Bokelskere.no

Ingeborg handler om en eldre mann vi aldri får vite navnet på. Han bor i barndomshjemmet og får dagene til å gå ved å legge kabal, drikke kaffe og løse kryssord mens han venter på den unge hjemmehjelpen som kommer innom èn gang i uken. Han liker aller best når ting går sin vante gang og liker ikke når ting går litt utenom det som er rutinen. Omtrent samtidig som vi blir kjent med ham mottar han et brev fra kirkemyndighetene som i utgangspunktet virker greit nok men som skal utløse en skred av minner for den gamle mannen. For det meste vonde minner helt tilbake til barndommen som var alt annet enn idyllisk.

En nydelig og sår roman om utenforskap og ensomhet. Om det å være pårørende til en med alvorlig psykisk sykdom.

Boken anbefales på det varmeste!

Les gjerne hele omtalen her.

Den vanskelige tredjeboken? Jeg har lest de andre bøkene til Sally Rooney og har blitt fascinert av hennes velskrevne ord. De har alle handlet om unge voksne som skal finne sin plass i verden og ikke minst hvor mye sosial klasse har å si for relasjonene mellom mennesker i dagens Irland.
Så også denne gangen så noe bra var det tross alt. Men denne gangen drukner resten av handlingen i detaljerte sexscener som avløser hverandre ganske så hyppig. Den virket også litt mer pubertal enn de to foregående romanene. Nei,denne ble en gedigen skuffelse så jeg håper at dette bare var et lite feilskjær fra Rooney.

Med Linn Skåbers observante blikk og velskrevne,kloke ord og Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner blir dette en fornøyelig og fin bok.

Les gjerne hele omtalen her.

Ja,ikke sant? Hvor ble det av Tonje egentlig? Ser ut til at vi har hatt samme opplevelse av boken.

"Avsporingar-med undertittelen Pre-og postapokalyptiske noveller er skrevet i et enkelt og godt språk og mange av novellene har et vemod over seg og på den måten er de mer triste enn morsomme. Men ikke trist som i at tårene piplet frem og det hele ble en heller tåredryppende affære. Tankevekkende er et godt ord for denne samlingen for alle mennene (og de andre karakterene) i disse fortellingene står ovenfor ulike krisesituasjoner som de på en eller annen måte er nødt til å håndtere, og gitt det som har skjedd de siste par årene er det ikke lenger utenkelig å skulle havne i lignende kriser som de vi møter.
Noen av mennene i disse novellene har valgt et liv i ensomhet mens andre er bekymret for et familiemedlem, men de alle har det til felles at de "trues" av farer utenfra.

Novellesamlingen anbefales!

Les gjerne hele omtalen min her.

Soga om Fråid, men den fantastiske undertittelen Hans meningar og livskjensle. Som også inneheld somme salige stunder er en ren fryd å lese! Undertittelen er forøvrig inspirert av den gamle klassikeren Hankatten Murr og hans liv og meninger av E.T.A Hoffmann. Og skal du bare lese en fabelfortelling denne høsten bør du vende blikket mot Høvrings nye bok. Just saying.

Dette er en familieroman hvor det er tenåringsgutten Fråid som fører ordet og med seg på laget har han storebror Terje Eddipus,lillesøster Eva og faren August Augustus Vulgaris. Moren deres dro sin vei og gir livstegn fra seg èn gang i året i form av et lite kort. De bor i Urskogen 13 hvor mesteparten av handlingen foregår.

Faren er skipper og reiser ofte ut på sjøen og da klarer barna seg hjemme alene hvor de har bestemte oppgaver de har ansvar for. Om noen skal ha behov for å være borte fra skolen, som når Eddipus går i vranglås og bare vil drive med håndarbeid og klevask er ikke Fråid sein om å forfalske en melding i meldeboken. Det kan for eksempel arte seg på følgende vis: Terje Eddipus har diverre blitt slått ut av bane av eit ukjent virus. Dokteren rår meg til å halde han heime medan smitten enno er aktiv. Inkubasjonstida kan vere opptil fleire veker. Dessutan står Terje Eddipus på venteliste for å få time både hos ny psykolog og hos ny frisør. Ærbødigst,August Vulgaris.
Ungene i Urskogen 13 er vant å bli etterlatt alene og laget etter hvert sitt eget mantra: Ikkje spørje,ikkje gråte,ikke sakne.

