Bokelskere.no

Med svartsyn mente jeg i grunn bare at det ofte ikke er så stort rom for begreper som frihet og den slags med en gang man begynner å snakke i biokjemiske vendinger om hjernen, særlig når man omtaler utfallet av prosessene som kognitivt bråk, hehe. Dette er jo skremmende tanker for mange.

Tror ikke det er så enkelt. Og jeg ser ikke helt hva du vil oppnå her, hva dette lille korstoget er godt for. Hva med å være åpen for at det noe der, som kan treffe andre? Slik som det gjorde for den som skrev denne omtalen, hentet fra NRKs bokblogg:

"Med hvis trærne dytter poeten Vilde Heggem på grensene for hva som kan kalles for tekst … De strippede og avkledde diktene til Vilde Heggem fremstår som kresne og minimalistiske, hvor ordene som har overlevd poetens klipp, lim og kast-teknikk taler til meg som leser med en voldsom kraft. Derfor blir det ekstra sterkt å lese … Jeg-personens naive desperasjon er nesten rørende, i en av de mer ordrike tekstene i en bok som utfordrer måten jeg leser dikt på"

Jeg går ut ifra at du med denne tørre kommentaren ønsker en nærmere redegjørelse. De 75,7 prosentene er en beregning foretatt på grunnlag av det totale antallet ganger jeg har vært negativt innstilt til noe og det har vist seg å stemme. Siden det hersker uenighet om hva som er negativt og ikke har jeg måttet forholde meg til samfunnets overordnede syn på saken eller beslektede anliggender. Sagt på en enklere måte: Hadde jeg i alle tilfeller hvor jeg har vært negativt innstilt til noe, fått rett, så hadde jeg vært hundre prosent sikker på det ovennevnte utsagn. Det er verdt å merke seg at det i denne prosentberegningen aldri inkluderes negativt ladede fordommer som jeg ikke har mulighet til å få bekreftet eller avkreftet. Det er derfor et høyst pålitelig prosenttall jeg har oppgitt, dersom man da ikke tar i betraktning samfunnsverdienes foranderlighet, og det er dette jeg har forsøkt å ta høyde for ved å si ca. De 0,003 prosentene som utgjør slingringsmonnet anslås nemlig å kunne være tidsåndens omtrentlige endring hva de store saker angår, i løpet av mine leveår.

Man trekker 24,3 fra 100, men man må jo regne med et slingringsmonn på 0,003%, derfor "ca".

"Kognitivt bråk". Tror jeg skal tatovere det i nakken min, hehe. Jeg faller jo automatisk for nesten-nihilistisk svartsyn av dette slaget her, jeg skrev jo selv dette for litt tilbake:

"Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg."

Jeg står ca 75,7% for dette, men det var også formulert som en reaksjon på et svært optimistisk synspunkt på litteraturens funksjon. Jeg tror det er nettopp svartsynet mitt, det verdiløse utgangspunktet jeg holder for å være sant, som gjør at jeg må ta livet og dermed kunsten dødsens alvorlig, og jeg må tro at den bærer mening og gir oss et eller annet, denne litteraturen vi er så opptatt av. Kanskje er effekt godt nok, som du sier, bare det oppstår litt bråk i hjernebarken.

Jeg har selv akkurat fullført Beretningen om et varslet mord og kan bare stemme i. Falt overhodet ikke i smak. Som en fabel der karakterene er for strektegninger å regne, og hadde de enda vært knyttet til et levende miljø, men neida, det er blekt, alt sammen, fargeløst. Sistnevnte ord trodde jeg på forhånd ville være det siste man kunne slenge etter Marquez, men man skuer over disse folkene på avstand uten en eneste gang å få ta del i forstørrelsesglassets potensielt fornøyelige eller interessante avsløringer.

Oppsummert: Jeg skjønner ikke hva han vil med skrivingen sin. Jeg bærer på et håp om at disse to mest kjente romanene hans, som også står i undertegnedes hylle, har noe av den magien man har hørt så mye om og som denne var blottet for, men slik det stiller seg nå så kan det bli lenge til jeg forsøker.

Lolita er fantastisk. Den også akkurat fullført. Umiddelbar favoritt. Skjør, varm og så langt fra fargeløs som man kommer. Nabokov er som en gudebenådet Mykle. De deler noe av den samme sansen for komiske, treffende og nær sagt hverdagslige metaforer og har samtidig et underliggende tungsinn som alltid preger blikket.

Hehe, bare vent til du plukker opp noe av Bernhard du. Jeg skjønner hva du mener. Mener dog man kan skape en følelse av denne strømmen, av de kontinuerlige tankene som ikke kan unnslippes, selv med litt luft i mellom og et avsnitt eller to pr side. Beckett, som jeg leser nå, gjør det. Woolf gjør det (hun har jeg for øvrig aldri fått taket på). Men denne kompromissløsheten Solstad og Bernhard legger for dagen synes jeg fungerer best i sistnevntes tilfelle, som en formgivning av raseriet. Igjen: Dette er ikke en kompetent uttalelse, år og dag siden jeg leste Solstad.

