og da, men dessverre er ikke denne boka annet enn det. Sammenhengene så jeg komme lenge før det ble avslørt så det ble ikke noe overraskende for min del, og er det noe jeg savner, er det å bli overrasket. Dessverre er magefølelsen med på å bidra til og ødelegge akkurat den biten for meg, samme om jeg leser en bok eller ser film. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva som egentlig skjer lenge før ting blir avslørt. Så det er en nedtur. Persongalleriet er spennende, men følte ikke at jeg ble godt nok kjent med alle, og kunne godt ha tenkt meg et større innblikk i enkelte. Både Ed og David var morsomme og spennende å lese om, til tross for at de var to helt forsjellige personligheter, men det var de som fascinerte meg mest. Hovedrollen Anna fengslet meg ikke like mye. Hun var vanskeligere å få tak på og man blir ikke helt "klok" på henne, men samtidig føler man på en måte smerten hennes; dagene hvor hun bruker nesten hele tiden alene og at hun ikke har mange å kommunisere med i den vanskelige tiden hun går gjennom. Det interessante med psykologiske thrillere i det siste er at nesten alle hovedrollene bruker dagen på å drikke litt for mye vin. Det har blitt en gjenganger det også. Anna drikker også vel mye til tross for at hun bruker tunge medisiner, noe som ikke er særlig smart. Å skrive om kvinner som drikker hele dagen har visst blitt en greie, virker det som.

Slutten er nok partiet som skuffet meg mest. For det første var det ikke overraskende for min del og for det andre virket det som om forfatteren hadde hastverk og bare ville bli ferdig med boka. Mye skjer på en gang, plottet mister litt av troverdigheten, og det blir litt vanvittig. Det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for om jeg skal være ærlig. En lettlest og underholdende psykologisk thriller der og da, men ikke noe minneverdig. Likte også suspensen så lenge det varte, men som ble avbrutt så altfor tidlig for boka hadde en fin atmosfære. Småspennende, lettlest og underholdende lesing, men ikke forvent noe avansert. The Woman in the Window var gøy så lenge det varte.

PS: I følge bokomslaget skal boka bli filmatisert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har ikke det ennå, men har den i samlingen. Den skal leses for liker å gi forfattere flere sjanser. :-)

Ikke forvent det store. Syntes den manglet både atmosfære og spenning, men mulig du vil like den bedre? Man vet aldri. Er spent på din mening til slutt. :-)

Kan man skille reality fra virkelighet?

Jeg har sett mange realityserier oppgjennom årene, blant annet The Bachelor,The Bachelorette, Bachelor in Paradise, Farmen, 71 grader nord,Big Brother, Villa Medusa, Den siste viking, Paradise Hotel, Robinsonekspedisjonen og mange andre. Lista er lang. Personlig foretrekker jeg vanlige Tv-serer fremfor realityserier, men siden det blir mest produsert realityserer for tiden, er det lett å ikke la være å se det, og noen av dem blir man mer hekta på enn andre. Det blir en slags guilty pleasure enten man innrømmer det eller ikke. Denne boka dreier seg om realitykonseptet og tar konseptet på kornet.

Zoo er gift og hun elsker mannen sin veldig høyt, men hun vil på et siste eventyr før de prøver å få barn. Zoo vet ikke om hun noen gang er klar for å bli mor, og det er en hemmelighet hun holder for seg selv. Hun melder seg på denne realityserien som er noen hakk tøffere enn 71 grader nord. Det handler om overlevelse og gå overens med andre deltagere, noe som er typiske momenter i hvert eneste realityserie i større eller mindre grad.

Mye å kjenne seg igjen i fra realitysjangeren
Zoo er med i en mer hardbarket realityserie enn det man kan tenke seg, der man må overleve utendørs, samarbeide med andre deltakere og underveis ta del i utfordringer som de får opplysninger av programlederen. Programlederen er et fantastisk eksemplar på de fleste programledere i realtyserier, litt småarrogant personlighet med fine vaner. Zoo må samarbeide med personligheter som er lett å kjenne igjen i fra fleste realityserier. Den utstøtte som ingen liker, bedreviteren, den som ikke er redd for konfrontasjoner, den pene, den hjelpeløs og mange andre kjente personlighetstrekk som stadig dukker opp hver sesong i forskjellige realityserier. Enkelte ting forandrer seg aldri og det er vel det som er greia med realitykonseptert generelt. Man vet hva man får og det blir til en guilty pleasure.

