Bokelskere.no

Ikke så mørk og dyster som hun pleier være, men velskrevet og underholdende til tusen

Litt treig, men lest ferdig boka i dag. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest! Jeg har sikkert nevnt mer enn en gang tidligere at jeg liker serien The Walking Dead og at det er fordi jeg liker å se hvordan menneskeheten takler at verden slik man kjenner den, «går under». Derfor syntes jeg «Metro» var helt topp og nå også denne. Jeg har ikke satt like mye pris på de dystopiene som handler om roboter osv.. Jeg liker nok bedre de historiene der alt på en måte går tilbake til null. Jeg synes det er en rød tråd i boka, noe som knytter historien sammen, og det er dette manuskriptet til tegneserien som Miranda skrev/tegnet. Med dette binder forfatteren historien sammen og man får en følelse av at selv om verden er stor og uoversiktlig, så vil det likevel finnes mennesker som kjenner deg igjen fra før sammenbruddet. Forfatteren gjør svært gode beskrivelser. Det er en roman hvor det skjer mye, men samtidig ikke masete. Jeg syns blandingen av før og etter sammenbruddet gir en fin effekt. Noen av karakterene forstår man kanskje ikke meninga med før man har lest hele boka. Hva synes dere andre? Og hva med den oppdagelsen av at det er kommet elektrisitet igjen i et område de kan se; det er jo en liten hentydning om at ting vil ordne seg. Menneskene vil klare å bygge opp et samfunn igjen. Et hint om at det går bra. Eller tenker dere noe annet?

Jeg vet ikke hvor langt du har kommet og vil ikke røpe noe, men kan vel si litt.. jeg kan forstå hva du mener, men etter å ha lest hele boka ferdig i dag, så tenker jeg at Arthur har en stor rolle i det som jeg oppfatter som den røde tråden i boka. Men hvordan hans rolle står så sterkt i det, ser man nok ikke før helt mot slutten.

Romanen er handlingsdrevet, ettertenksom og helt fritt for kjedelige passasjer.

Tvers igjennom overbevisende, engasjerende og lettlest, vil du ta tak i helsen din, er dette boken for deg

Interessant!

Sykt spennende :)

Det er fremdeles flere sider ved SKÅR som jeg føler er uklare. Hvorfor er det den lille jenta Saara som finner Jussi der han ligger ganske godt skjult bak noen trær? Hun tar plutselig av fra veien og styrer rett mot onkelen. Det er som om hun vet at han ligger der. Er det noen flere blant dere som har reagert på dette?

En annen ting jeg lurer på gjelder det gamle barkebrødet fra krigens fangeleir som familien har tatt vare på. Som et relikvie har det ligger der under en glassklokke. Det er Saara som kommer til å knuse glassklokken og delvis ødelegge brødet. Så kaster Raili restene. Kan dette ha en videre betydning? F. eks. at man ikke må holde fast på den vanskelige fortida og i stedet se framover? Betegnende er at det er familiens aller yngste som står for denne handlingen.

Et tredje spørsmål gjelder forholdene for arbeiderne etter at det store konsernet har kjøp opp verket. Vi hører at produksjonen delvis legges om og at de nye bygningene er penere og mer tidsmessige. Men fører dette til en fordel eller en ulempe for de som arbeider der? Jeg kan ikke se at forfatteren har gitt noe entydig svar på denne overgangen fra en nært og noe patriarkalsk styreform til en fjernere og sikkert mer økonomisk kalkulert administrasjon.

Jeg er SÅ glad for at jeg ble tipsa om å lese Jomsviking av denne forfatteren. Jeg oppdaga med det en forfatter som er gått rett opp som en favoritt hos meg! Og etter å ha lest «Isak» nå, kan jeg ikke begripe at ikke fler har hørt om og snakker om Bull-Hansens forfatterskap. Desverre er mange av hans tidligere bøker ikke mulig å få tak i. Det håper jeg det blir en endring på!

«Isak» er en utrolig spennende fortelling. Den er fin, forferdelig, brutal, bra, rå. Aldri et kjedelig øyeblikk. Bull-Hansen skriver svært levende og godt! Anbefales!

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.

Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»

Skår
3. del

Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.

Dette høres fornuftig ut.

Er nå ferdig med del 2

Det kan virke som om Helmi forandrer seg i løpet av denne dagen. Før har det virket som om hun er den mest forsiktige av de to søstrene. Men da brannen raser, er det Raili som blir redd og trekker seg unna. Helmi derimot gjør det ingen andre tør. Hun går inn på det brennende kontoret og henter fra de verdifulle papirene. Da hun har kommet ut, virker det som om hun føler seg glad og befridd. Men så står det: «Kanskje hun ikke snudde ryggen til mesteren som ventet ved vinduet. Gikk ikke mot det lukkede døra, åpnet den ikke så luft ble sugd inn i ildmørja. Kastet ikke papirene fra seg. Kanskje ikke.» ( s. 192-193) Hva kan være meningen bak disse setningene?

Jeg har lest ferdig første del av boka.

Jeg fascineres av Jussi og hans evne til å se tingene i naturen rundt seg. Han lukter og hrer langt mer enn folk flest, biter seg fast i fargenyanser, former og dufter og ser sammenhenger som ingen andre legger merke til. Men det kan bli for mye for Jussi, i sær når det stilles krav til ham i form av tempo Det er nok derfor alt går så forferdelig galt på slutten av det 1.