En fabelfortelling, et eventyr med en god dose hverdagsrealisme og et velskrevet nynorsk språk ispedd noen engelske gloser her og der er det du får i Mona Høvrings nyeste bok.

Dette er en fest av en bok!

Les gjerne hele omtalen min her

Forfatter Marte Breen og illustratør Jenny Jordahl har ved flere anledninger samarbeidet om illustrerte sakprosabøker om feminisme og kvinnekamp. Denne siste tar for seg sexismens historie og kvinners motstandskamp. Den er skrevet med humor og man får flere kvinners historie som var veldig interessant å lese om.
Med tanke på bokens undertittel kunne jeg ønske at den hadde hatt med noen av de kampene som utspiller seg i nåtiden. Som for eksempel svenske Cissi Wallin.

Hele omtalen kan leses her.

Dette var tafatt og kjedelige greier. Normalt liker jeg stillferdige bøker og gjerne med mye skildringer av små og store hverdagssysler. Men her gikk det på repeat gjennom hele boken og når det i tillegg virker som det skal bygge seg opp til en aldri så liten spennende plottvist som bare flater ut i ingenting så satt i hvert fall denne leseren noe skuffet tilbake. Jeg vet at Ragde kan bedre enn dette, mye bedre.

Boken handler om Emily eller Em som hun går for til vanlig er 19 år og høygravid i syvende måned når vi møter henne. Kjæresten hennes,den småkriminelle Pablo forsvinner ut døren og nærmest ut av livet hennes på de aller første sidene i boken. Til å begynne med sitter hun og venter på at han skal komme tilbake men etter hvert innhenter hverdagen henne og moren kommer på besøk for å hjelpe henne.

Til tross for at det ikke finnes noe tak i Pablo virker det som om fraværet hans likevel gjør situasjonen ekstra tøff for Em som er usikker på om hun kommer til å klare og ta seg av barnet alene når det kommer. Innimellom får hun sorgtunge tanker som når hun en dag tråkker i en dam midt på baderomsgulvet og innser at barnet kommer til å vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker.

Emily vokste opp sammen med moren i et lignende miljø og akkurat dette med sosial arv er et av hovedtemaene i boken slik jeg ser det. Ja,det er vel slik at man blir et produkt av det miljøet man er vokst opp i og sånn sett blir det skjebnebestemt at man skal gjøre de samme feilene som foreldrene. Emilys mor er i hvert fall av den oppfatning at Em valgte feil mann fordi hun selv en gang hadde gjort det (med Ems far).

Til å begynne med irriterte Emilys mor meg veldig for hun skulle hele tiden kritisere Em for at hun ikke hadde huset i orden eller hva annet det skulle være. Men så får vi noen hint som forteller at hun selv som alenemor var utrolig nøye på ting, både når det gjaldt stryking av klær,husarbeid og annet fordi hun var livredd for at noen skulle melde henne til barnevernet. Og selv om hun i likhet med Em var i full jobb så hadde hun lite penger igjen uken før lønning,noe som gjorde at Em måtte spørre moren om hun kunne ta litt mat.
Så etter hvert forstod jeg at hun egentlig mener det godt og at hun kanskje vil at Em skal lære litt av henne siden hun tross alt har vært i samme situasjon selv som ung?

Igjen har Maria Navarro Skaranger skrevet en nydelig bok og denne gangen handler det om klasse og sosial arv. En bok jeg anbefaler på det varmeste! :-)

Hele omtalen min kan leses her.

"I den franske eliten som bestod av høytstående personer innen politikk og kulturliv har det gjennom mange tiår vært en toleranse for å forgripe seg på barn. De mente at siden barn og unge tross alt er seksuelle vesener så spilte det ingen rolle om de voksne tok seg til rette. Og de var ikke så nøye med om barna var under den seksuelle lavalder. De tilhørte 68-generasjonen hvor trangen til å føle seg fri gikk foran alt annet, også tryggheten til egne barn. Og ofte kunne denne friheten de higet så veldig etter minne mer om frihet til å knulle rundt med hvem det skulle være,barn eller voksen-det spiller ingen rolle.

