Bokelskere.no

Må forresten takke for at lista introduserte meg for ordet "harang"!

For min del er de pirrende titlene tråden etterlyser, gjerne sammenfallende med de gode. Jeg har avsmak for selvrefleksive titler, av typen "dette er en bok" og alle de variantene slike forekommer i, sånn som den nedenstående nevnte Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk. Grøss, hehe. Og alt som vekker assosiasjoner til disse horrible selvhjelpsbøkene man ser overalt, jeg hadde nok neppe plukket opp Livet bruksanvisning på Fretex i dag, om jeg ikke kjente til den fra før, selv om fraværet av kolon gir den en original vri. Og Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv vekker blinkende lamper og en kakofoni av alarmsignaler i hodet mitt.

Men jeg liker ofte korte, tvetydige og småpompøse titler på engelsk. As I lay dying, Light in August. Død på kreditt er en bra tittel. Og På sporet av den tapte tid, den er bra på alle språk.

"Kjedelig". Latskapens sentiment. Er man nysgjerrig nok kan man lære noe av alt.

Jo, det kan man selvsagt si og mange har gjort det, men det er ikke akkurat et særlig fruktbart utgangspunkt for diskusjon.

Jeg er direkte etterkommer av fyren, forstå det den som kan, så jeg burde kanskje i det minste lese omtalen din!

Slenger meg på dette. I det siste har jeg ledd godt av Bernhards Trær som faller, av Plaths Glassklokken og av denne. Ingen er morsommere enn intelligente mennesker med svartsyn. Ikke at man ler ofte, men etter endeløse betraktninger med fininnstilt sikte, der mennesket strippes ned til kjernen og latterliggjøres, så trenger man et avbrudd, og Celine vet akkurat når han skal servere den slengbemerkningen som sørger for den nødvendige forløsningen og dermed en aldri så liten pause fra det suggererende vanviddet.

Herlig misantropi der den kjærligheten og fortvilelsen hatet springer ut fra, tidvis skinner gjennom. For øvrig helt rå billedbruk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den norske oversettelsen må være veldig god.

Huff, jeg identifiserer meg i skremmende grad med stakkars Bardamu..

Myntelikør faktisk, hehe. Gode tips, har jo noen Burzumplater liggende, og De besatte har jeg lenge vært litt nysgjerrig på siden det refereres til karakteren Kirilov både her og der, særlig franskmennene virker å være glad i ham. Så takk, jeg tar dette til etterretning.

Ja, kanskje det er en idè, å prøve seg på en av de kortere romanene først. Takk.

Det er lenge siden jeg sist brøt med Dostojevskij selv, men i dag plukket jeg opp Forbrytelse og straff og måtte slukøret erkjenne at den samme motviljen meldte seg, og av de samme grunner. Jeg synes ikke han er detaljrik nok i skildringene (ja, jeg sa det), karakterene er det de sier og gjøres ikke levende utover det. Jeg er glad i forfattere som maler presise og konkrete bilder, av menneskelig interaksjon så vel som av miljø, og stoler på leserens evne til å lese karaktertrekk og "mening" inn i dette. Det er for mye prat i Dostojevskis univers, det er for teatralsk, og blir for meg et lukket univers som ikke resonnerer i meg, med min oppfatning av virkeligheten. Han var jo en klok fyr, russeren, synd han ikke beskjeftiget seg med å skrive politiske og filosofiske skrifter i stedet for å pakke ideene inn i store fortellinger.

Litt spøkefullt det siste, og kanskje må jeg bare lese noen hundre sider før jeg feller en ny dom. Vanligvis har jeg et prinsipp som sier at jeg ikke trenger å drikke opp hele glasset for å konstatere at melka er sur, men kanskje kan jeg gjøre et unntak for den gamle russeren.

Takk for svar, og jo, men jeg lever da litt i utakt med vår tids kjappe rytme, så kan i grunn ikke se for meg at tempoet er problemet. I filmens verden setter jeg få høyere enn Tarkovskij, i en av favorittfilmene mine klippes det drøyt tjue ganger i løpet av to og en halv time, og jeg storkoser meg med den hengemyra av et språk som f.eks Cormac McCarthy fører.

Kriminalromaner liker jeg dog ikke, de er for meg som ei klokke som sier pling ved veis ende. Man vet hvordan de går, og de tar slutt. Men Dostojevskij har da så mye mer på lager, bare synd det drukner i overflødig dialog og russiske navn i hopetall.

Du er prippen og du skyr følelser! Hadde jeg brukt slike smileygreier så måtte jeg nå tydd til en stor en av den blunketypen, så det er sagt, hehe. Men det er ingen normer som bare er, og noen må leve med tilbøyeligheter som kommer i konflikt med det selvsamme samfunnet som har skapt det i dem. Klart det er vanskelig, og klart det er viktig at man forsøker å forstå. Det er ikke det samme som å tolerere. Ikke et forsvar av Knausgård-boka på et kvalitativt plan dette, men synes kanskje den kategoriske avisningen av den på grunn av tematikken var litt brysk.

Skal vi ikke legge denne ballen død nå? Nærmer seg det parodiske, dette. Blir bare dårligere stemning for hvert innlegg, og kanskje kan man bare holde seg unna denne tråden hvis man ikke liker dens premiss.

