Bokelskere.no

Så flott at du nevner Lenz' Tysktime - en bok med klassikerstatus, så aktuell, velskrevet og tankevekkende. Se diskusjon her og her

Mikhail Sjolokov, jeg sikret meg Stille flyter Don på et brukmarked (det var tittelen som gjorde utslaget), men har ikke fått lest den ennå. Skal 2013 bli mitt år for de gamle, mektige russerne...

Jepp! Den blir finere og finere for hver gang jeg leser den. Og jeg har allerede fått så gode tilbakemeldinger. Tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne humoristiske vintervisen, Karin!
Gledelig jul til deg og alle bokelskere!

Artig. Men ikke enig. Julekort er en glede!
I år fulgte Vilhelm Krags Vintervise mine julekort, forhåpentligvis til glede for mange :-)

Huff da! Ønsker deg god bedring, Rosita!
Også hos oss setter sykdom sitt preg på jula, men så lenge det er noe man blir frisk av, skal vi ikke klage :-)

Jeg leste ut Johannes i dag og gleder meg til å ta fatt på siste bind i tetralogien Nattens brød - Kjærlighets veier, i kveld eller på toget i morgen. Jeg holder meg til Falkberget i vinter!

Nydelig oppsummering, Marit.

Det som har rørt meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for ungjenta og tar seg av henne? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

Også jeg har bitt meg merke i An-Magritt søken (eller lengsel) etter foreldrene, som hun aldri har kjent. Du formulerer det fint, Marit, når du sier at det begynner å gå opp for henne at faren ikke bare er en fjern, foraktelig overgriper. Hun er opptatt av moren og hennes skjebne og leter etter sin egen identitet.

Rørende er vennskapet mellom An-Magritt og dyrene, spesielt Hovistuten. Det er nesten så jeg tenker at oksen er den som står henne nærmest. De forstår hverandre på en helt spesiell måte.

Hovistuten slengte det store hodet inn til siden og lydde. Den skjønte visste bedre alle gudsordene enn bøxelsitterne og leilendingene i kløvvegen. Helst likte oksen at hun sang en salme til den. Da spisset den ørene – ellers var Hovistuten en taus mann. Han sa ikke mer enn han kunne stå inne for.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Takk for advarselen, Bjørg! Jeg har utgaven fra Verdensbiblioteket, som jeg har planer om å lese i løpet av vinteren. Men jeg hopper over forordet, etter ditt råd.

Hjelp - smørsiden opp eller ned…
I kapitlet Dyrenes helvete – er på jorden rekker An-Magritt guttungen Pistolen en påsmurt lefse med smørsiden ned. ”Hestejelkeren så det og gren. Pistolen var så visst ikke noen skarpretteronge – bare nattmenn og bøddelavkom pliktet å ete omvendt brød.”

En av utallige ørsmå, forunderlige detaljer i Nattens brød. Er det noen som kjenner bakgrunnen for denne skikken – at de laveste og simpleste måtte ete brød eller lefse med smørsiden ned.

(annelingua gjorde meg oppmerksom på passasjen; den gir henne ikke fred, og nå heller ikke meg…)

Skanckegården heter en stor trebygning midt i Røros. Er dette din slekt, så artig i så fall! I Christianus Sextus frekventerer bergverksfolket en skjenkestue ved navn Frost. Hvis jeg ikke tar helt feil, er den lagt til Skanckegården.

Er enig med deg i at det kan være lurt å lese bøkene selv, før en hører dem som lydbok. Det gir muligheter til å lese i eget tempo, lese avsnitt om igjen, og ev. slå opp bestemte ord. Jeg tenker meg den rekkefølgen for min egen del.

Lykke til med lesingen, Rosita!

For en vakker og omtenksom gave.
Jeg får lyst til å låne din idé, en god tanke også om det ikke er sykdom eller andre alvorlige ting inne i bildet. Kan jeg spørre hvordan du vil gjøre det rent konkret. Ett dikt/sitat for hver dag, i en bok eller på små lapper/brev?
Her er mitt bidrag, med ønske om alt godt til dere begge:

LENGST INNE

Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag.

Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grenseløse styrke
er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag.

Lengst inne er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.

Av Erling Christie

Synes du det går bedre etter hvert eller er det like tungt hele veien?
Hvor langt er du kommet, Rosita?

