Bokelskere.no

Noen strøtanker på en søndag formiddag.

Jeg har fått øynene opp for bokens undertittel Bilder av livet i provinsen. Som flere av dere har påpekt, rommer ikke boken så mye ytre handling. Eliot lar oss bli godt kjent med familie etter familie, og fletter elegant og naturlig deres liv inn i hverandres. Jeg opplever stadig sterkere at de er nettopp bilder fra disse menneskenes liv Eliot lar oss få se. Så levende og visuelt!

Jeg blir også mer og mer glad i menneskene, hvor hjelpeløse og umulige flere av dem enn kan virke (faktisk er?). Ta for eksempel den bortskjemte og late Fred Vincy. Eliot utstyrer han med forsonende trekk som livsglede, humor og optimisme, og vips så er han ikke bare håpløs, lell. Vi får en viss sympati for han og forståelse for hvorfor han beter seg som han gjør.

Jeg kom plutselig i tanker om Johan Falkberget. De ytre omstendighetene kan knapt bli mer ulike, fra det karrige og barske gruvemiljøet på fjellet, til Midt-Englands milde, grønne landskaper. Men det er noe med Eliots og Falkbergets omsorg (i mangel av et bedre ord) for mennesket. Evnen til å se oss som den vi er, med alle våre mangler og svakheter, vår styrke og tilpasningsevne. Om det er et slektskap mellom forfatterne vet jeg ikke. Måten Falkberget behandler sine mange strevende personer på, dukket i hvert fall opp i tankene mine under lesingen av Eliot.

Ha, ha, et herlig eksempel på at "vi ser det vi vil se" (persepsjon er et interessant fenomen).
Å tenk på han som var så lykkelig over å funnet en bok om verdens duer!

Takk skal du ha, gretemor!
Jeg poster likevel innlegget mitt, selv om du kom meg i forkjøpet :-)

Jeg har prøvd å forske litt på disse reformene selv. Dette er hva Wikipedia sier

Slik jeg forstår det, var reformen i 1832 en valgreform. Adelen, som eide store landområder, hadde uforholdsmessig mange representanter i parlamentet. Mens derimot industribyene i nord, som hadde vokst seg store, hadde få. Reformen innebar en mer rettferdig fordeling av representantene, og innførte også stemmerett for lavere sosiale klasser.

For Middlemarch vil reformen av 1832 altså innebære at landsbyen mister innflytelse i parlamentet.

Wikipedia nevner også at kampen rundt denne reformen er et tema i Eliots bok, men ikke et hovedtema.

Dette vet jeg som sagt svært lite om, og er glad hvis mer kunnskapsrike lesere supplerer eller korrigerer meg.

Jeg er enig med deg i (nesten) alt du sier, Jostein, bortsett fra utsagnet om at selve handlingen er lite interessant. Her er det handling i bøtter og spann - på det indre planet.

Én ting jeg er usikker på, er kunnskap om England «på denne tiden». Når er egentlig «denne tiden»? På vaskeseddelen får vi vite at handlingen foregår i 1832, før dem store valgreformen «The Reform Bill». Ukyndig som jeg er om britisk historie, vil jeg være takknemlig om noen kan informere om denne reformen og hva den førte til. Hvilket stort skille i britisk historie medførte reformen?

Spørsmålet om å fullføre eller avbryte er evig aktuelt for oss bokelskere. Dine oppmuntringer Karin, var medvirkende til at jeg fullførte Øst for Eden. Jeg er glad jeg gjorde det, selv om boken vil ikke gå inn som en av mine favoritter. Når jeg likevel vil huske den, er det på bakgrunn av diskusjonene her inne. Uten dere, hadde jeg nok lagt den bort.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan ta tid å finne tonen og rytmen i Middlemarch. Selv falt jeg pladask og håper du gir den en reell sjanse. En god venninne av meg, selv forfatter og kresen leser, gir en bok maks tredve sider. Etter min mening litt snaut i dette tilfellet.

