Bokelskere.no

Betydningen av frasen "the grapes of wrath" blir en annen sak,

Plutselig kom jeg i tanker om Skjendselens korinter, tittelen på Agnar Mykles eminente novelle. Vredens druer og Skjendselens korinter - begge rommer en kontrast, nærmest et paradoks; noe som er så søtt og delikat og smakfullt, og som er utløsende for så mye sinne, fortvilelse, skam og sorg.
Bare en liten digresjon fra meg.

Tusen takk for din årvåkenhet, gretemor! Det er ikke første gang du slår ned på feil.

Denne opplysningen i Bokdatabasen forvirret meg da jeg skulle starte tråden: Vredens druer - felleslesing; fikk det ikke til å stemme. Som alle kan se, løste jeg problemet på den litt lettvinte måten: "1920-30-årene".

Jeg setter stor pris på at du oppklarte dette for meg og oss andre. Hvis ikke Bokdatabasen reagerer, får vi sende dem meldinger i fleng!

Takk skal du ha, Karen!
Om det var driv i de tre hundre første sidene, manglet det sannelig ikke i de siste – så spennende at jeg måtte lese dem i en jafs. Tårene var ikke langt unna. Du trekker frem dyrene og menneskene som sentrale tema: jeg vil også nevne vær. Merk været og naturkreftene innledningsvis og avslutningsvis.
Om "Steinbeck er best når han beskriver det aller minste" er jeg sannelig ikke sikker på; jeg oppfatter ikke at det er et slikt skille.

I tråden om Om mus og menn var vi innom Steinbecks og hans samtids kvinnesyn i diskusjonene om Krølles kone, den navnløse fru Curley. I Vredens druer er moren i familien Joad en sterk, fornuftig og handlekraftig kvinne. Steinbeck gir henne mye rom og en sentral rolle i familiens liv, men et navn…? Annet enn Mrs. Joad? Da jeg begynte å tenke på dette, hadde jeg allerede lest langt. Har noen av dere fanget opp et navn, eller nok en navnløs kvinne? Hva kan vi i så fall trekke ut av det … 

Pappa Joad (Tom som sønnen) og moren fører mot slutten av boken en samtale om hvordan rollene mellom dem har endret seg underveis (ære være pappa som faktisk kan snakke om det!)
”- Jeg er ikke noe tess mer, sier faren.” (…) ”– Merkelig. Et kvinnfolk greier opp med familien og jeg bryr meg ikke engang.”
”- Et kvinnfolk kan ta noe nytt bedre enn en mann, sier moren trøstende. – Kvinnefolk har det i armene, mannen i hue.”
Litt lenger nede på siden fortsetter hun:
”- Mannen han lever lissom røkkevis, men kvinnen er en rolig strøm med små evjer og stryk. Men den glir fram. Vi forandres kanskje, men vi dør ikke ut. Noen dør, men resten er kraftigere enn som så. Vi får leve en dag om gangen. Lag deg ingen unødige sorger.”

Mamma Joad har det så absolutt ikke bare i armene!

I Vredens druer følger vi familien Joads kamp for et bedre liv under de økonomiske nedgangstidene i USA på 1930-tallet. Steinbeck veksler mellom å gi oss de lange linjene i denne nasjonale katastrofen, dens årsaker og utvikling, og hvordan tragedien berører livet til hvert enkelt menneske, preger og former dem. Annen hvert kapittel gir et fugleperspektiv på historien, de andre nærbilder av livet til familien Joad og de menneskene de møter langs veien, i campene og i jakten på arbeid.

Steinbecks personer er levende og troverdige mennesker som på sitt vis strever med å få livet til å henge sammen. Noen bukker under, dør, stikker av, mister forstanden; andre modnes, tar ansvar, overgår seg selv. Prøvelsene bringer frem det verste og det beste i folk – og vi forstår dem. Av alle som er verdt å trekke frem, vil jeg nevne ”jyplingen” Al. Lillebror Al som både vokser med oppgavene og til voksen kar, er ett eksempel på hvordan Steinbecks mennesker utvikler seg gjennom boken. (Men jeg har enda hundre sider igjen...) Imponerende og overbevisende.

