Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Vannflaske som svar til Torill Revheim :
20:58, 25. august 2024 Diskusjon: Diskusjonstråd til felleslesing av «Swanns kjærleik» av Marcel Proust
NRKs Leseforeningen hadde et program om Proust i 1999. Fin samtale med oversetter Anne-Lisa Amadou, litteraturprofessor Ragnhild Reinton, Knausgård og Tore Renberg. Tror man får mest ut av programmet etter at man har lest (noe av) verket.
Vannflaske siterer På sporet av den tapte tid. Bd. 1 av Marcel Proust (side 22)
16:24, 25. august 2024 Ingen har det som favoritt.
«Det er merkelig, jeg tenker stadig på min stakkars hustru, men jeg klarer ikke å tenke på henne lenge ad gangen.» «Ofte, men lite ad gangen, som gode, gamle Swann» var blitt et av yndlingsuttrykkene til min bestefar som benyttet det ved de mest forskjelligartede anledninger.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 147)
23:58, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Folk sier at musikk virker løftende på sinnet – det er snakk, det er løgn. Den virker forferdelig, gjør den, jeg taler av erfaring, den virker aldeles ikke løftende på sinnet; hverken løftende eller nedslående, men hissende. Hvordan skal jeg få sagt Dem det? Musikken får mig til å glemme mig selv og min egen stilling, den fører mig inn i en annen verden, ikke der jeg hører til. Under musikkens innflydelse synes jeg at jeg føler noget annet enn det jeg virkelig føler, at jeg forstår det jeg ikke forstår, at jeg evner det jeg ikke evner. Jeg forklarer det slik at musikken virker som gjesp og som latter. Om jeg aldeles ikke er søvnig, så gjesper jeg når jeg ser andre gjør det. Om jeg ikke har noget å le av, må jeg le når andre ler.
Musikk setter mig umiddelbart i samme sinnstilstand som den som skrev musikken befant sig i. Jeg smelter sjelelig sammen med ham, og samtidig føres jeg fra den ene stemning til den annen. Men jeg vet ikke hvorfor. Beethoven, som skal ha skrevet Kreutzersonaten, han visste naturligvis hvorfor han befant sig i denne stemning.
Science fiction-forfatteren og dramatikeren Tor Åge Bringsværd er utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Utmerkelsen skal overrekkes i Vestby 28. august, skriver kongehuset.
Han får ordenen for sitt fremdragende forfatterskap.
Bringsværd (84) er særlig kjent for å ha skrevet en rekke science fiction-verker sammen med Jon Bing. Serier som «Blindpassasjer» ble særlig populære på 1970- og 80-tallet.Skråstilt tekst
Klipp fra BOK365 i dag. Vel fortjent og sjølsagt nyhetsmelding fra et bokforum. Riktignok saksa fra NTB, men likevel: Er ikke dette en mangelfull beskrivelse av en av mine yndlingsforfattere? Man kunne vel ha spandert litt ekstra informasjon om forfatterskapet, som omfatter alle mulige (og til dels umulige) sjangrer? At han avspises med "fremdragende" (!) forfatterskap ergrer meg veldig!
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 89)
17:17, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Først forsikrer ridderne at de forguder kvinnen – ja de forguder henne, men allikevel ser de på henne som et nydelsesmiddel. Nu forsikrer folk at de akter kvinnen. De gir henne sin plass og tar op lommetørklærne. Andre anerkjenner hennes rett til adgang til alle stillinger, til del i styrelsen o.s.v. Alt dette gjør de, men synet på henne er det samme som før. Hun er et nydelsesmiddel. Hennes kropp er et hjelpemiddel til nydelse. Og hun vet dette. Det er akkurat som med slaveriet. Slaveriet er ikke no annet enn at nogen drar nytte av andres ufrivillige arbeide. Og skulde slaveriet vekk, måtte folk ikke lenger ville dra nytte av andres ufrivillige arbeide og regne dette for synd eller skam. Og samtidig gir de sig til å forandre slaveriets indre form; de ordner det slik at de ikke lenger er lov å kjøpe og selge slaver og innbiller sig og tror selv at der ikke lenger eksisterer slaveri. Og de ser ikke og vil ikke se at slaveriet fremdeles er der, fordi folk liker og regner det for godt og riktig å dra nytte av andres arbeide. Og så snart de regner det for godt, så vil der alltid finnes folk som er sterkere klokere enn de andre og vet å greie det.
