Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
Vel, min høyst personlige oppfatning av hva dannelse er (eller antagelig mer riktig: bør være) inneholder et ikke ubetydelig element av opprør, så kanskje. Du husker godt, Hiroshima mon amour er fortsatt blant mine største favoritter, mens forholdet mitt til Godard har kjølnet noe. Det var den "senere" Godard jeg var særlig begeistret for, kompromissløsheten og det ugjennomtrengelige ved filmene. Nå setter jeg kanskje større pris på klarhet. Til slutt en anbefaling basert på det inntrykket jeg har skapt meg av din nettpersona: Sans Soleil av Chris Marker. Den er granskende og klar på samme tid.
Hehe, du skal ha for et svært prisverdig forsøk. Gode valg dette. Det slo meg etter avlogging i natt at det var urimelig av meg å etterlyse noe jeg ikke hadde hatt mulighet til å diske opp med selv! I øyeblikkets hete tenkte jeg nok at hva man anser for å være et egnet pensum for menneskeheten ville sammenfalle med ens favorittfilmer, men det trenger jo slett ikke å være tilfelle (det er nok av filmer mange sikkert vil kategorisere som anti-dannelse i mitt personlige utvalg).
Eller, som han liker å kalle den: "Bøker du leser ferdig mens du venter på kaffetrakteren".
Flott, du må legge igjen en betraktning av valgfri lengde her inne når du har lest boka! Ikke føl deg forpliktet til å like den, hehe. Du skal få en til: Sarah Kanes skuespill. Hvis du har sterk mage og ikke er redd for å utforske sinnets mørkeste irrganger. Fullt utbytte krever nok at man er villig til å bli med på "leken". Korte, intense og utradisjonelle stykker. Fås samlet mellom to permer til en slikk og ingenting. Kane tok sørgelig nok livet sitt i ung alder.
Lærer mye nytt i natt, dette er første gang jeg stifter bekjentskap med adjektivet sangvinsk, og det er jo selvforklarende, man skjønner umiddelbart hva det betyr. Ikke mange av de flotte og noe obskure ord som kan skryte av det. Med fare for å kuppe tråden, Mari får refse meg om hun vil: Nevn tre eller flere filmer til som du mener burde være pensum for menneskeheten.
Jeg var, inntil nå, faktisk ikke klar over at en av mine favorittfilmer er basert på en roman. Jeg pleier å få med meg slikt. Takk. Jeg kan i hvert fall skrive under på en varm anbefaling av filmen (flott profilbilde, forresten). Og etter å ha lest Boyhood, Youth og Summertime følte jeg at jeg kjente Coetzee like godt som en nær venn, så jeg har forståelse for hvordan du ordlegger deg, hehe.
Først og fremst bør du lese samtlige av de du har nevnt, hvis ikke du allerede har gjort det! Du kommer sikkert til å få et utall forslag, selv nøyer jeg meg med ett i første omgang, nemlig den boka jeg leser nå: Bonjour tristesse av Françoise Sagan, eller Vel møtt, vemod, som den heter i sin gamle, men etter hva jeg kan bedømme gode norske oversettelse. Ung dame, skarpt blikk, enkelt og krystallklart språk, følelser som på småkynisk vis dissekeres, men som av den grunn trer frem som desto vakrere. Bittersøt refleksjon om tapet av uskyld. Man kan kanskje se på den som den mer modne (kvinner er jo gjerne det) kompanjongen til The Catcher in the Rye. En ny favoritt hos undertegnede dette.
Edit: Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg har slitt enormt med Dostojevskij, lagde sågar en egen tråd her på bruket om mitt problem, der jeg på arrogant vis hevdet at han er overvurdert som forteller. Står til en viss grad for dette ennå. Men denne er god og krever dessuten ikke uker og måneder av deg. Den gamle russeren er bra i komprimert form, uten trettende beskrivelser av alskens trivialiteter og et hundretalls slekts- og økenavn man skal måtte forholde seg til. Til tross for sin korte lengde bugner den også over av problemstillinger som fortsatt er høyaktuelle for det tenkende mennesket.
Edit 2: Child of God av Cormac McCarthy. For en kort og smakfullt smakløs introduksjon til McCarthys harde univers og eiendommelige språk. Kanskje ikke helt kanonisert, men skitt au.
Jeg har ikke lest den og det er godt mulig at det er en flott liten historie, men det er likevel litt kuriøst at funnet av en skolestil vekker slik oppmerksomhet. Det er vel tiden som gjør det, antar jeg. Vi blir sikkert også svært oppspilte da post-it-lappene til Karl Ove Knausgård dukker opp om noen hundre år.
Jeg er sikker på at det finnes utallige eksempler på logiske forseelser i litteraturen, men dette er ikke et av dem, på neste side i boken gjøres det jo klart for oss at han aldri tok av seg alle klærne:
[...] I found the tide began to flow, though very calm, and I had the mortification to see my coat, shirt, and waistcoat, which I had left on shore upon the sand, swim away; as for my breeches, which were only linen, and open-kneed, I swam on board in them, and my stockings.
"Breeches" er altså, i mangel av et bedre norsk uttrykk, en slags piratbukse. Den kan meget vel ha lommer. Hehe.
Bifalles!
Kanskje må et folkestyre til en viss grad innebære at vi retter oss etter minste fellesnevner, men denne trenger ikke være så liten.