Bokelskere.no

En ny krim med Snø i hovedrollen, hun er litt utradisjonell og jeg liker henne. Historien fenger, men enkelte partier blir litt stillestående. Alt i alt en solid krim.

Hørtes ut som meget spennende bok som ønsker å belyse temaet nok fra flere sider, det er jo bra. Flott at du starter helgetråden. Denne helgen har jeg lest ferdig en krimbok slutten på historien av A. J Finn hadde veldig høye forventninger til denne bok fordi plottet virker lovende. Kritikerene hadde også omtalt den bra, men jeg synes plottet da var avslørt var lett å gjennomskue i krim perspektivet og kjedelig, så dermed terningkast tre+ fra min side. Jeg leste også ferdig i dag sent i november av Tove Janson, der var mye flott, smarte visdomsord og mye innhold. Jeg skal i dag starte med å lese yellow face av R. F Kuang på engelsk tror det kan bli utfordrende, men samtidig er viktig å utfordre seg selv som leser.

Ønsker alle en strålende helg med gode bøker!

Siden jeg er et katte-menneske så er dette en bok jeg bare må ha. Boken drar oss med i forskjellige retninger skjønner jeg - filosofi, mytologi, psykologi + roman. Kanskje også hær > bekjempe fiender - der superhelten alltid vinner (kanskje - har ikke lest boken enda). Så her er der mange nivåer.

Takk Ajiniakra for interessant info & link. Har boken, men når slik mulighet kommer min vei så er jeg med. Da får jeg tar strikketøyet fram fordi jeg må gjøre noe for at konsentrasjonen er/forblir tilstede. Starter Leseklubben neste uke?

Hentet fra Wikipedia

Bokorm er eit omgrep som viser til nokon som er opptekne av bøker. Opphavleg viste det til åmer som laga hòl i boksider, seinare i overført tyding om nokon som «sluker» i bøker. Medan omgrepet opphavleg var brukt nedsetjande om nokon som ikkje brydde seg om anna enn å lesa, er det i moderne norsk ofte brukt i meir positive samanhengar, til dømes i samband med å få barn til å lesa.

Overført tyding
Ordet «bokorm» har lenge vore brukt om nokon som sit og les med nasen i ei bok, som om han vil eta henne. Den eldste kjende bruken av omgrepet på engelsk er frå skodespelet Cynthia's Revels av Ben Johnson, frå 1599, der det utan tvil er eit skjellsord. Den fyrste kjende tyske bruken er frå Gotthold Ephraim Lessing sitt lystspel Der junge Gelehrte frå 1747. Ordet har kome til norsk frå tysk.

I nyare tid er ordet blitt teke i bruk som eit positivt skjemteord om bokelskarar og storlesarar. Fleire bibliotek har hatt bokormprosjekt der dei oppfordrar barn til å bli «bokormar» og lesa bøker. Fargerike bokormar er blitt framstilte som bokglade, gjerne kunnskapsrike larvar og ormar i bilde og figurar

Bokorm vs lesehest er å ses mer som synonymer for bokelsker. Vel personlig føler det har med lesehastigheten - en bokorm dveler ved det en leser, mens en lesehest leser bøker som er page-turner.

Har nå satt "Den tomme stolen" på min ønskeliste (som vokser), takk Hufsamor.

Kjekt med å få låne bøker. Ser ut som du har mye spennende her også å lese. Håper du får en god helg og god lesning!

Interresant med det du skriver om den tomme stolen. Håper du får en god lesning med da jeg var usynlig og ha en god helg!

Fint med å ha litt rest sommer igjen og fint med å få avsluttet en serie også. Håper du får en god lesning og god helg!

Hørtes fint ut å hente bokpost. Hørtes interrsant ut. Håper du får en god lesning og ha en god helg!

En modig og rørende bok som beskriver forfatterens vei tilbake til et normalt liv etter å ha nærmest mistet seg selv etter hjerneslaget. Boken kunne med fordel ha vært strammet opp litt, men alt i alt godt fortalt.

Hei alle sammen. Nå er vi ved nok en ukeslutt. Var på posten i går og hentet hjem nok en bok som er en analyse av Gunnar Larsens diktning. Jeg fant den på et antikvar for ca. 2 uker siden. Link til en tråd om Gunnar Larsen på Bokelskere.