Likedan er det med kvinnens frigjørelse. Kvinnens slaveri består altså i at folk vil og regner det for godt å dra nytte av henne som nydelsesmiddel. Altså frigjør de kvinnen og gir henne alle rettigheter på like fot med mannen, men de fortsetter å se på henne som et nydelsesmiddel, opdrar henne slik både som barn og i den offentlige mening. Og så blir hun den samme fornedrede, forkuede kvinne og mannen den samme fordervede slaveeier. Man frigjør kvinnen på skoler og i det offentlige liv, men ser på henne som et nydelsesmiddel. Når vi som det skjer hos oss lærer henne å betrakte sig selv på den måte, så vil hun alltid vedbli å være et underlegent vesen.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 105)
16:59, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Våre barns eksistens forbedret altså ikke vårt samliv, men forgiftet det. Dessuten var barna hos oss en ny kilde til uenighet. Like fra den tid da barna kom og jo større de blev, desto oftere blev nettopp barna middel og gjenstand for splid. De blev ikke bare stridens gjenstand, men barna ble våben i kampen. Vi likesom sloss med hinannen med barna. Hver av oss hadde sitt yndlingsbarn, og det var våben i slagsmål.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 106)
16:54, 21. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Ja slik var vårt samliv. Forholdet blev mere og mere fiendtlig. Til slutt blev det til det at det ikke var meningsforskjell som fremkalte fiendskapet, men fiendskapet som fremkalte meningsforskjellen. Hvad hun så sa, var jeg på forhånd uenig med henne, og likedan var det med henne.
I det fjerde år var det fra begge sider likesom av sig selv avgjort at vi ikke kunde forstå hinannen og ikke komme overens. Vi sluttet allerede da å forsøke å snakke ordentlig ut med hinannen. Om de enkleste ting, i særdeleshet om barna, holdt enhver ufravikelig på sin egen mening. Når jeg nu tenker på dette, så var de meninger jeg holdt så fast på, ikke så viktige for mig at jeg ikke kunde fire litt på dem. Men hun var av den motsatte mening, og å gi efter var å gi efter for henne. Det kunde jeg ikke. Hun på samme måte. Hun trodde sannsynligvis at hun alltid hadde rett likeoverfor mig, og jeg var i mine egne øine alltid en helgen like overfor henne.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 1)
14:19, 20. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Det var i Begyndelsen på Foraaret. Jeg rejste med Jærnbanen og havde allerede været under Vejs et Døgn. De fleste af Passagererne kom og gik paa Mellemstationerne, og foruden mig var der nu kun tre tilbage av dem, der havde gjort Rejsen med lige fra Begyndelsen.
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 14)
14:18, 20. august 2024* Ingen har det som favoritt.
Det er da saa simpelt som noget, sagde Damen; men ligesom hun skulde til at gaa videre i Talen, stoppede hun og gav sig til at tænke efter. — Kjærlighed. Hvad kjærlighed vil sige? Gjentog hun ligesom for sig selv.
— Jo, Kjærlighed vil sige, at foretrække ét menneske fremfor alle andre, sagde hun endelig.
— Foretrække? Men for hvor længe? En maaned? Et Par Dager? Eller en halv Times Tid? sagde den graahaarede, idet han gav sig til at le paa sin nervøse Måde.
(Oversatt av Emanuel Hansen, utgitt 1890)
Vannflaske siterer Kreutzer-Sonaten av Léo Tolstój (side 32)
14:01, 20. august 2024* Ingen har det som favoritt.
«Kjærlighet er det når man utelukkende foretrekker en mann eller en kvinne fremfor alle andre,» sa hun.
«Foretrekker – hvor lenge? En måned, to timer eller en halvtime?» spurte den gamle herre og lo.
(Oversatt av Martin Gran, utgitt 1928)
Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.
Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.
Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?
Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.
Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Vannflaske som svar til Peer Brandt :
15:30, 18. august 2024 Diskusjon: Sjøfart seilskutetiden spenning
Har du lest Hornblower-serien?
Bjørg Ristvedt som svar til Eva :
17:19, 17. august 2024 Diskusjon: Eva om Søstre i soloppgang av Heather Morris av Heather Morris
Helt enig. Orker ikke lese den ferdig en gang. Er så "sukkersøt" i teksten at jeg føler meg kvalm. Enten er dette en bok som redaktøren aldri skulle gitt ut eller så har oversetteren gjort en dårlig jobb. Historien er viktig, men den er gjengitt helt håpløst.
Norah siterer Sjabervik av Øystein Orten (side 116)
06:15, 15. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Folk hadde bruk for han. Dei trong han. Og det var den beste gåva nokon kunne gi eit anna menneske.
Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Norah siterer Ingen frihet uten ytringsfrihet av Arnfinn Pettersen (side 265)
19:01, 10. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.
Norah siterer Et varslet energisjokk av Kent Andersen (side 172)
11:05, 10. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.
Vannflaske som svar til Vannflaske :
13:06, 8. august 2024* Diskusjon: Forslag til ny felleslesingsbok i LESESIRKELEN av 2024
Da slenger jeg i stedet inn et forslag om Lolita, sånn i siste liten.
Vannflaske som svar til Torill Revheim :
12:57, 8. august 2024 Diskusjon: Forslag til ny felleslesingsbok i LESESIRKELEN av 2024
Oi, det hadde jeg glemt. Bra du holder styr på dette. :)
Sist sett