Zoo er med i realityserien som et siste eventyr, men hun merker ikke forandringen rundt seg. Hun blir etter hvert stadig mer alene mens hun vandrer lange etapper, og hun har ikke fått med seg at ting har tatt slutt, og at verden rundt henne er rammet av en katastrofe. Det er en grunn til at det meste er øde og forlatt, men hun merker det ikke, eller er det noe hun fortrenger? Det eneste hun klarer å tenke på er hvor mye hun savner sin mann og lengter hjem. Vil det noen sinne gå opp for henne hva som har skjedd rundt henne? Forfatteren gjør realitykonseptet i bokformat ekstra troverdig da hun fletter inn forumtråd der seere diskuterer episodene som blir vist, der både fans og diverse nettroll dukker opp.

Ikke begeistret over sentimentale temaer for det blir fort irriterende
Den siste hadde et godt utgangspunkt med noen kreative elementer, men for min del var det tematikken som ødela. Jeg er ikke spesielt interessert i å lese om hovedroller som ønsker å bli foreldre og som konstant nevner barn. Synes det blir litt slitsomt og irriterende i lengden. Det er ikke et tema som er interessant for meg personlig å lese om, for å være helt ærlig. Så syntes det ble vel mye av det og da blir det litt drepende. Selv kunne jeg ha tenkt meg en mer hardbarket versjon av Den siste, men dette blir for soft og sentimentalt for min smak. Det er jeg ikke helt begeistret for, dessverre. Så hadde absolutt likt enn mørkere variant av denne mye bedre til tross for at den hadde noen mørke partier.

Dette er en bok som er svært lett å leve seg inn i, og selv om tematikken ikke var helt min greie, er det en av de bedre dystopiske bøkene jeg har lest i det siste. Jeg er litt foret opp av denne sjangeren da slike bøker er blitt mye lest oppgjennom årene og da går man noe lei, så har et elsk-hat forhold til denne sjangeren, men dette er en av de bedre jeg har lest de siste årene. Fin beskrivelse av en verden i oppløsning på en stilleferdig og mystisk måte. Det er det boka scorer høyest på og personbeskrivelsene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte vet man ikke hva som dumper ned i postkassen, og man kan bli lik vis. Det er alltid hyggelig med bokpakker i posten, og samtidig litt skremmende, for man vet ikke alltid hva slags bøker som skjuler seg inn i pakkene. Det er alltid en skrekkblandet fryd og et koselig opplegg i en ellers vanlig og grå hverdag.

Dette er en bok jeg ikke hadde hørt om på forhånd, og det gjør meg ekstra nysgjerrig for ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene hele tiden, lenge før de blir utgitt.

Satt på prøve
Alfred er en enslig mann på førtitre år (på baksideteksten står det førtifem, men i innholdet står det førtitre). Han er skilt og sammen med ekskona har han en datter som får bo hos ham i noen dager i uka. Han jobber som lærer og lever et kjedelig, eller et vanlig liv. Alt ettersom hvordan man ser på det. En kollega oppfordrer ham til å prøve nettdating for å få litt krydder i hverdagen. Etter mye nøling velger Alfred å ta sjansen for moro skyld og uten noen som helst forventning. På denne måten kommer han i kontakt med en dame som heter Kitty. Hun virker spennende, rett frem og annerledes. En verdensvant kvinne som vet hva hun vil ha og hva hun liker. Hun og Alfred virker som natt og dag, men hun vekker nysgjerrigheten hans, og de kommer i jevnlig kontakt online. Kitty er leken og liker å sette Alfred på prøve. Underveis sender hun ham forskjellige utfordringer som han lover å gjøre innen en bestemt tid, og etter hvert får han en kontrakt av henne med helt spesielle krav. Kommer han til å signere og hva vil de egentlig med hverandre? Kommer de til å møtes, eller er det bare noen som tuller med Alfred? Bør han vøre bekymret, eller er det akkurat dette han trenger?

Ikke en sjanger for alle?
Jeg har ikke lest voldsomt mange erotiske romaner i mitt liv. Nærmeste sjangeren jeg har kommet er romanserier som jeg av og til leser, som kan inneholde erotikk. Jeg har ikke lest Fifty Shades of Grey bøkene, eller noe annet lignende, for det er lett å ta den sjangeren useriøst, samtidig spiller det ingen rolle hva folk leser, bare de leser. Det er et dilemma det der. Uansett, kanskje ikke en bok for hvem som helst. Selv likte jeg godt humoren i boka, men det er stort sett alt jeg likte med den. Alt det andre ble vel vulgært og for snodig. Snodig er muligens ikke det rette ordet å bruke, men kan ikke komme på et annet beskrivende ord for øyeblikket. Det hele er svært banalt, noe som også er meningen, men likevel blir det for mye av det "gode".