Sviket mot virkeligheten av Vidar Østmoen, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag,1976, pocketutgave.

På baksiden av boken :

Mange er tilbøyelige til å mene at Gunnar Larsen er vår miskjente dikter i dette århundre. En av dem er Vidar Østmoen, som i denne boken hevder at han ufortjent er kommet i skyggen av andre forfattere fra 1930-årene, som Sigurd Hoel og Helge Krog.

Sviket mot virkelighetener den første større behandling av Gunnar Larsens forfatterskap. Boken bryter samtidig med tradisjonelle oppfatninger og støtter sterkt opp om det syn som sporadisk er kommet til uttrykk i de senere år:

Gunnar Larsen er ikke så lett og lys og ukomplisert som den forrige generasjons forskere gjerne ville ha det til. Østmoen vil vise at det finnes uoppdagede dybder bak den artistiske språkkunst og den humørfylte skildring av hovedstadens middelklasse-miljø. Han forteller om mennesker som kjemper for en meningsfylt tilværelse og mange av hovedpersonene mislykkes i denne kampen. Dette gir forfatterskapet, særlig de siste verkene, en grunnstemning som ligger nærmere det tragiske enn det lystige.

Mens jeg var i Polen fikk jeg kjøpe meg den ny bok i serien av Richard Osman the last devil to die, dermed har jeg denne uken lest litt i den og tenkt å lese den videre i helgen. Det er hyggelig gjentreff som alltid med torsdagsmordklubben og det skjer en god del ting nå i boka.

Hva leser du denne helgen?

Ønsker alle en god helg!

Irene… -disse bøkene til den franske forfatteren Lemaitre er skikkelig onde og sadistiske saker. For meg blir det hele for mye av faenskap. Jeg synes egentlig det tipper uakseptabelt over i det karikerte urealistiske.

Irene er absolutt velskrevet og til dels spennende, men forfatteren burde absolutt spart litt på «kruttet». Irene er forresten bok nr. 2 i en trilogi. Alle kan leses uavhengig av den foregående, men det beste er nok å lese dem i rekkefølge.

Forresten leste jeg Irene FØR jeg leste Djevelfjellet av Deon Meyer. Dette til de av mine følgere som aktivt følger med på hva jeg konsumerer av bøker:)

Man blir lett litt sløv denne ekstremt varme sommeren i det Herrens år, 2024.

Jeg liker bøkene til Deon, men denne får bare en firer på terningen av meg. Jeg vet ikke… ? Djevelfjellet er kanskje litt for springende i oppbyggingen? Jeg ble i hvert fall bare sånn passe engasjert i handlingen.

Boka er grei nok som thriller og dette med handling fra Sør-Afrika er passe eksotisk og spennende, men likevel… Det hele, greia med fyllik-politimann og hevnlysten svart ex-kommando-soldat, en traumatisert hore og slemminger på begge sider av loven… vel? Hørt det før? Sukk.

Djevelfjellet er også en relativt gammel bok. Og du får følelsen av «gått litt ut på dato».

Ok, du kommer deg igjennom og boka er på mange måter bra så kanskje det bare er meg? Jeg vet ikke…

Uansett, lest og satt i hylla. Over til noe helt annet. Følg med!:)

Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.

Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.

Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.

Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?

Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.

Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.

Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg likte den første boken om Betty godt og dette var en god oppfølger. Fortsatt gode miljøskildringer, selv om det til dels kan bli litt platt. Da var det bare å vente på tredje bok.

Kanskje det er denne boken du søker etter, som ble utgitt på Damm i 1997 >

Astrid Lindgren, en studie av forfatterskapet av Vivi Edstrøm

Jeg har forstått det slik at denne er en kun del av første bind i septologien. Jeg har første bind på fransk. Får se om jeg finner ut hvilken del av den det er snakk om :-)

En bok? som Hilde Henriksen Waage har skrevet som du referer til? Hun har skrevet flere bøker. Ser her på Bokelskere at der er en bok utgitt om introduksjon til Det Osmanske Rike

OBS! "Konflikt og stormaktspolitikk i Midt-Østen" > beklager jeg så det nå