Jeg vet du er glad i de gamle russerne, og finner et visst slektskap med dem i Eliot. Heri ligger noe av grunnen til at jeg håper du leser videre. Men for all del - våre preferanser er forskjellige. Mitt poeng er at det kan være fint å fullføre selv om starten er tung. På den annen side, det ingen skam å avbryte, om man føler for det.

Ønsker deg masse lykke til videre med de mangslungne innbyggerne «i provinsen» og vil veldig gjerne høre hva du synes.

Jeg slutter meg til de mange superlativene Eliots Middlemarch har fått!

Språket har jeg allerede nevnt, så velkomponert og poetisk, så bevisst brukt. Jeg liker den underfundige, tørrvittige humoren. For eksempel om forfatterspiren Will Ladislaw: «Dikteren må kunne hate, sier Goethe. Og den kvalifikasjonen hadde Will i det minste.»

Som Marit, har jeg merket meg forfatterens overbærenhet med alle våre skrøpeligheter og svakheter. Spesielt er den første åpne konflikten mellom ektefellene Casaubon gripende. Mr. Casaubon oppfatter Dorotheas tilbud om å hjelpe ham, som kritikk. Og hun treffer (uten selv å vite det) hans ømmeste punkt; tvilen om han greier å gjennomføre sitt livsverk. Kanskje går det under denne «krangelen» opp for han at han klamrer seg fast til alle sine studier og notater, utsetter å gå i gang med sin egen bok, i frykt for at den aldri vil bli fullført, eller ikke vil bli det mesterverket han forespeiler seg. Jeg kan ikke unngå å få sympati for den forstokkete gamle mannen. Og Eliot sier det selv: «Stakkars Mr. Casaubon hadde gått seg vill i små rom og vindeltrapper».

Skal jeg være ekstra streng, er kanskje Dorothea en anelse for god. Om hun gjør gale valg, er hennes motiver alltid gode. Kanskje vil hun vise andre sider ved seg selv utover i boken?

Medisinen er i en brytningstid. Spennende er diskusjonene omkring Middlemarch’ nye sykehus for febersykdommer. Som det antydes i innledningen til kapittel 18 «… om de puster inn dårlig luft, risikerer å bli pestsyke… », var det en utbredt oppfatning at sykdom skyldtes såkalte miasmer, dårlig luft som siver opp fra bakken. Gleder med til å se hva doktor Lydgates medisinske studier fører til.

Jeg er mektig imponert over Eliots klokskap når det gjelder menneskesinnet, kunnskaper, penneføring og ikke minst - hvordan hun greier å holde styr på alle sine sammensatte personer. Ikke rart at dette er blitt en klassiker! (Så kan vi jo fortsette diskusjonen om hva som kvalifiserer til en slik status etter hvert :-)

Tusen takk for din hyggelige tilbakemelding, Odin! Jeg blir rent rørt :-)
Jeg vet lite om Steinbecks liv, og det har vært interessant å følge dine synspunkter. Lykke til videre i utforskingen av denne så spesielle forfatteren!

Ja da, det har en viss underholdningsverdi når folk (i dette tilfellet deg) med stor sikkerhet uttaler seg om ting de ikke vet noe som helst om (mitt «betydningsløse» liv).

Men om så var, det kan da ikke være forenlig med ditt selvbilde - en som vier sitt liv til frivillig innsats for eldre og hjelpetrengende menneske - å gni det inn. Å utbasunere for all verden at jeg trenger mer «betydning» i mitt liv, og å gi meg lettvinte og flåsete «råd»…

Obs og unnskyld! Så ikke at du allerede hadde lagt ut dette gullkornet. Boken rommer virkelig flust av dem.

Fint! Lettere for de som kommer senere å finne frem til våre diskusjoner.

Absolutt. Dertil har jeg sansen for den tørrvittig humoren i den siste, konkluderende linjen: "Her står vi overfor en sannhetsgruve som uansett hvor mye vi øser av den, vil vare lenger enn våre kullreserver". Uimotståelig billedbruk!