Kitty-rapporten 1: Lærling har sine morsomme og pinlige øyeblikk, men bortsett fra det er dette alt i alt en veldig platt bok som er skrevet med det samme tonefallet hele veien. Det er ingenting som overrasker og det er ikke noe som sjokkerer. En småmorsom bok der og da, men ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest, og det er heller ikke en bok jeg ville ha vist meg offentlig med ... Det dukket også opp noen korrekturfeil her og der og siden dette er et forhåndseksemplar med advarsel om at denne utgaven ikke er korrekturlest, legger jeg heller ikke vekt på det. Jeg bare nevner det. Korrekturfeil kan fort skje.

Forlaget sier med disse ordene om forfatteren: Anonym er en velkjent norsk kulturpersonlighet. En samfunnsdebattant, kulturformidler, dramatiker og forfatter av flere bøker. Kitty-rapporten er forfatterens første erotiske roman.

Som oftest skjønner jeg hvem som er morderen/skurken er i både i bokfornat, film og i virkeligheten. Men å gjette hvem som har skrevet denne boka, lar jeg andre ta seg av, for jeg har ikke sjans. Det kan være hvem som helst. Hvem det enn er, håper jeg at personen ved en senere anledning tør å stå frem for det hadde vært spennende med et svar på hvem forfatteren er. For når jeg prøver å finne ut svaret, dukker all slags personer opp. Litt komisk i grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er vanskelig å føle seg hjemme noe sted, spesielt når andre vet å ta plass.

Det er noe Emma vet en god del om. Hun slter med å finne sin plass både hjemme, på skolen og til og med gjennom hobbyene sine. Hun blir ertet av søsteren hennes som er skoleflink og får til omtrent alt hun gjør, mens Emma sliter med å få ståkarakterer. På skolen er de andre penere og tar henne ikke helt alvorlig. Hun lever så og si i skyggen. Som kunstløper på hobbybasis går ikke alt etter planen det heller, men hun gir ikke opp, og hun kobler ut når hun spillerThe Sims. Problmene tårner seg opp da det viser seg at hun og andre kunstløpere er nødt til å dele isbanen med et ishockeylag i de nærmeste månedene. Ishockeylaget er bare bråkete og lukter vondt av svette. Emma møter Jossi som er medlem av hockeytemaet, og de inngår en deal om å lære hverandre hobbyene deres (Jossi skal lære kunstløp og Emma hockey), og den som gjør det best til slutt, vinner hele isbanen til treningene fremover. Men utfordringene blir lettere sagt enn gjort ...

Humoristisk og røft språk
Kan vi bare late som er en litt annerledes ungdomsbok. Den er rappkjeftet, full av sarkasme og bitre tanker, noe som er underholdende til tider. Sandmos skrivemåte er direkte og tøff. Det er ingenting som pakkes inn i bomull. Det er forfriskende å lese et slikt språk i en ungdomsbok, synes jeg. Det er bare synd at for min del ble handlingen vel forutsigbar. Man vet hva man får, og derfor blir man delvis uengasjert underveis. Her er det humoren som går foran handlingen og som redder helhetsinntrykket. Har stor sans for det rappkjefta språket og at det inneholder en liten dose av sarkasme. Det er min type humor.

Boka gir også gode eksempler på hvor vanskelig det er å være ung i dagens samfunn da alt skal være "perfekt", i hvert fall utad. Innholdet tar opp blogging (rosablogging og hvor mye det kan påvirke andre, frivillig eller ufrivillig), konkurranseinstinktet når det gjelder skolekarakterer, søskenrivalisering, ha de kuleste hobbyene, og å være best, flinkest og ikke minst, penest når det gjelder alt. Det er ikke rart at mange av dagens ungdom blir stresset eller deprimert, for det er ikke bare i boka slike ting skjer, men også i virkeligheten, blant mange unge. Det er trist. Presset er så stort fra alle kanter at man glemmer å være ungdom, og det å nyte friheten mens man har den. Forfatteren får frem dette budskapet på en veldig fin og realistisk måte med litt humor. Ofte er det en sannhet i humor også.

Spesielle, men gode forhold
Jeg likte spesielt godt forholdet Emma har med faren sin. De har et spesielt forhold og han forstår henne bedre enn det moren hennes gjør som alltid legger et press på henne. Fikk også sansen for vennskapet mellom Emma og Jossi som kan kalle hverandre ting uten at den ene blir såret, for det er slik de er og det er deres form for humor. Det virker ekte og av og til blir man ikke klok på noen av dem nettopp fordi de er sære på hver sin måte.