Da søsknene fremdeles var småbarn, var Jussi den ledende i flokken, den som tok vare på de andre. Men etter hvert som tiden gikk, passerte søstrene ham i kløkt og visdom, og nåer rollene snudd helt på hodet.

Dette er en kriminalroman, men med et innhold som strekker seg langt utover det rent tradisjonelle. Handlingen foregår i grensetraktene mellom Sverige og Norge, øde strøk der det bor relativt lite folk.

Siden hovedhandlingen kretser rundt sankthansaften, er også tilreisende til stede her, bl.a. et nederlandsk par som blir funnet drept, stukket ned kniv i teltet de har slått opp. Den første som oppdager dem er lærerinnen Annie. Hun kommer fra storbyen som hun har brutt opp fra, for å slå seg ned her oppe i skogene hos kjæresten Dan, som før har vært elev hos henne. Annie har med seg den 6 år gamle dattera si, Mia. I nærheten av åstedet får Annie øye på en mørkhåret ung gutt som haster av sted. Hun er overbevist om at dette er drapsmannen.

Men den travle mørke unggutten er ingen andre enn Johan (bokas andre hovedperson). Han bor sammen med foreldrene og fire eldre halvbrødre. Skolelyset Johan føler seg helt annerledes enn de noe brutale brødrene. Ofte blir han mobbet og havner i slåsskamp med dem. Denne dagen har de senket ham ned i en uttørket brønn og så gått sin vei. Det varer lenge før Johan finner en måte å komme opp av brønnen på. Nå er han fast bestemt på å komme seg bort fra hjemmet der moren Gudrun er den eneste som støtter ham. Johan får haik med en middelaldrende kvinne som har en finlandssvensk dialekt. Hun tar ham med langt inn i Norge. Her blir Johan anbrakt i et lite hus bortenfor et større, men folkene som holder til der, bør han ikke vise seg for. Om natten kommer kvinnen som kaller seg Ylja til ham, og den 16 årige gutten får sine første seksuelle opplevelser. Trangen til å komme bort herfra vokser i ham. Han prøver å ta seg ut av vinduet, men skader den ene foten sterkt. Skaden ser bare ut til å bli verre, og til slutt er det Ylja som sender ham bort. (Johan drar videre til byen for å studere og så jobbe, og det skal ta mangfoldige år før han igjen er på hjemtraktene). Omsider finner Annie fram til stedet der hun og Mia skal bli boende. Det er et lite alternativt samfunn der noen folk lever sammen i et slags kollektiv.

Da vi møter hovedpersonene igjen, har det gått 18 år. Annie bor nå for seg selv, og Mia holder til inne i byen. En natt våkner Annie av stemmer utenfor huset. Hun kikker ut og ser Mia sammen med en mann. Annie gjenkjenner ham umiddelbart som den mørkhårede gutten fra mangfoldige år tilbake (drapsmannen?) Hun føler en sterk skrekk, men sier likevel ikke noe til dattera. Neste dag har Annie forsvunnet, også haglegeværet som hun alltid hadde liggende bak sengen er borte. Det blir satt i gang manngard. I spissen for letingen står Johan og Mia, som nå venter barn sammen, og legen Birger som i lengre tid har vært kjæreste med Annie. De finner henne under vann, truffet av skudd fra haglegevær. Det er uvisst om det skyldes en ulykke, at hun hadde falt og geværet gått av eller om det var drap utført av en annen.

Det blir Johan og Birger som tar opp etterforskningen av både den gamle og den nye hendelsen. De oppsporer Ylja som egentlig er høyskolelærer i Finland, samtidig komme de over Dan som nå driver en slags bokhandel. Det blir slått fast at ingen av disse var den skyldige. Og da de endelig finner fram til løsningen, ser de at denne er langt nærmere enn hva de hadde kunnet forestille seg.

Her er det fart og spenning. Da handlingen hopper til stadighet mellom forskjellige scener, blir det liten plass til dødpunkter. Sentralt i handlingen står politiet med statsadvokat Jana Berzelius i spissen. Også ambulansepersonell spiller en vesentlig rolle her. Vi møter disse personene i arbeidssituasjonen og også i privatlivet der det fins konflikter.

Hovedhandlingen gjelder etterforskningen av tre bestialske drap, ytterst blodige fordi ofrene har fått avkappet kroppsdeler. De tre drepte har en tidligere felles opplevelse med ambulansesykepleieren Philip Engström. Nå frykter denne at også hans liv kan være i fare. Philip hae nettopp opplevd en annen tragedie. En kvinne med hjerte infarkt døde på veien til sykehuset. Skjedde det fordi han selv sovne under transporten?

Nå viser det seg at den døde kvinnen er mor til statsadvokat Jana Berzelius. Under likskuet oppdager hun blå merker på morens ansikt. Betyr dette at den avdøde ble kvalt?

Jana får også annet å stri med. En beryktet massemorder, Danilo, har nettopp rømt fra fengselet. Han søker tilflukt hjemme hos Jana som han kjenner fra før og truer seg til å få bli dr noen dager.

Ved flere anledninger dukker det opp korte utdrag fra en dagbok skrevet av en skolejente (trolig Jana selv). Den handler om en elev som blir mobbet og plaget av sine klassekamerater. Dette virker litt på sida, jeg forstår ikke helt vitsen med det, men regner med at sammenhengen blir tydeligere når jeg også har fått lest de følgende bøkene serien.

Er du på jakt etter LHBT-litteratur, så er denne midt i blinken. Heftige scener underveis, men her skrives frem et fint bilde av hovedpersonens søkende sjel