Jeg liker hvordan Steinbeck trekker inn dyrelivet og naturen. Dyrene lever sitt liv på siden av og i samspill med menneskene. Ett eksempel: ”– Jeg får ikke sove, sa Casy. – Jeg har for mye å bry meg med. Han dro bena opp og holdt hendene over knærne. Han la hodet tilbake og så på de tindrende stjernene. Joad gjespet og la en hånd bak hodet. De tidde, og litt etter litt begynte det puslende livet på marken, i huller og huler, i buskene. Jordmusene løp, og kaninene krøp til grønne blader, musene smuttet over jordklumper, og bevingede jegere svevde lydløst over dem.”

Det er så jeg hører, og ser og lukter dem!

Jeg vil også nevne et sitat som forteller om forfatterens menneskekunnskap. Sitatet er hentet fra et avsnitt der Tom Joad og predikanten (forhenværende som han selv stadig presiserer) Casy snakker om hvordan greie alle påkjenningene:

”Tom sa: - Jeg setter ennå ett bein ner om gangen.
- Javel, men når du står foran et gjerde, så er du nødt til å klyve over det gjerdet.
- Jeg klyver over gjerder når jeg har gjerder som må klyves, sa Tom.
Casy sukket: - Det er den beste måten, jeg er nødt til å være enig. Men det er forskjellige slags gjerder. Sånne folk som meg, vi klyver over gjerder dem ikke engang har satt opp ennå, og vi kan ikke hjelpe for det.”

Er det rart vi blir glad i disse menneskene!

Etter nylig å ha lest de korte og komprimerte bøkene Dagdrivergjengen, Alle tiders torsdag og Om mus og menn, var det krevende å komme inn i Vredens druer. De to første så sprudlende av humor. Men når Vredens druer først fikk taket på meg, er det vanskelig å legge den fra seg. Det er et slags eget driv over boken.

Hører gjerne flere synspunkter fra dere.
Og veldig gjerne fra dere som ikke likte boken så godt. Jeg ser at den har fått flere terningkast fra fire og nedover. Hadde vært interessant å høre hvorfor.

God ferie, Odin!
Titt innom oss hvis du har anledning. Vi hører også gjerne litt fra biografien om vår felleslesings store og allsidige forfatter.

Jeg støtter din oppfordring!
La ut den samme lenken her på bokelskere for en tid siden og har allerede signert. Flott at du henter dette frem igjen.

Denne boken har jeg lest i all hast og gitt videre i gave til en venninne som "løftet sin mor varsomt over". Nydelig og gripende tittel. Tankevekkende i seg selv. Takk for at du minnet meg på den, Bjørg. Jeg tror jeg trenger den selv.

Både Bokmålsordboka (finnes i en nyere versjon enn denne), og Tanums store rettskrivningsordbok gir i tillegg til korrekt rettskrivning, gode definisjoner av ordene.

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne, ordbøker er uvurderlige hjelpemidler. Jeg slår ofte opp.

Hmm, både gretemor og annelingua har vesentlige poeng.
Jeg tror dessverre bokbransjen styrer våre bokvalg i større grad enn vi liker å innrømme. Bransjen velger ut potensielle bestselgere og kjører på med hele sitt voldsomme markeds- og salgsapparat. Jeg leste en artikkel om dette fenomenet (husker ikke lenger når og hvor), der Dan Brown var trukket frem som et eksempel på en slik forfatter. Han har jeg ikke lest, så om han er verdt sitt renommé (vekt i gull), har jeg ingen mening om. Og når salgstallene og omtalene har nådd et visst nivå, blir det en bok "alle" må lese. Og sånn baller det på seg.

Poenget mitt er at det er ikke helt tilfeldig at Steinbeck og Hemingway i liten grad selger. Det er ikke like mye å tjene på dem som på underholdningslitteraturen.

Mitt spørsmål om amerikansk skjønnlitteraturs status går strengt tatt ikke på om det selges mange amerikanske bøker nå om dagen. (er chick-litt skjønnlitteratur, annelingua? fantacy?) Men mer på hvilken oppmerksomhet denne litteraturen har fått her til lands opp gjennom årene – av forlag, anmeldere, litterarturvitere m.m. Kontra for eksempel britisk? Hvorfor er amerikansk skjønnlitteratur blitt så lite promotert, hvis det er tilfellet da? Jeg har ikke svar og lufter bare noen tanker omkring dette.