Det er en trist familiehistorie som blir skrevet frem for flere familiemedlemmer tar livet sitt, og mye av boken tar opp den enorme skammen og ikke minst skyldfølelsen Camille satt med etter at hun fikk vite at broren ble utsatt for overgrep. Det skulle gå mange år før det ble fortalt videre og hele tiden tærte dette på henne som person, men hun hadde lovet «Victor» å tie. Når de til slutt valgte å fortelle ble ikke situasjonen noe bedre, snarere tvert i mot for det kunne virke som hele familien gikk i oppløsning. Moren som skulle være barnas høye beskytter endte med å bebreide barna og ikke mannen hun var gift med og som hadde utført udåden. Hun fremstod etter hvert som offer selv på grunn av vissheten om at barna hadde pratet sammen om dette, noe de i følge henne ikke burde.

Den smerten som Camille og brødrene bærer på er vond å lese om. Det samme er den skyldfølelsen og skammen Camille sliter med lenge etter at hun selv har blitt voksen og stiftet familie. Moren slet også med et mørke og opplevde stor sorg når begge foreldrene hennes tok livet sitt med få års mellomrom. Hun slet med alkoholisme og depresjon i mange år. Det er selvfølgelig vondt å lese om, men det er jeg ikke helt forstår er hvordan hun som en feministisk aktivist kan bli så kuet av mannen hun er gift med og være så blind for det som skjer rett under nesen på henne. Men igjen er det denne trangen til frihet som de sier som betyr mest og barna er nærmest bare litt i veien."

Camille Kouchner skriver fantastisk og nærmest poetisk noen ganger og boken anbefales på det aller sterkeste! Uten å nevne ordet overgrep klarer hun likevel å la ubehaget komme snikende gjennom sidene. Og jeg vil tro at boken som skapte sterke reaksjoner i Frankrike når den kom ut tidligere i år har vært med å bidra at enkelte lover angående barns rettigheter blir endret i landet.

Les gjerne hele omtalen min her.

Handlingen er lagt til andre uken i desember og vi møter tre medlemmer av en familie. Jan,en skuespiller som nå jobber som julenisse på kjøpesenteret. Han sliter litt med sitt dårlige forhold til datteren Charlotte.
Søsteren Hanne er kultursjef i kommunen. Hun er gift,men kanskje ikke så lykkelig. I hvertfall har hun vært utro i mange år.
Faren deres Leif har i over 20 år drevet et alternativsenter men står nå i fare for å bli kastet ut av lokalene.
Vi får et godt innblikk i de enkeltes liv og deres forhold til hverandre. I tillegg får vi høre om Lea, som er adoptert og er den eldste datteren til Leif.
Hun har i likhet med de andre i familien også mye å stri med og ting har vel egentlig ikke blitt som det skulle for noen av dem og det er det denne romanen tar opp.
I tillegg til disse får vi ta del i andre mer perifere karakterer.

Årets roman av Per Schreiner er på 100 sider og er nærmest for en kortroman å regne. Den er illustrert av Rune Markhus.
Dette var en noe annerledes roman for den er ikke absurd slik de andre bøkene hans har vært og det er helt greit. Det er dog et lite MEN her for mye av handlingen drukner litt i fotnoter. Innholdet i dem kan være både interessant,vemodig og trist,men lesingen ble noe oppstykket fordi man må lese en halv side med liten skrift før man kommer seg videre i handlingen.
Dette grepet ble jeg litt ambivalent til. Når det er sagt så er ikke dette en dårlig bok for han skriver godt og beskrivelsene av de ulike karakterene og hva de går gjennom er gode. Han klarer til og med å flette inn flere "stikk" til ulike hendelser fra samtiden, blant annet til Arbeiderpartiet og noen uheldige hendelser på et visst nachspiel for å nevne noe.

Selv om det ikke ble helt full klaff for meg denne gangen så ser jeg frem til å lese flere bøker av Per Schreiner :-)

Enda flere leste bøker i 2021