Noe av det første som slår meg i lesingen av Middlemarch er det nydelige språket. Hver setning er så poetisk og handlingsmettet, så stemningsskapende. Jeg leser så sakte, så sakte, for ikke å la meg rive med av handlingen, men for å sanse undertonen i de enkle og tilsynelatende hverdagslige formuleringene. Om George Eliot skriver mange ord og lange setninger, er ikke ett ord overflødig. En nytelse å lese!

Dette Eliot-sitatet, som Kjell gir oss del i, forteller om min opplevelse av hennes penn: "The finest language is mostly made up of simple unimposing words."

Fine lenker du har lagt ut, Kjell!
Så er det store spørsmålet, skal jeg legge mine sitater under den utgaven som har flest lesere, eller under den jeg selv leser (som har få "følgere")? Sannelig om jeg vet...

En liten ting til - under felleslesingen av Steinbeck, la jeg en lenke fra hver enkelt bok (under Om bøker) tilbake til felleslesingen. Dette etter ønske fra andre bokelskere som strevde med å finne tilbake til felleslesingen av boken etter en tid. Jeg håper du skjønner hva jeg mener.

Hvis du kikker nedover denne siden blir det kanskje tydeligere hva jeg etterlyser. Se under diskusjon Om bøker.

Ha, ha, ha! Du treffer spikeren på hodet, Bjørg!

Siden vi leser ulike utgaver av verket, vil du legge ut en lenke til sitater og omtaler (ev. en samlelenke hvis det er teknisk mulig). Under min utgave (samme som din) finnes det ikke ett sitat, mens jeg har lett meg frem til sitater under andre. Det ville vært fint å ha en oversikt over sitater og ev. andre diskusjonstråder og omtaler om boken, innledningsvis i denne tråden.
Med vennlig hilsen og takk.

Slutter meg til Bjørg. Tusen takk for et fyldig, tankevekkende og inspirerende innlegg, anneligua.
Jeg har Hjertet er en ensom jeger i hyllene (i mange år uten å ane noe som helst om boken eller forfatteren). Den skal bli lest, men jeg tror jeg i først omgang holder fast på Middlemarch.

Det tok noen sider før boken virkelig fenget, men så ble jeg bare mer og mer begeistret. Kanskje spesielt over forholdet mellom den selvbevisste og kloke Charley og hans reisefølge. Steinbeck er i slag, her er så mye av den humoren og livsvisdommen jeg liker hos ham. En fornøyelig historie! Sannhetsgehalten spiller liten rolle for meg.

Interessant er det også å følge forfatteren tilbake til hans føde- og oppvekststed i California; det gir et fint perspektiv til forfatterskapet.

Jeg merket meg at Steinbeck to ganger nevner El Crecos «San Pablo con un libro», maleriet han vil gå tilbake til i Pradomuseet i Madrid for virkelig å se.

I slutten av boken beskriver Steinbeck en liten, farget skolepikes hjerteskjærende kanossagang til skolen. Vi er i 1960, i sydstatene, under kampen for borgerrettighetene. Etter denne opplevelsen fører Steinbeck en interessant samtale om forholdet mellom negre (jeg tillater meg å bruke ordet siden forfatteren gjør det, og ikke på en nedsettende måte) og hvite, med en mann han tilfeldig treffer. Mannen med El Creco-ansiktet – «ansiktet er preget av undring og vilje til å forstå etter at boken er lukket. Kanskje er det bare mulig å forstå etterpå».

Etter å ha lukket min bok, fant jeg frem Martin Luther Kings tale fra 1963 «I have a dream», gjengitt i «Talens makt – maktens taler». Et sterkt á apropos til en bok som gir oss små, talende bilder av et mangfoldig USA.

Jeg vakler mellom terningkast 5 og 6. Men siden jeg er enig med Ingunn i at boken er noe ujevn, velger jeg en sterk 5-er.

Tusen takk for en fin felleslesing alle sammen!