Bokelskere.no

Jeg lukket øynene og tenkte på tiden. Før, da jeg var 17, var tiden bokstavelig talt uuttømmelig. Som et enormt reservoar som flommet over av vann. Derfor hadde jeg ikke noe behov for å tenke på tiden. Sånn er det ikke lenger. Nå er tiden begrenset. Etter hvert som jeg blir eldre, ble tanken på tiden stadig viktigere.
For tiden går utrettelig sin gang.

Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.

Påføring av skyld og skam virker over tid. Det bryter ned fornærmedes selvbilde og forsvarsevne, og derfor brukes det. Det fungerer. Et utall tradisjonelle arrangerte ekteskap blir "frivillig" inngått etter motivasjon på denne måten. Påføringen av skyld og skam trenger ikke en gang være uttalt - den utsatte har blitt fortalt hvordan ting fungerer, og sett situasjonen til søstre og kusiner, gjerne fra svært lav alder.

En jente fra Midtøsten sa det slik: "Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet."

En allmenn oppfatning av æresrelatert problematikk har vært at "det vil gå over av seg selv", når de etniske gruppene får bodd seg til i Norge. Fenomenet har blitt sett på som et integreringsproblem som vil forsvinne i takt med at minoritetene får utdanning, økonomisk støtte og arbeid. Så feil kan man ta. Problemet lever i beste velgående etter femti år med migrasjon og integreringstiltak, og fremstår for oss i fagfeltet som økende.

Har du ikke høydeskrekk?
Jo. Jeg blir svimmel bare jeg ser på en globus.

Å bo i et fritt land, men samtidig leve i en lukket, tilbakestående, primitiv medbrakt kultur, var det samme som å smake på døden hver dag mens du luktet på friheten.

Historiene om menneska, dei gode og dei dårlege, kveilar seg i kvarandre, knyter seg saman, bryt seg laus på nytt, forsvinn i halvmørkret, for så å bryte opp ein annan stad, der det ikkje lenger bur menneske som veit kven dei ein gong var.

Har du opplevd noe traumatisk og smertefullt, lagrer du minnet ekstra godt. Kjenner du senere igjen mønstre som likner på noe fra denne hendelsen, iverksettes affekten i kroppen og påvirker alt på innsiden din. Det er som om hele sentralnervesystemet får en kraftig beskjed om at nå må du passe på, for nå er faren her.

I fellesskap ble den kollektive dødsangsten dyrket; redselen for ikke å komme til paradis, frykten for ikke å være god nok, muslimsk nok og rettroende nok. Jeg klarte aldri å presse ut tårer på bestilling og syntes disse samlingene med bønnekranser og bønnerop var uutholdelige.