I følge forfatteren er våre overordnede mål
Sitat
at alle mennesker skal ha et lykkelig liv, være friske og leve godt mens vi tar vare på kloden, har økonomisk vekst og hva vet jeg
Sitat
Menneskehetens overordnede mål drøftes ikke inngående, og er selvsagt noe man kan være uenig i. Poenget er at forfatteren avslutningsvis advarer om at utviklernes og forskernes mål kan være mer kortsiktige og profittorientert, og at dette igjen kan bli farlig for mennskeheten når AI-systemene utvikler superintelligens og dersom denne superintelligensens mål er forskjellige fra målene menneskeheten egentlig har.
Det er en gigantisk utfordring at kunstig intelligens utvikles i et kommersielt marked, hvor kortsiktige mål stort sett aldri samspiller med langsiktige mål.
Når vi gir mål til stadig mer intelligente maskiner, blir det stadig viktigere å sørge for at målene vi gir dem, ikke strider mot våre overordnede mål.
Vet du eller noen andre om alle bøkene hans planlegges å bli oversatt til norsk?
Nå er jeg på jakt etter «Bibelselskapets store bibelatlas» av Stephen Motyer.
Vi tror vi streber etter å overleve, eller etter velstand, men samlet sett bidrar våre økonomiske handlemåter bare til en overdådig planetær fest som ikke lenger lar seg skille fra en pest.
Visste dere at den har kommet som filmserie?
Fattig er ikke den som eier lite, men den som mangler mye.
Prøvde på det nå, men fikk ikke til det etter å ha skrevet C. S. Lewis på lister.
Prøvde å finne det ut på linken Finn bøker og deretter omtalte personer, men fikk bare opp at mange har bøker av han i boksamlingen.
Nå har jeg rettet feilene. Var det grunnen til at ingen svarer?
Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)
Hei! Det var ikkje i tankane mine at dette kunne vere støtande, så då beklagar eg det! Eg tenkte mest på at det gav kjensle av einsemd i sjukdom - eigentleg uavhengig av kva slags (mental) type. Det får vere opp til andre å bedømme om det bør bli ståande eller ikkje, men eg tek kommentaren til etterretning. (Kan for ordens skuld legge til at eg sjølv har vore pårørande.)
Lewis har er stort forfatterskap. Ikke bare skjønnlitteratur. Hva synes dere om bøkene hans? Har han blitt omtalt før her inne?
På forhånd takk!
Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.
Jeg var en hjelpemann som trengte hjelp. Verre blir det imidlertid når engstelsen, som i bunn og grunn er triviell og noen ganger komisk, går over i angst. Da røyner det på. Det er opprustning. Våpnene blir farligere. Angsten har ingen formildende omstendigheter. Angsten er vanedannende som religion, men det er ingen å be til. Det eneste som hjalp, var å høre på Beatles-plater.
Barndom er oppskrytt. Jeg hadde selv nesten slitt meg ut på den, og kan med hånden på hjertet si at det var en plagsom periode. Jeg har sannsynligvis ennå ikke helt kommet over den.
Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.
På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.
Kjærleiksvane
mor tok to koppar ut av skapet
til seg og til far
som ikkje lenger
var