Bokelskere.no

Det var en av kveldene der nede hvor jeg satte meg ned og spilte inn en sang, jeg hadde plutselig kommet på at jeg pleide å sende kassetter hjem til Norge når jeg jobbet og reiste i utlandet, det var kanskje litt sånn det var før, at det fantes beskjeder som ikke hastet. Nå haster alt.

Den beste kuren mot følelser som dette må være bevegelse, bare man aldri stopper opp, som visse typer fisk som må bevege seg konstant for ikke å synke og dø, vi må leve som dem, og det er kanskje litt komisk, se for deg mennesker med skuldrene oppetter ørene, alltid stresset, alltid sysselsatt for å glemme. Det er viktig å være stresset nok, nervøs nok, ikke la oksygenet finne frem til hjernen.

Vi kan ikke slutte å elske, hadde jeg sagt, og jeg mente det fortsatt, men det var samvittigheten, det var livene rundt meg, det var barneføtter og kompiser som startet lavmælte pappaband i garasjen mens konene deres var stilfulle husmødre med full jobb og full kontroll og serverte kakao og nybakte boller og de luktet faen meg som hvetebakst alle sammen, konene som var så smarte og beleste at de i all hemmelighet hadde begynt å omtale meg som Nabokov, som om det var en god referanse.

Er du en ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg.

Jeg løper opp trappene til barndomshjemmet mitt, finner jenterommet forlatt i en uskyldighet jeg ikke lenger kan gi det.

I bøkene var menn både gode og onde, men de var aldri barn. Det fantes bare voksne menn i bøkene, og jeg elsket dem.

Hva tenker du på når du sitter på bussen om morgenen?

Etterpå var alt stille. Jeg sov ikke, bare kjente noe varmt komme fra underlivet mitt, lukket øynene og lot som det ikke fantes. Jeg gråt helt stille og lot som om vi ikke fantes.

Det er kanskje dette jeg synes er så vanskelig, med nærheten, at det skal være så alvorlig.

Jeg lurer på hvorfor for eksempel narkomane leser/tenekr/snakker om Dostojevskij, både kvinner og menn, hva har han noen gang gitt dem?

Vær stolt av deg selv, pleier vennene hans å formane ham om, men hva er det egentlig å være så stolt av?

Noen ting skal man ikke vite, ikke finne ut, noen veier skal man ikke gå, noen dører skal man ikke banke på.

Man trenger ikke å forstå for å elske bunnløst.

Han kan sitte i T-banevogna og iaktta de andre. Late som om han ser ut gjennom vinduet på fjellveggen som raser forbi, men egentlig betrakte dem alle i vindusglassets speilbilde. Betrakte dem, ta dem inn, dissekere dem, en slags samleraktivitet. I all stillhet eier han dem.

Tvil er mer skadelig enn nær sagt alt annet.

Kjærlighet og kontroll - de to tingene lar seg ikke skille fra hverandre.
Egentlig vil han rope høyt, riste i sin elskede, tuske liv i ham, slå ham, kjærtegne ham, trøste. "Ikke gråt, kjære deg! Ikke gråt!" Men han roper ikke. Han slår ikke, kjærtegner ikke, trøster ikke.

Skal du drive og tørke tårer, er du nødt til å bruke hansker!

"Sitter du der og henger med nesa i en bok nå igjen," sa hun. "Det er derfor du er så liten og blek og elendig - fordi du ikke er ute som andre unger."

Men jeg var da ute - jeg var da ute støtt, nesten. Men tante Edla og onkel Sixten ville helst at jeg aldri skulle komme inn. Så de er vel glade nå da, skulle jeg tro, nå som jeg aldri kommer inn mer.

Benka hadde jo både far og mor og all ting, og da trenger en jo ikke å ha hest også.