Det varmer mitt hjerte at du er betatt av An-Magritt og holder fast ved henne, selv om du sliter. Du sier lite om hvorfor du sliter, er det språket? Det har jeg i så fall forståelse for. Etter å ha bodd mange år i Sør-Trøndelag, og som fortsatt regelmessige gjest i området, ser jeg at jeg har en fordel. Jeg kjenner, i hvert fall til en viss grad, språket, kulturen, naturen og folkelynnet. Da jeg leste disse bøkene i min ungdom, var det mye jeg ikke fikk med meg.

Nattens brød er bøker for langsomlesing. Ikke bare rommer de en salig språklig blanding, men så mange lag og nyanser av menneskelivet. Det er partier der jeg også sliter – i den forstand at jeg må lese langsomt og konsentrert, gå tilbake og lese avsnitt på nytt, stoppe opp og tenke over hva Falkberget vil formidle. Diskusjonene her er til stor hjelp.

Når det er sagt, vil jeg ikke være disse bøkene foruten. Gir du dem av din tid og oppmerksomhet, får du så mye tilbake. Som du sier, historien er fantastisk!
Lykke til videre i lesingen, Hedvig! Håper det går bedre etter hvert. La oss få høre hvordan det går.

Hvordan kunne jeg overse Jose Saramagos
- Det året Ricardo Reis døde - en av de ypperste, og det gjelder ikke bare dette året!!
En så særegen og tankevekkende bok, med utallige lag og temaer, mesterlige person- og miljøskildringer, underfundig humor.

Også Saramagos landsmann og forbilde Fernando Pessoa (selv om jeg ennå ikke har fullført hans mektige Uroens bok) har vært viktige forfattere for meg i år. Kombinert med min reise i Lisboa og øvrige Portugal har jeg kommet nærmere inn på disse to utrolig fascinerende herrer.

Det stemmer at jeg bare har lest disse to av Linn Ullmann, og jeg synes du gir en treffende beskrivelse av dem - slik jeg husker dem. Særlig Nåde var jeg skuffet over. Et tema (barnhjertighetsdrap/aktiv dødshjelp) som er så komplisert og gjennomgripende, og som opptar meg. Nei, dette stoffer hadde ikke forfatteren noe godt grep om. Og jeg mistenkte, kanskje urettferdig, at dette er en forfatter som har god drahjelp av navnet sittt....
Mulig jeg gir henne en ny sjanse, senere en gang.

Jeg får den heller ikke opp...
Mitt eksemplar og min omtale ligger her

Takk for komplimentet :-)
De fire første på listen er direkte resultat av andre bokelskeres anbefalinger og påvirkning. Takk og takk!

Balladen om den bedrøvelige kafe skyldtes nærmest en tilfeldighet - et loppemarkedfunn samt en vag erindring av å ha hørt en bibliotekar snakke varmt om denne glemte perlen. Også Chrix Dahs' vakre og egenartet illustrasjoner borget for kvalitet.

Du kan lese dem i akkurat den rekkefølgen du vil :-)
La oss få høre hva du synes.

Jeg følger deg - helt til siste avsnitt. Linn Ullmann greier jeg ikke å få sansen for.

I dag har jeg vært på en flott konsert med koret ”Alle kan synge”. Dirigenten, Carl Høgset, som har studert språk og musikk, innledet med et dikt av Lars Saabye Christensen. Nyt!

KROPPENS KAMMERTONER

Uten mennesker
ingen musikk
uten musikk
ingen menneskelighet

for slik er musikkens temperatur
at den i motsetning til den vanlige varmen
(panelovner, utegrill, høyfjellsol, molekylenes triste kollisjoner)
som bare stiger og stiger og til slutt
blir borte der oppe under himlen
du aldri kommer til likevel

så søker tonenes hete nedover
for å tine hjertene
smelte isen i skoene
ta telen ut av jorda og innersvingen på permafrosten

musikken ligner den rare kjærligheten; den
oppstår av tomrommene, ved hjelp av
din pust, din tanke, og dine hender
slik bølgene gjør vinden synlig

og uten musikk ingen menneskelighet
uten menneskelighet
ingen musikalitet
for musikken skal binde sammen
det som er adskilt
løfte det som faller
og synge det som er stumt

så pust nå, rolig
du er også et instrument, pust nå, helt
rolig, du er ikke den eneste, du er
ikke alene, sammen
er vi det svære orkesteret, det kolossale
korpset, pust inn, pust ut, sånn ja
og ingen holder tonen så lenge som vi

Heldiggrisen! Du har fått en skatt! Håper for din skyld at du har sansen for Wodehous' humor-britisk satire på sitt beste. Keiserinnen av Blandings er så langt min absolutte favoritt.
(Liker du dem ikke, så send meg gjerne en melding :-) :-) :-)