Takk for tips! Ja, umiddelbart ser jeg for meg at Loe her ankommer i klovnekostyme til en fest der både dress og skjorte skal være svart, men dette er jo ikke bare min liste, hadde det vært det så kunne jeg like godt puslet med den i et eget tekstdokument. Så boka inkluderes med din beskrivelse!
Burde være flust av idealister her på bruket, de tror jo gjerne på ordenes makt, på at ideer kan forandre verden og på foranderlighet i det hele tatt. Bort med det bestående! Uten idealisme dør verden, men idealistene har jo nærmest av natur ikke føttene plantet på bakken, og møter gjerne veggen på et eller annet tidspunkt (snakker av erfaring). Som en følge skjønner man kanskje at realisten aldri vil få noe til å spire, at idealisten ønsker seg blomst uten stilk og at Aristoteles hadde rett om den gylne middelvei og alle de gamle flosklene som er faen så sanne. Nye kommer dog alltid til, og vi trenger de. Idealister altså.
Selv som mannevond pessimist har jeg fortsatt en svakhet for disse menneskene hvis drivkrefter jeg ikke lenger forstår. Så på sedvanlig hyklersk vis hyller jeg dem gjerne så lenge ilden brenner.
Edit: "Oj, han må vi la drive på så lenge han orker", med andre ord. Eventuelt med hunkjønnspronomen, selvsagt.
Edit 2: Naturligvis kan man være idealist og slåss for noe jeg ikke støtter. Disse bruker dog gjerne børsa i tillegg til flotte ord og plasseres i mitt hode i en egen kategori. Skjønt, kreasjonister er også idealister i en viss forstand, for å ta ett eksempel. Nei, alt er vanskelig, det må bli svaret. Her og.
Kommenterer i den tråden med flest svar. Jeg fikk ikke mye ut av denne boka, og sett i retrospekt er jeg overrasket over at dette er den samme romanen jeg ofte så folk sitte med på bussen på mine utenlandsturer i fjor, da som "Out Stealing Horses", for øvrig en oversettelse som ikke fanger opp det uhåndgripelige og eggende ved originaltittelen, som er det beste med boka.
Jeg registrerte ikke èn original tanke, og for hver passasje som fungerer er det ti som ikke gjør det, gjerne da i form av eviglange setninger med oppramsing av stedsnavn eller annet trivielt fyllstoff. Petterson tråkker opp gamle stier når han er inderlig, og er sparsom, stram og underkommuniserende bare når han ønsker å holde noe skjult slik at også et par sider til med fyllstoff tolereres av leseren i påvente av nye avsløringer. Selv finner jeg helst glede i setninger, ikke i forventninger. For min del faller denne mellom to eller flere stoler.
Den vil nok kunne passe inn ja, takk! (Legger ikke skjul på at en del av intensjonen med lista er å kunne sanke inn tips om bøker som undertegnede vil ha interesse av å lese) Boka er lagt inn med din beskrivelse.
Hehe, det var ment som en referanse til den gamle fabelen om reven som ikke kunne nå druene i treet og i stedet erklærte at de antagelig var sure uansett. Altså: jeg erklærer at stjernene er noe forbanna tull, fordi jeg ikke får noen. Barnslig som få jeg og vet du. Og angående min hang til det dystre, som du så fint kaller det, så er det som man sa i gamle dager: Det lukter ikke så godt i møkk-kjelleren, men gud så lett man puster når man er oppe igjen. Dette har ingen sagt, og jeg har drukket for meget.
Høyt henger de og sure er de!
Hehe, ytterst spøkefullt ment om trådstarter skulle være i tvil.
Tallenes tale er krystallklar: du blir mindre populær!
Kombinasjonen samlemani og dårlig plass (gulvet er tatt i bruk..) gjør at det etter hvert kan bli vanskelig å holde kontroll på hvilke bøker man faktisk er i besittelse av. Jeg ønsker meg derfor en egen sortering og kategori for bøker man eier. Pr. i dag kan man lage en egen hylle for disse, men da mister man muligheten til å kategorisere bøkene på andre måter. Dette gjelder også bøker på ønskelisten. Jeg ønsker meg f.eks flere bøker jeg allerede har lest en gang, men det er så vidt jeg kan skjønne umulig å markere av for "lest" og samtidig ha boka på en ønskeliste.
Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?
Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.
Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.
Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.
Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.
Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.
Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.
Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.
Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.
En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.
Her var det fantastisk mange gode forslag - noen selvsagte (som jeg burde tenkt på), og noen overraskelser (føler meg gammel nå...).
Fortsett å la forslagene strømme på, så skal jeg holde dere oppdatert på hva hun synes etter hvert. Jeg har også introdusert henne for bokelskere.no (emilievoll), så kanskje skriver hun noen synspunkter selv når sidene tilbakelegges :-)