Krevende stil i hvert fall. Det vil si, den trenger ikke være det, for man kan fint flyte med strømmen uten å ha fått med seg noe, men skal man få utbytte av og forstå nødvendigheten av den insisterende stilen, og la hver enkelt tanke kverne like lenge som i karakterens sinn, så er dette ei språklig hengemyr man kan få overdose av. Men oppturen er jo bra og man vil ha mer.

Jeg kjenner ingen som faktisk har lest Solstads tidlige romaner, men om noe bekrefter vel det kanskje hypotesen din. Og ja, naturligvis har han et og annet å si om samfunnet, Solstad. Jeg frisket opp hukommelsen ved å bla litt i Genanse og det slo meg at han deler en del likhetstrekk med Thomas Bernhard, den samme gnålinga og kompromissløse mangelen på avsnitt. Skjønt snillere, ikke like insisterende og repeterende. En høflig Bernhard. Utilpasse i samfunnet, begge to, men Solstad er litt stakkarslig, Bernhard sint. Jeg tror jeg foretrekker sistnevnte. Men jeg bør jo holde kjeft.

Man forholder seg aktivt til omverdenen og agerer i takt med den slik at man fort kan konstruere seg nye mål uten å gjennomgå en slitsom tankeprosess, og man liker bøker der karakterene gjør det samme, hvor universet gir mening og det meste henger på greip og har sin plass. Dette er naivt.

Eller man lar passivt virkeligheten trenge innover seg og bruker lang tid på å forsøke å forstå noe som helst bare for å innse at det er umulig før man prøver igjen, og igjen. Man liker bøker der røttene til menneskets beveggrunner undersøkes. Dette er idiotisk.

De fleste befinner seg sikkert mellom disse to konstruerte båsene, på gjerdet, hvor de forsøker å finne balansen.

Sistnevnte krever riktignok abnorme mengder mavesyre!

Selv tygger jeg alltid maten og kan ikke fordra potetmos og retter med lignende konsistens. Smaker dog gjerne på en rødvin. Jeg må også tygge på mitt eget svar.

Samfunnet er en eneste stor moralistisk feilslutning, eller er rettere sagt bygd på tusenvis av dem. De har sin plass, vil de fleste være enige om.

Likevel ser jeg hvorfor du trekker det frem i vitenskapelig sammenheng, naturligvis, men hvordan forholder du deg så til den naturalistiske feilslutning (som Nagel illustrerer nedenfor), du som er så opptatt av evolusjonsbiologi og -psykologi? Hvordan forholder MacDonald seg til den? Og hvilket verdisett ligger til grunn? Et verdifritt utgangspunkt er umulig, men ofte påberopt. Det er nemlig her jeg stiller spørsmål ved MacDonalds intensjoner (gitt de opplysninger om ham som foreligger) og forskningens troverdighet, for forskningsprosesser der brillestyrken er ferdig innstilt på forhånd har det med å bugne over av induktive feilslutninger og komplett igonerere det kanskje viktigste kravet til god vitenskap, nemlig søket etter falsifisering, og heller gjøre det motsatte, lete etter bekreftelser.

Angående MacDonald og hans eventuelle forforståelse i forskningsprosessen. Jeg velger inntil videre å forholde meg skeptisk:

Han vitnet i retten til forsvar for Holocaustfornekteren David Irving.

Han har kalt seg en "agnostiker" som svar på spørsmålet om han tror Holocaust fant sted eller ei.

Det er ikke sikkert det er helt korrekt som jeg skrev nedenfor, at han har direkte tilknytning til White Supremacist-grupper. Disse gruppene bruker dog hans forskning for hva den er verdt, og noen av lederne har etter eget sigende møtt ham flere ganger. Han er også med i styret til et blad som omtales som "the premier voice of the white-nationalist movement".

Han har omtalt de nykonservative og deres intellektuelle gudfar, Leo Strauss, som en intellektuell gruppe med intensjon om å fremme den jødiske agenda på verdensbasis. Dette er en gruppe som var medansvarlige i beslutningsprosessen som ledet til Irak-krigen. Tilfeldigvis har jeg selv skrevet en del om denne gruppen og basert på det jeg vet og de fleste oppegående forskere konkluderer med, så er ikke dette en gruppe med utpreget jødisk tilhørighet eller oppslutning, i den grad den i det hele tatt kan kalles en gruppe (det dreier seg snarere om et vagt tankesett).

Og til syvende og sist og etter alle forsøk på forsvar og benektelse av rykter, så er han tilsynelatende svært klar på at jødene har hatt en negativ effekt på den vestlige sivilisasjonen.

Et åpent sinn må alltid veies opp for med et kritisk blikk, og det er vel ikke rart om man setter spørsmålstegn ved troverdighet og agenda i dette tilfellet?

