Bokelskere.no

Autisme er en sykdom eller et sydrom. Det å identifisere et menneske gjennom vedkommendes sykdom/syndrom er etter min mening feil og stigmatiserende. Ingen er, slik jeg ser det , autist eller for den saks skyld allergiker, funksjonshemmet, rusmiddelmisbruker osv. Vi er alle mennesker, med ulike typer problemer eller sykdommer. Min identitet er ikke knyttet til de lidelsene/plagene jeg har, men hvem jeg er som menneske. Jeg er meg, uansett hva jeg måtte lide av.

I diskusjonene omkring Idioten har medlidenhet vært ett av temaene. De utålmodige av hjerte av Zweig har vært nevnt i den forbindelse. I Uroens bok av portugiseren Fernando Pessoa kom jeg over følgende:

"Jeg har en svært enkel moral - nemlig en som sier at man hverken skal gjøre godt eller ondt. Jeg vil ikke gjøre ondt, skjønt ikke bare fordi jeg innrømmer andre den samme retten til ikke å bli plaget som jeg mener tilkommer meg, men fordi jeg mener det er tilstrekkelig med de naturlige onder som finnes i verden."

(...)

"Jeg vil ikke gjøre godt, for jeg vet ikke hva som er godt, og heller ikke om jeg gjør godt når jeg tror jeg gjør det. Kan jeg vite hvilke ulykker jeg forårsaker når jeg gir en almisse? Kan jeg vite hvilke fortredeligheter jeg steller i stand når jeg belærer eller formaner? Jeg tviler, og jeg avstår. Og jeg tror dessuten at det å hjelpe eller å forklare på et vis er å gjøre det onde, fordi man da blander seg inn i et annet menneskes liv. Godheten er et spørsmål om temperament; vi har ikke rett til å gjøre andre til offer for våre luner, selv ikke av menneskelighet eller kjærlighet. Velgjerninger er noe som pådyttes en; derfor vender jeg dem ryggen."

Dette er jo ganske nedslående, men likevel til ettertanke - også når det gjelder den rollen fyrst Mysjkin skulle komme til å spille den tiden har var i Petersburg.

Flere som er i mål med denne felleslesingen?

Heldige svigerinne! For en super gave (ideen er herved adoptert, takk, takk).

Siden hun blir 70, tenkte jeg med en gang på en god, gammeldags roman, for eksempel Daphne du Mauriers Rebecca, Min kusine Rachel eller Kaperen fra Bretagne. Disse er velskrevne og lettleste, medrivende og romatiske (uten å være "klissete").Godt egnet i solstolen! Kanskje hun til og med har lest dem en gang i sin ungdom og får et gledelig gjensyn. Bøkene er lette å få tak i på bruktmarkedet.

(hva med en bred hårbøyle til å holde håret borte fra ansiktet når hun sitter i stolen sin...)

Henrik Ibsen - mer er det vel ikke å si om den saken, hvis vi snakker om de virkelig store.

Gratulerer med dagen! Ønsker deg et riktig så sjenerøst gavekort.

En meningsløs problemstilling etter min mening.
Leser for tiden Uroens bok av Fernando Pessoa - lesehastighet: en side i timen ...

Salme ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen er en god bok om Titanic. Du kan lese mer om den her.

Det er såpass lenge siden jeg leste boken, at jeg ikke kan si med sikkerhet om det passer for en på 13 år. Det spørs blant annet på hvor mye du leser, og hva slags bøker du er vant til å lese.

Lykke til, Dorothea!

Enig! Det var nettopp det jeg oppfattet at vi hadde i fjor. Vi møttes, pratet og utvekslet bøker. Noen må likevel "ta grep" for å få det på plass.

Nå har jeg lest innlegget på din blogg, Julia, og er enig med deg (fant meg selv referert der, så det skulle vel bare mangle :-))

Jeg har også lest den nevnte kommentaren til deg, og det var mildt sagt forunderlig lesing:

"Jeg mener, helt oppriktig, at det er ganske navlebeskuende å tro at brukere av slike nettsteder er så interessert i å lese lange anmeldelser."

For det første - dette er en grov undervurdering av bokelskere, selvfølgelig ønsker mange av oss å lese lange og utdypende bokomtaler. Mulig det er noe jeg har misforstått, men hvorfor skulle det være mindre interessant å lese denne typen omtaler her på bokelskere.no enn på en eller annen bokblogg??

For det andre - er det mindre navlebeskuende å tro at vi er interessert å lese korte, ”kvikke” replikker om bøker, som han tydeligvis er for…

"Han mener altså etter det jeg kan forstå at lange omtaler ikke gjør seg her, og at jeg (og tilsvarende brukere) gjør et forsøk på å "kuppe" bokelskere når vi skriver "lange omtaler", og at det er det som er dårlig nettetikette."

Hans syns er etter min mening vås. Kan like gjerne snus andre veien. De som skriver korte kommentarer ”gjør et forsøk på å kuppe bokelskere (…) og det er dårlig nettetikette”. For å gjøre det helt klart – dette er IKKE min mening. Vi har rom for både det korte og enkle, og det lange, grundige og analyserende.

Alt dette førte om ikke annet til at jeg begynte å lese noen av dine bokomtaler, Julia. Og – gift med en som elsker kart (som deg), falt jeg for omtalen av Kart over fjerne øyer. Hold frem med å skrive slike bokomtaler her på bokelskere, Julia!

Slutter meg til Strindin:
"Å sørge for at terskelen er lav, men at taket skal være høyt." Det var strålende godt sagt og essensen i det jeg forsøker å formidle med mange flere ord...

Min bror - nå drar jeg ut igjen.
Jeg heiser mine slitne seil.
Jeg kaster loss og drar.
Nå er jeg faktisk klar, min venn.

