Det eneste jeg har lest av Markus Zusak er «Boktyven». Den er en av mine yndlingsbøker! Nesten litt rart at jeg ikke har sjekka ut flere av bøkene hans..
I hælja jobber jeg 3 nattevakter, hvor 1 er unnagjort. Blir likevel tid til å lese litt hver dag. Jeg leser «Det siste toget til London», en bok som er skjønnlitterær men bygger på en sann historie om en kvinne som redda tusenvis av barn fra nazistene under ww2. Jeg fikk denne boka i gave fra sønnen min på morsdag forrige søndag. Jeg ble virkelig overraska og samtidig veldig fornøyd med at han fant noe som traff så godt. Bøker kan han ikke ha unngått å vite at jeg liker, da jeg har metervis i hyller. Men artig at han har fått med seg min interesse for ww2, både i litteratur og film/serier.
Leste om mnem nå. Det høres virkelig ut som en spennende og annerledes historie! Jeg har lest Leksikon om lys og mørke og likte den veldig godt. Føler jeg kan si at jeg har oppdaga en ny forfatter som jeg gjerne vil lese mer av. Mnem er kanskje neste valg i hans forfatterskap!
Nå har jeg lest ut boka. Jeg har valgt å ikke lese din kommentar før nå da jeg er ferdig. Og det «morsomme» er at jeg tenkte på Gaza store deler av særlig siste halvdel av boka jeg og! Så der har vi jo hatt meget lik tanke. Stranger er gift/samboer med en dame av jødisk opprinnelse, og det kan virke som han har en interesse for å utforske sider ved religion og dette med uroen ved Gazastripen.
Jeg synes dette var en rask, men innholdsrik og fin bok. Den inneholder mye. Kjærlighet, svik, krig, religion, vanskelige valg osv. Jeg vil nok ikke deffinere dette som en dystopi, for dette er en bok hvor mye av handlingen er slik en del mennesker faktisk lever den dag i dag. Dette er en bok om okkupasjon og krigføring. Det med tunneller er jo også kjent fra Gazastripen i virkeligheten. Alt i alt en bok som var lettlest og til tider spennende. Jeg liker måten Stranger skriver på, det flyter godt. Ikke en favorittbok, men absolutt ikke bortkasta tid heller.
Jeg har lest ferdig. Som jeg har nevnt tidligere, så er det en tekst man må bruke mye av seg selv og sin fantasi i. Man må fylle ut det som forfatteren ikke forklarer. Jeg synes det var en spesiell teknikk, dette med å skrive fortid og nåtid i samme beskrivelse av handling. Litt usikker på hva slags effekt forfatteren mener man skal få av det? For meg betød det ingenting.
Dette er en historie om mor og datter. Om dårlig økonomi. Jeg ble også litt i stuss på hvorfor den unge damen takker nei til nesten all mat hun blir tilbudt. Tenkte litt på spisevegring, men så plutselig virket det som alt var normalt i matveien. Jeg synes det er vanskelig å konkludere en så enkel tekst, for her kan tolkningene tas i alle retninger. Datteren møter noen hele tia, voksne eller andre på egen alder. Men på et eller annet vis virker det ikke som det er sterke bånd noen steder. Kanskje med hennes mor, men med venner virker det ikke som hun har noen som er helt nær. Og når ei hun henger mye sammen med plutselig flytter tilbake til den gamle skolen sin, så kan det virke som det ikke er av noen betydning. Man skal kanskje ikke bestandig finne et tema i en bok? Jeg vil likevel si at jeg tenker ensomhet står sterkt i denne teksten.
Jeg føler at det med at de har flyttet mye, ikke gis noen særlig forklaring. Forsåvidt like lite utbrodert som det andre i teksten. I mitt hode handler det om dårlig økonomi, men jeg vet ikke..
Tale ved båra til ein vestlandssmåbonde
Far verka oftast glad.
Derfor burde eg ikkje stå her å gråte.
Eg hugsar kalde vintermorgnar då vi var små
at vi høyrede han synge medan han kveikte i omnen
så kunne vi stå opp.
Han kunne ikkje synge, men han sang.
Han hadde aldri ferie.
Arbeidsdag frå tidlige morgon
til langt på natt.
Sovna ofte over avisen før han la seg.
Det var for oss han streva,
men vi reiste bort. Slik måtte det vere.
Det er ikkje levebrød for oss i Hjørundfjorden.
Vi kom på avstand i samtalar også.
Skolane la ord og tankar i oss
som ikkje høyrde dalen til.
Vi gløymde namn på fe-rasar og potetslag,
kunne ikkje styra dei nye maskinene.
Han song ikkje so ofte etter at vi reiste.
Det er for seint å takke.
Eg vil berre legge kransen på båra
fra oss tretti.
Fem barn med ektefeller og tjuge barnebarn.
«Hadde våre medborgere, eller i alle fall de av dem som hadde lidd mest under atskillelsen, vent seg til situasjonen?
Det ville ikke være helt riktig å si. Det ville være bedre å si at de ble uttæret, både følelsesmessig og fysisk. I begynnelsen av pesten husket de godt ansiktet til den elskede, latteren, de husket dagen de nå i ettertid innså at de hadde vært lykkelige, de forsøkte intenst å se for seg hva den elskede holdt på med i akkurat dette øyeblikket, der i det fjerne. Kort sagt, på dette stadiet hadde de erindring, men utilstrekkelig fantasi. På pestens andre stadium mistet de også erindringen.»
Jeg har bare lest en bok av Helle Helle tidligere, men kjenner igjen den samme forteller-stilen. Det fortelles bare helt konkret hva som blir gjort og sagt, men sies lite om hvordan personene har det eller hvordan de føler seg. Det ligger noe usagt i teksten. Føles litt enkelt til å begynne med, men etterhvert så blir man likevel engasjert i det fordi noe settes i gang i egen fantasi.
GJENFØDELSE
Søvnen tar meg på ansiktet
med milde hvite hender
blodets hete bølgeslag
stilner i mitt skjød.
Sval fred dekker kroppen min
som dryssende blomsterblad.
NATTSTROFE
Natten eier sine egne tårer.
Den som lette etter Gud
fikk et billig sakrament.
Den som lette etter kjærligheten
fant en styrtet engel.
Mennesker klumper seg sammen
på de halvmørke gatene
hvor lukten av ferskt brød og trykksverte
stiger mot den spotske månen.
Snart skal morgenen åpne seg,
smile som et sår under den fiolette skorpen
hvor alle linjer til og fra et hjerte
beskriver ensomheten.
Jeg har så vidt begynt og opplever at det er vanskelig å få tak på innholdet her. Sammensetningen av innholdet mellom setningene, og gjerne også inni setningen, virker ofte ulogisk, nærmest forvirrende,