Når vi nå leser Steinbecks allsidige forfatterskap, har det virkelig ikke appell til andre enn oss gamle bokormer… I ny språkdrakt og med full markedsføring... Dette tror jeg handler om ren forlagspolitikk.

Ja, mye bra amerikansk krim! Selv har jeg en svakhet for de gamle, hardkokte, Dashiell Hammet (Malteserfalken) og Raymond Chandler (Lillesøster, Den lange søvnen m.fl.) Jeg har også hatt mine perioder med Patricia Cornwell og John Grisham, synes spesielt flere av Grishams tidlige, (The Chamber blant annet) var veldig tankevekkende og gode. Har En uskyldig mann til gode.

Poeten Emily Dickinson er jeg glad i og anbefaler deg!

Men så var det skjønnlitteraturen da. Hemingway selvfølgelig. For et par år siden fant jeg ved en tilfeldighet Broen San Luis Rey av Thornton Wilder, fra 1927 - "En klassiker i morderne amerikansk litteratur". Likte den godt!

Hører gjerne mer fra dere om problemstillingen: Har amerikansk skjønnlitteratur en lav status i Norge/Europa?

Ja, jeg vet lovet å la irritasjonen over Arthur Omres oversettelse av Vredens druer ligge ... (derfor legger jeg denne tråden her, ikke under diskusjonen om boken). Mitt poenger er: Hvorfor har ingen norske forlag tatt ansvar for å utgi denne boken (som jeg blir mer og mer imponert over, og glad i jo lenger jeg leser), i en nyoversettelse som er den verdig. Skam til forlagsbransjen.

Et spørsmål litt på siden, men i samme gate: Står amerikansk skjønnlitteratur generelt lavt i kurs her til lands? Er det flere enn meg som har samme inntrykk?

Måtte bare få det ut - etter å ha lest om dører som "banget", "giddete damer" (hva nå det er) og kvinnen som har "sovet seg til" en filmrolle (og fått syfilis av det..).

Og anslessen - det brukes også i Trøndelag :-)

Vi er omtrent på samme sted i boken høres det ut som, gripende lesing. Litt tidligere sier en av familiemedlemmene: "Åssen kan du leve uten fortia? Åssen kan vi veta at det er oss uten fortia??

Karen formulerer det så godt over her: Steinbeck er blant dem som kan se det store i det som er smått.

Ja for all del og i all hast - mus og menn får fortsatt full pott fra meg!!

Ja, se filmen og la oss høre hva du synes.
Jeg tror jeg må se den en gang til før jeg leverer den inn.

Hmmm, la oss ikke kjekle om hvem som er mest treig/tåkete. Dette må jeg sove på....

Jeg følger deg når du sier at du ikke er overbevist om at Steinbeck lyktes i å formidle oss en slik kvinne som han intenderer å skildre (brevet Marit refererer). (Og jeg som ga Om mus og menn terningkast 6 + med sløyfe og stjerne..) Men du, hva har du imot John Malkovich?? Haster - for jeg må levere må levere filmen torsdag.

Sannsynligvis er det jeg som er litt treg i oppfattelsen, men jeg får ikke helt tak i problemstillingen din, annelingua – gjenfortelle eller foredle. Gjenfortelle, rått og røti (Knausgård?) eller skape karakterer ut fra egne erfaringer og observasjoner. Er dette den motsetningen du stiller opp? I så fall er jeg helt enig med deg i at jeg går for forfattere som foredler. Og de som foredler, de bygger vel også sitt stoff og sine karakterer over egne observasjoner, refleksjoner og analyser – ikke ut fra løse luften.

Ellers gledet jeg meg over å lese Marits referat av Steinbecks brev om fru Curley. Det harmonerte så godt med den kvinnen jeg oppfattet henne som, uten at jeg selv greide å formulere det. Så, hvis jeg skal skyte inn en kritikk mot Om mus og menn -- fikk Steinbeck virkelig frem den kvinnen han beskriver i brevet, i boken?
Etter min mening kom hennes karakter tydeligere frem i filmen.

Flott innsats, Monica! Tusen takk! Interessant lesing fra Språkrådet.

Enig med det flere av dere allerede har sagt; tiden er inne for å konsentrere seg om bokens innhold og stil - og la oversettelse være oversettelse :-)

nynnet - er ordet som umiddelbart faller meg inn

karfolkene sang ordene, kvinnfolkene nynnet melodien