Selv er jeg faktisk av motsatt oppfatning. Første halvdel synes jeg er glimrende, særlig på grunn av det viddet Plath utviser i sine beskrivelser av det tomme og overfladiske, med tidvis svært original og morsom billedbruk. Andre halvdel er mer monoton, og kreativiteten slipper bare glimtvis gjennom. Like fullt en god leseopplevelse dette.

Nå skal jeg banne i kirka, ja, dette er kanskje enda verre, dette er å spytte på krusifikset med ei nonne i hver armkrok. La oss ha som utgangspunkt at jeg er dum og ikke har forstått noe, så slipper vi kanskje unødvendige innlegg av typen belærende slengbemerkninger. For det er åpenbart det som er tilfelle, altså det at jeg ikke har forstått noe, når det gjelder den russiske mester, som mange ynder å kalle ham.

Dostojevskij: Psykologisk innsikt, ja. Bemerkelsesverdig forståelse for ulike moralfilosofiske og politiske problemstillinger og perspektiver, ja. En god historieforteller, nei.

Mitt problem: Endeløse dialoger, langt mellom gode skildringer som knytter karakterene til et levende miljø, og persongallerier og familietrær like uoversiktlige som en mørklagt labyrint, noe som ikke blir bedre av at hvert navn har flere avledninger og folk gjerne har kjælenavn i tillegg.

Romanene er lange som et vondt år. Jeg har ikke noe imot lange bøker, men i tilfellet Dostojevskij sliter jeg litt med å se hva som rettferdiggjør lengden. Jeg koser meg mest når en av karakterene legger ut i en endeløs tirade hvor ideene og tankene kommer i mer konsentrert form.

Mitt utgangspunkt: Har lest en tredjedel av Brødrene Karamasov, og kanskje halve Forbrytelse og straff.

Mitt ønske: Å forstå. Gjerne en forsvarstale som inspirerer til videre lesning, eller om noen har et forslag til en bestemt modus man kan sette seg inn i for å få maksimalt utbytte, eller hva som helst, for jeg vil prøve på nytt. Men jeg må understreke at jeg ikke akter å gjøre dette til et pliktløp, har ingen interesse av å ha lest gamle Dosto bare for å skryte av det på den lokale raddispuben.

Hjelp!

Klarer du å gjøre boka livaktig når du ikke reflekterer bevisst? Hva med miljøskildringer, forestiller du deg ikke omgivelsene som beskrives, eller karakterene, rekker du i det hele tatt å la ordene forme bilder? Hva med grubling over moralske valg som foretas av karakterene og den slags? Jeg kan lese bøker i et forrykende tempo selv, uten å hoppe over en linje, men de vil da etterlate seg tilnærmelsesvis samme inntrykk som et realityprogram på tv.

Er nysgjerrig på denne siden jeg har sett Hanekes iskalde gufs av en filmatisering, men i denne tråden finner jeg ikke en eneste begrunnelse for hvorfor boka er er så skrøpelig. En eller annen sa en gang noe sånt som at hvis man treffer alle med kunsten sin så har man mislykkes, og all motstanden her gjør meg i grunn bare mer nysgjerrig. For øvrig interessant hvor rasende alle nyere forfattere fra Østerrike er, de fråder ut antipatier og særlig ofte virker disse å være rettet mot den østerrikske (u?)kultur.

Svaret mitt hadde et ironisk tilsnitt altså, jeg tok det på ingen måte ille opp. Men du skjønner poenget? Jeg vil gjerne kunne diskutere mitt synspunkt på noe bestemt, her symbolikk i litteraturens verden, uten at det skal måtte settes spørsmål ved min integritet og uten at min person trekkes inn i det hele.

Når det gjelder metaforer så fremgår deres betydning ganske klart av sammenhengen, hvis man kjenner referansen som benyttes. De er til for å berike en bestemt skildring. Symboler, slik jeg snakker om symboler i denne sammenhengen, er noe som dukker opp i teksten og på grunn av konteksten de er plassert inn i blir tillagt en større og viktigere betydning av fortolkeren. Regn blir død fordi hovedpersonen tenker dystert om livet mens det plasker ned, skjønt det kanskje ganske enkelt er slik at regnet har det med å trekke oss inn i melankolske tankebaner, og kampen mot en svær fisk, ja, den jævla fisken igjen, gjøres til symbol på livets viderverdigheter, og man overser at det i den bestemte konteksten og fortellingen faktisk er nettopp det den er, og at dette kan være effektfullt nok i seg selv. En fæl person blir djevelen, som om ikke det var ille nok at personen var fæl. Når en hest får en bombe i huet i Picassos maleri skulle dette være dramatisk nok uten at hesten må bety noe helt annet.

Banale eksempler tatt fra toppen av et travelt hode, men kanskje gjør jeg meg bittelitt mer forstått før jeg eventuelt gyver løs på neste svar. Symbolikken og dens påfølgende tolkninger blir ofte livsfjerne og abstrakte forklaringer uten noen direkte kobling til tekst eller bilde.

Det blir så slitsomt for meg hvis alt som utgjør min internettpersona, det være seg kallenavn, profilbilde og meninger, må utstråle en urokkelig koherens og overensstemmelse. Jeg sliter nok med slike forventninger til meg i det virkelige liv, noe jeg vil tro alle gjør. Kan jeg slippe slike krav?