Dette er en småartig bok som tar opp mange alvorlige temaer som mange unge kan lett kjenne seg igjen i. Det er ikke alltid like enkelt å passe inn, finne seg selv, la være å ikke bli sjalu på andre som gjør det bra, og samtidig prøve å være seg selv, når det ofte ikke føles "bra nok". For voksne kan nok handlingen bli som nevnt forutsigbart, og man blir ikke spesielt overrasket over noe når handlingen tar forskjellige vendinger, men det gjorde ikke noe. Boka er lettlest, tankevekkende og sårbar. Fra et voksent synspunkt tror jeg at yngre lesere vil sette større pris på boka enn de som kanskje er i min målgruppe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Blir ofte skeptisk på bøker som får mye ros, spesielt bøker som kun får ros, men velger å gi dem en sjanse av og til likevel. Hadde samme problemet som deg. Jeg ble aldri helt engasjert. Holdt ut til siste side da jeg ikke har samvittighet til å gi opp bøkene jeg leser i. :) Vet godt hvordan det er å være alene med meningene. Det skjer altfor ofte. Så morsomt og godt at vi to har samme syn på denne boka.

Det er vanskelig å se meningen med denne boka, om den er ment å være seriøs, eller om den er bare skrevet for moro skyld ...

Stephanie Perkins er kjent for de som har lest Anna and the French Kiss trilogien for ungdom. De bøkene var kjempepopulære for noen få år siden. Jeg leste dem aldri da jeg ble skikkelig lei av å høre om den, og tenkte kanskje det ikke var min sjanger. Derfor ble det ikke noe av det.There's Someone Inside Your House ble utgitt i fjorhøst, og den har fått mange delte meninger, og som nevnt tidligere foretrekker jeg bøker som får delte meninger fremfor bøkene som kun får ros. Bøker som kun får ros gjør meg bare enda mer skeptisk. Sånn er det bare. Dessuten er dette en horrorbok og som kjent, leser jeg alt jeg kommer over av horror.

Det ene problemet etter det andre
There's Someone Inside Your House er om Makani som kommer fra Hawaii og ender opp i Nebraska for å bo hos bestemoren sin,og gå på skolen der. Noe fra tiden i Hawaii plager henne, noe hun ikke nevner noe nærmere om i begynnelsen for å holde på mysteriet. Hun oppholder seg ikke lenge på sitt nye sted før noe forferdelig skjer. En medelev er drept og det fører til mye snakkis på skolen. Hvem drepte henne? Var det noen som kjente henne? Men Makani har andre ting å tenke på. Hun har sine huslige plikter å gjøre hjemme hos bestemoren sin siden hun begynner å dra på årene, og hun kan av og til bli litt fjern. Alt opp i dette får Makani følelser for en fyr på skolen. En mystisk, stille fyr som hun liker godt. Skolen hennes får et nytt problem da det skjer et nytt drap. Er det noen som bærer nag eller er det tilfeldige drap? Hvorfor skjer dette på hennes skole? Og hva er det Makani skjuler fra tiden hun bodde på Hawaii? Hun snakker så lite om sin egen fortid. Er det et bevisst valg?

Dette er en lettbeint horror som ikke byr på noe nytt, noe som er vanskelig i horrorsjangeren genrelt, men dette blir altfor klisjeaktig. Denne boka prøver å være den nye Scream, virker det som. Mange hater den filmen, men jeg digger den fordi den er festlig. Den tar horrosjangeren sånn på kornet. Scream er en parodi, men There's Someone Inside Your House er ikke en parodi så vidt jeg vet, men ofte føltes det som om det var det, fordi det var vanskelig å ta både innholdet og persongalleriet seriøst. Ingen av karakterene var spennende å lese om, ikke en gang hovedrollen, handligen er vel forutisgbar, og jeg likte ikke helt vekslingen mellom horror og romantikk. Det var som om forfatteren ikke klarte å bestemme seg for sjanger, og gjorde en liten miks. Ikke noe galt i det siden det er mange forfattere som blander sammen noen sjangere, så det er ikke noe nytt. Men det er litt trist når både horrordelen og romantikkdelen blir like klisjéaktig, og ikke minst, like kjedelig ...

Godt at noen ting tar slutt
Kjedelig er ikke alltid et bra nok eller dekkende ord, men noen ganger er det det mest beskrivende ordet man kan bruke, og det gjør det i denne sammenhengen. Boka er kort og ikke avansert å lese på noen som helst måte, men likevel så drøyde den og drøyde. Jeg forventer ikke action eller spenning hele tiden. Det er ikke det jeg mener, men noen bøker finner bare ikke denne balansen. Det gjorde ikke denne.There's Someone Inside Your House hadde ingen fnugg av atmosfære, spenning eller mysterie. Det hele ble for monotont og forutsigbart. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den. Det er trist.

Fra min blogg: I Bokhylla