Bokelskere.no

Er det egentlig så meget mere forkastelig en sjelden gang imellom å fortære en misjonær, en svigermor eller sin kone, enn å utrydde hverandre systematisk ved hjelp av mitraljøser og moderne automatiske ildvåpen? Enhver fugl synger med sitt nebb.

Bare meget sterke mennesker kan leve uten engstelse for å tape sin selvstendighet. Allikevel er dette forutsetningen for å elske: Ikke å ville ha makt, - ikke å ville eie noen.

Tror De virkelig De kan hjelpe et menneske uten å ta konsekvensene? Hjelpsomhet forplikter, styrmann. Filantropi er en kostbar fornøyelse.

I alle fall var det en overlegen ro og stoisisme over ham, og belgierens truende ballett med haikniven lot han til å ha glemt fullstendig eller muligens å ha akseptert som et igrunnen fredelig utslag av europeiske omgangsformer. Og for enhver som kjenner litt til britisk fremferd i Kina, er dette egentlig ikke til å undres over.

Men også veien dit er en vei i frihet, i valg, å velge noe, betyr å gi avkall på noe annet, valg betyr ensomhet, - og frihet betyr også frihet til det onde. Menneskehetens befrielse må være menneskehetens eget verk. Veien til målet - til å bebo jorden i broderlighet og rettferdighet - må vi selv gå; gudene kan ikke gå den for oss, da var det ikke en vei i frihet. Og veien vil gå langs avgrunner og i dypene, gjennom ørkener og over slagmarker, gjennom ruiner og fangeleire, med millioner på flukt og i hunger og i hjemløshet, veien vil føre til det Ondes villfarelser, og villfarelsens ondskap, - og denne vei fører oss til møtet med oss selv.

Men jeg er ikke alltid i denne tilstanden av unormal våkenhet og ro og tankeklarhet. Det finnes tider da hjernen lukker seg, da hjerneskallen danner et solid, totalt stengsel, så vanntett at ikke engang ånder eller tanker slipper igjennom panseret. Det er tider av fortapthet, meningsløshet, forvirring, mørke. For meg, som er vant til sammenheng mellom alle ting, til at alt, alt har en klar og gyllen mening, er disse tidene av fortapelse og meningsløshet meget tunge å bære; - de fyller meg med hele fortvilelsens håpløshet og håpløshetens fortvilelse.

Hvem mønstret oss på henne? Hva er hennes destinasjon? Hvem leser kompass og logg, hvem leser solhøyden og med hvilken sekstant? Hvem har stukket ut kursen? Hvem har bestemt posisjonene? Hvem bruker passeren og linealen? Og til slutt, hovedsaken: Hvem fører journal for den store reisen? Hvor mønstret vi på? Hvor seiler vi hen?

Jeg vil bare tilføye at ingen når bunnen av menneskehjertets dyp ved hjelp av søkke og loddeline.

Det er ikke mulig for et land å nyte sin rikdom i en verden som sulter.

Det hersker bred enighet om at den frie økonomien for øyeblikket er oppe til vurdering. Dersom den ikke demonstrerer sin sosiale verdi og er seg sitt sosiale ansvar bevisst, vil ikke folket tolerere den lengre.

Å sovne er som å lekke, tenker jeg. Det som holder en innenfor rammen for det man er, gir opp og man flyter ut, utvides og utvides som selve universet. Til man blir hentet hjem av oppvåkningen.

Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.

Jeg bladde litt i Adorno, leste noen sider av Benjamin, satt bøyd noen dager over Blanchot, kikket litt på Derrida og Foucault, forsøkte meg en stund på Kristeva, Lacan, Deleuze, samtidig som dikt av Ekelöf, Pound, Mallarmé, Rilke, Trakl, Ashbery, Mandelstam, Lunden, Thomsen og Hauge fløt rundt, på hvilke jeg aldri brukte mer enn noen minutter, jeg leste dem som prosa, som en bok av MacLean eller Bagley, og lærte ingenting, forstod ingenting, men bare det å være i kontakt med dem, ha bøker av dem i bokhyllen, førte til en bevissthetsforskyvning, bare det at jeg visste at de fantes, var en berikelse, og om de ikke fylte meg med innsikter, ble jeg desto rikere på anelser og fornemmelser.

TABLOIDOVERSKRIFTER [som du aldri vil få se, nr 1]

:Slik betaler DU akkurat så mye SKATT til fellesskapet som du FAKTISK BØR