Bokelskere.no

We need rules to guide and govern the behavior of people who are not wise

Den som uopphørlig velger å være ærlig, sier samtidig fra seg ansvaret som medmenneske.

Christopher Dawson skrev: «Så snart mennesket bestemmer at alle midler er tillatt for å bekjempe det onde, blir det umulig å skille deres godhet fra den ondskapen de ønsker å knuse.»

Yehuda Bauer: «Det som har skjedd før, kan skje igjen. Vi er alle mulige ofre, mulige gjerningsmenn, mulige tilskuere.»

Less is more, men bare når man har muligheten til å skaffe seg more.

Det er kulturen som gjør ting ubrukelige, og ikke bare ting, forresten, men også mennesker det ikke er bruk for.

Det som kjennetegner et umodent menneske, er at han vil dø en ærerik død for en sak, mens det som kjennetegner et modent menneske, er at han vil leve ydmykt for en.

I en verden av pliktlesere er nytelseslesingen et adelsmerke.

På overflaten ser alt så bra ut, det er brukermedvirkning og respekt og vennlighet - men når alt kommer til alt, er det bare en lek, alvoret mangler, respekten er ballonghul og ingenting er på ordentilig.

Det hjelper ikke å ha rett, hvis du ikke er i en posisjon hvor du er troverdig.

Forskerne Lepper, Greene og Nisbett (1973) gjennomførte et eksperiment hvor de besøkte barnehager og så på hva barna likte å gjøre. De fant at alle barna likte å tegne, og etter å ha registrert hvor mye tid de brukte på ulike aktiviteter, fant de at tegning også var en aktivitet som barna holdt på med ofte og mye. Barna ble deretter delt i tre grupper. Den ene gruppen fikk beskjed om at de heretter ville få belønning hver gang de tegnet. Den andre gruppen fikk ingen instrukser, men etterpå fikk de barna som hadde tegnet likevel belønning. I den tredje gruppen fikk barna verken beskjeder eller belønning, der var alt som det pleide. Som sagt så gjort, barna tegnet og fikk, eller fikk ikke, belønning som planlagt. Etter at forsøket var over ble det igjen målt hvor mye barna tegnet, og selv om alle barna hadde likt å tegne på forhånd, og selv om gruppene var helt tilfeldige sammensatt, var det nå klare forskjeller mellom barna. De som var blitt behandlet som vanlig, tegnet som vanlig, verken mer eller mindre. Det samme gjorde de som helt overraskende hadde fått belønning. Men de som på forhånd hadde blitt fortalt at de ville bli premiert for å tegne, tegnet nå mye mindre enn tidligere. Å tegne var blitt en jobb, et middel for å oppnå noe, ikke en aktivitet de gjorde fordi aktiviteten i seg selv var morsom. Gleden var flyttet fra tegningen til belønningen, og når lønnen forsvant, var også gleden borte.

Det hjelper ikke så mye at vi mener det godt, hvis vi ikke klarer å formidle det vi mener på en måte som gjør godt.

(...) mine erfaringer har lært meg at det ikke finnes noen "de" eller "oss". Vi er alle bare mennesker. Alle er vi forskjellige. Og alle er vi grunnleggende like.

At det er "lys i den andre enden av tunnelen" er blitt en forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.

Det farlige ligger ikke i at folk får viljen sin via symtomer, men i at språket mister sin effekt.

Bemerkningene til Nolan jr. og Illouz peker på en felles engstelse: Har det terapautiske system noen utside? Innehar den mulighetene for å avvikle seg selv - har den en selvutløsermekanisme om den skulle vise seg å virke mot sin hensikt - nemlig å lede til undertrykkelse framfor frigjøring eller tvang framfor frihet? Nolan jr. sammenlikner med republikanismen, der man til slutt gjorde oppgjør mot slaveriet som institusjon fordi det brøt med systemets egen idé om frihet. Men å tenke seg at det terapautiske rammeverket vil avvikle seg selv hvis de psykiske lidelse skulle øke eller selvfølelsen bli dårligere, er vanskelig å tenke seg, snarere vil det bare forsterke systemet i form av krav om mer selvnæring og selvfølelse og flere psykologer. Dette kan tenkes å henge sammen med at den terapautiske etos er det første moralsystemet hvor autoriteten ikke lenger er fundert i et ytre, overordnet prinsipp, men i selvet.

Törnblom tilbyr hjelp til selvhjelp - folk må jobbe med seg selv. Det mest betenkelige med denne strategien er om Törnblom og selvhjelpslitteraturen og populærpsykologien gjennom sitt blotte nærvær og sin appell til leserne om å arbeide med seg selv, indirekte forverrer muligheten for å motivere og danne forsøk på endringer som ikke handler om å jobbe med seg selv, men om å endre de ytre politiske og struktuelle årsakene som dikterer livsbetingelsene deres. Da virker selvhjelpen som et sosialt bedøvelsesmiddel som sørger for at det bestående består.