Bokelskere.no

Når alt kommer til alt, handler løsningen på kreftgåten om vårt forhold til døden. Den definerer hva det vil si å være menneske, men er samtidig vår største begrensning. Vi står overfor et fundamentalt dilemma. Skal vi løse kreftgåten og hengi oss til transhumanismen, eller skal vi akseptere døden og fortsette å være mennesker?

Kommunen har gitt tilbud om sykehjemsplass, bare noen uker i første omgang, en myk start, for å se om hun trives. Stedet kaller seg «Varme hender» og drives av en kristen organisasjon. Navnet gjør meg skeptisk, det burde være unødvendig å kalle seg sånt - det religiøse aspektet også, tenk om mor blir kristen på tampen, mild og ukritisk, den tanken er ikke til å holde ut.

Jeg kjører flere kilometer før jeg innser at noe er galt, at jeg er på vei ut fjorden og ikke inn. Jeg blir varm - å ta feil retning langs fjorden er sånt som gir deg dårlig rykte når du er oppvokst på Vestlandet. Får folk vite det, begynner de å snakke, og det kommer opp i rare sammenhenger. Det er som ikke å vite forskjell på opp og ned. Det er et sosialt stigma som det kan være vanskelig å bli kvitt.

Jeg tar en u-sving på et øde strekk, håper at ingen har sett. Over en tunnelmunning har noen skrevet: Ditt nederlag skal bli din seier. Dette trengte jeg virkelig ikke å få slengt i trynet nå. Noen må ha firt seg ned med tau og sprayet teksten. De har jammen tatt seg bryet. Det er utrolig hvordan ytringsbehovet brer seg, alle har visst noe på hjertet nå.

Hun er ganske utrivelig, sier han, og mener hjemmehjelpen. Vi får ofte klager på henne, men man blir ikke kvitt folk i Bergen kommune bare fordi de er utrivelige.

Å frigjøre den menneskelige oppmerksomheten er den viktigste moralske og politiske kampen i vår tid, sier James Williams, teknologifilosofen. Vår oppmerksomhet ligger til grunn for alle andre kamper, nå når kloden koker, dyrene dør og 1-prosenten trekker stigen opp etter seg. Når vi betaler tek-selskapene med vår oppmerksomhet, betaler vi med fremtiden.

Boken har tålt tidens tann og vist seg å være konkurransedyktig. Hver gang vi har våknet opp etter revolusjoner eller marerittaktige menneskelige katastrofer, har boken fremdeles vært her. Som Umberto Eco sier: Boken tilhører samme kategori som skjeen, hammeren, hjulet og saksen. Når den først er oppfunnet, kan man ikke lage noe bedre.

Ingenting overtyder meg meir om Guds nærver enn fråveret av mine døde venner. Gud er mine døde venner.

Gud er alt som forsvinn.

God kunst er guddommeleg; god kunst er delaktig i det ubestemmelege, som er Gud, i det bestemmelege.

Utan døden ville Gud vere død.

Alt seier at Gud er. Ingenting seier at Gud finst.
Kvifor skal Gud finnast? Gud som er?

Å finnast er å vere borte frå Gud
for at Gud skal kunne vere og dermed for at alt skal kunne vere.

(i det bråe)

for når vi har sett
at det ikkje finst andre stader å gå
for når vi har sett at det ikkje finst andre stader å gå
det er då det er tid for å gå
då må ein berre gå, utan å gå
det er då vi kan gå
og då, slik skal det vere, må ein først
få sett kva som ikkje finst
og så må ein gå mot stader som ikkje finst
stader som likevel finst og som liknar på kjærleik
for det verkelege kan likne på kjærleik
og når vi går mot det andre
er det sames forskyvingar alltid i det andre
og det liknar, så brått, vår kjærleik
som ikkje finst
(men som då, i det bråe, likevel finst)

(båten)

denne kvelden, om hausten
då alt enno kan forandrast: er det trygt på havet
Blir vinden for sterk
Blir bølgjene for store
Vil båten halde
i det vêret som må komme
Båten er av tre
Bølgjer er bølgjer
men båten så vakker blant bølgjer
Båten er under bølgjer i ei stadig svartare rørsle, i kulden
som ein berre kan ta på eit stykke dag, natt og stilt
i det svarte eller kvite lyset
våre hjarte kan høyre

eller båten på land, i ei fjøre
der den opnar seg dag, natt mot den store opning

så vakker er båten i fjøra: ein gut kryp under
den kvelvde båten
og ser, gjennom hol, ein himmel regn
skyer regn, før endeleg ein dag, det raude er borte
i bølgjenes tolmod, så likt, kan ein tenkje, våre liv

Jeg strever bare med å forholde meg til en fremtid som ikke flyter logisk ut av fortiden

Som forfatter har jeg lært at fortellinger er viktige. Og av deg har jeg lært at et kjærlighetsforhold ikke er annet enn å finne på en fortelling sammen

og så ser eg mot Brage som står og ser på meg med hundeaugo sine og eg tenkjer at hundar dei skjønar så mykje, men dei kan ikkje seia noko om det, eller dei kan seia det med hundeaugo sine, og slik liknar dei på den gode kunsten, for han kan heller ikkje seia noko, ikkje i eigentleg tyding, han kan berre seia noko anna og teia om det han eigentleg vil seia, og slik er kunsten og trua og hundens tause skjønsemd som eitt og det same

Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.