Sees vi igjen?

(Fra Odd Børresens Paradis Bay)

Ja, du kom meg i forkjøpet - metallfarget plast, sukk, sukk.
Og der ser du Rebecca, jeg som har bodd i Norge hele mitt liv....

Og Store norske leksikon tar feil - "Paljett, liten, tynn, blinkende skive av metall eller plast...." - en blinkende skive av plast???. Hvilket understreker betydningen av å diskutere ord. Har vi ikke nettopp hatt en lang tråd om trilogi/triologi, som faktisk ble ganske interessant.

En paljett er av metall eller glass, slik min ordbok, Monica Carlsen (lenger nede i tråden) og min kunnskap sier.

Du har ingen grunn til å be om omforlatelse, Rebecca, og jeg håper inderlig ikke du lar deg skremme bort fra bokelskere på grunn av alt dette. Vi trenger sånne som deg - interesserte, våkne og engasjerte mennesker!

Tusen takk for at du røsker opp i oss, Strindin. (Synd at Brautigan ikke er her lenger og kan se hva hun har utløst.) Jeg er i all hovedsak enig med deg. Innimellom glimter det til med gode diskusjoner (kanskje særlig i felleslesningene), men svært mye drukner i koseprat. For all del, kos er greit nok, men ikke alene nok til å oppebære et nettsted som kaller seg bokelskere.

Jeg ønsker flere reelle debatter om bøker. Begrunnete synspunkter, ulike innfallsvinkler og reell uenighet. Begrunnelser er et stikkord, skal du begrunne synspunktene dine, må du tenke igjennom dem – og straks blir de mer interessante!

Du skriver klargjørende om ”det omvendte snobberi”. Jeg er blant dem som ønsker å gå litt dypere i materien, kall det gjerne analyse/kritisk tilnærming. Men jeg er heller ikke redd for å innrømme min inkompetanse. Det bør være plass for oss alle.

Jeg har i løpet av de nesten tre årene jeg har vært med, lagt merke til at flere har forsvunnet eller blitt passive. Kan det ha noe med mangel på inspirasjon og utfordringer å gjøre?

Så hvordan snu den trenden du så betimelig peker på? (Ønsker vi å snu den?) Jeg tror gretemor er inne på noe viktig når hun sier ”… mange har vanskelig for å skille mellom person og handling, her; les person og bok. Folk føler seg angrepet dersom noen våger å komme med kritikk av en bok de liker, nesten som om de identifiserer seg med boken. Mange diskusjoner har blitt "kvalt" på grunn av dette.”

Det er ingen grunn til å gå i forsvar fordi noen har sterke motforestillinger mot en av mine favorittbøker. Motstand er positivt – det tvinger meg til å tenke gjennom mitt eget forhold til nettopp denne boken.

Du har fått mange velfortjente stjerner for innlegget ditt, Strindin. Siden jeg ikke kan gi deg mer enn én, skal du få to sitater:

”Kanskje det blir storm, sa hun (Mumimamma) for seg selv, og sukket lykkelig.”
(Fra Farlig midtsommer av Tove Jansson)

”Hissige diskusjoner er et tegn på sunnhet og fred i sjelen.”
(Fra Syndere i sommersol av Sigurd Hoel)

... ser at jeg leser veldig mye saktere enn jeg gjorde tidligere. Det liker jeg ikke.

Hvorfor? Kommer i tanker om Odd Børresens : Jeg elsker å seile, og seiler så sakte jeg kan, for turen tar slutt når jeg kommer til land...

Flott initiativ! Vi hadde et veldig hyggelig bokelskertreff på Lorry i Oslo sentrum på denne tiden i fjor. Det ga absolutt mersmak. Og krevde litt organisering. Blant annet bindende påmelding innen en viss frist, slik at Brit kunne bestille bord og mat til oss. De som hadde med seg bøker, la dem i en haug på bordet, og så plukket man ganske enkelt med seg et man ville. Personlig synes jeg helgene i mai og juni er litt vanskelige, er som regel bortreist.

Det er selvfølgelig mange måter å arrangere et slikt treff på. Må på ingen måte være en reprise fra i fjor, selv om det fungerte godt :-) Skjønner at du nå er ute etter å lodde stemingen, Cato. Kan du si litt mer konkret om hvordan du tenker deg bokelskertreffet.

Jeg har lyst til å treffe så mange som mulig av dere. Må likevel ta et forbehold med tiden, mye på programmet utover. Og som sagt, ukedagene er enklere enn helgene.

Da beholder jeg den på ønskelisten. Flott at du husket på meg; tusen takk!

....hvis Bergman hadde vært feminist.
Dette var litt kryptisk, så godt kjenner jeg ikke Bergmanns kvinnesyn :-)

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag, var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151, der jeg startet i dag):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Alberte-bøkene er en trilogi; de tre henger og hører sammen. Det er altså ikke snakk om oppfølgere. Jeg leste disse som ungpike, og de gjorde et uutslettelig inntrykk. Traff meg midt i min egen leting etter meg selv. Har flere ganger tenkt jeg skal lese dem på nytt; føler meg trygg på at de tåler det. Cora Sandel er en forfatter som skulle hatt en mye større plass. Anbefaler henne på det varmeste, gretemor. Hun har også en gripende novellesamling som heter Vårt vanskelige liv.

Men nå baler jeg altså med Franz Biberkopf og Alexanderplatz i Berlin. Veldig varierende. Flott omslag (det beste ved boken....)

"Livet forståes baklengs, men må leves forlengs". Meningsinnholdet i dette kloke utsagnet av Kierkegaard er det samme som i filosofen Hegels: "Minervas ugle flyr ved solnedgang."
Til opplysning - Minerva er visdommens gudinne.