Må man lese boka for å kunne komme med innspill? Det må da være lov å uttale seg om det som står i anmeldelsen din. For øvrig bra du har kommet på banen for å rette opp eventuelle misforståelser. Det ringer naturlig nok mange varselbjeller når slikt dukker opp. Selv om resultatene tilsynelatende er verdifrie så kan man spørre seg hvilken forforståelse og hvilket perspektiv som har vært utgangspunktet for forskningen.

Jeg håper forresten du er enig i at anti-rasisme faller under et annet banner enn politisk korrekthet.

Jeg er i grunn helt enig i dette altså. Er skeptisk til generalisering basert på IQ-tester så vel som til IQ-testene i seg selv (en vestlig konstruksjon som fremfor alt måler hvor god man er på IQ-tester?). For dessverre er det nok slik ja, at mye av fiendtligheten mot jødene særlig i nyere historie nok har skyldtes nettopp at de om ikke i realiteten, så i hvert fall i idèverdenen, er en smart folkegruppe. Jeg tror Hitler kommenterte deres intelligens. I min verden skulle det gjerne vært slik at intelligens, enten den svingte den ene eller den andre veien, var uten betydning for oppfatningen av menneskeverd, derfor tenker jeg i blant ikke over hvordan det kan oppfattes når jeg skriver slikt som at jødene har høy IQ. Og jeg kan jo generelt ikke fordra generalisering.

Akkurat som resten av verden ga han opp. Solstad, en slave av tidsånden! Vi må snart få se forfattere som skriver om noe annet enn meg og mitt igjen. Dette markerer for øvrig slutten på mine lite overveide sleivspark mot Solstad, jeg lover.

Visste at det ikke ville være langt etter deg! Du får høre på eksperten, Strindin.

Opplyst elite! Parlamentarisk, sådan. Stortinget synes èn av to er godt nok, men kanskje kan vi her også ha noen opplyste hoder på toppen.

Skjønt, tungt er hodet som bærer kronen. Jeg vil ikke ha denne jobben, hvis noen tolket åpningsinnlegget som en søknad.

Sitat Castum Nemus

"..strategi for å avansere (de nært beslektede) medlemmenes genetiske interesser som har vist seg å være ekstremt vellykket, spesielt i de samfunnene der jødene har vært en minoritet blant en mer individualistisk orientert majoritet, for eksempel i vest-europa."

"..Det er interessant å merke seg at jødiske grupper som har levd blant vertsfolk som selv scorer høyt på personlighetstrekk som etnosentrisme ikke har vært i stand til å hevde seg like godt som de jødene som har hatt tilhold i veslige, kristne samfunn."

Å kalle etnosentrisme et personlighetstrekk skurrer voldsomt, men jeg skjønner hva du vil frem til. Uansett ser jeg ikke hvordan man kan mene at vestlige, kristne samfunn har hatt et gjennomgående mer kulturrelativistisk syn (som jo er etnosentrismens motsetning), historisk sett, enn hva andre kulturer har hatt. Jamfør kolonisering/imperialisme og "The White Man's Burden". Er den videre implikasjonen av en slik påstand at jødene har utnyttet medgjørligheten og toleransen individualismen i Europa har ført med seg? Man kan jo også av dette bli fristet til å utlede at denne påstått strategiske og ønskede evolusjonen skjøt fart først etter at individualismen gjorde sitt inntog i Europa, men samtidig med disse nye ideer kom jo etter hvert også ny teknologi og medisinsk kunnskap, som på sett og vis har bremset evolusjonens gang, da det har blitt lettere å overleve selv med et "svakt" genetisk utgangspunkt. Følgelig er det vanskelig å forestille seg en hyper-evolusjon på bare noen hundre år. Jeg er blott en lekmann, men jeg ser ikke hvordan alt kan henge på greip.

Og om det var en større utbredelse av likegyldig toleranse i Europa enn i andre kulturer så var det vel neppe noen som merket mindre til den enn jødene. Med mindre påstanden er at hatet og mistroen eskalerte først da jødene høstet godene av sine fortrinn og for alvor ble opplevd som en trussel.

At jødene på den andre siden ikke har vært like avhengige av å finne konkurransefortrinn i mer etnosentriske samfunn og av den grunn ikke har hevdet seg så godt synes jeg høres ut som en selvmotsigelse, men mulig jeg misforstår deg i noe.

Ja, jøder har høy gjennomsnittlig IQ, og grunnen til det finner man i evolusjonen, uten at jeg tror det er mulig å kartlegge dens gang eksakt. Men som bevisst valg og overlevelsesmekanisme? En slik strategi forutsetter mer enn homogenitet, den forutsetter en veloverveid plan som det hersker konsensus om innad i en informert gruppe, eventuelt noen kløktige mesterhjerner med unormalt stor makt og innflytelse, dersom man da ikke i Dawkins-stil (The Selfish Gene) mener det skyldes genetiske disposisjoner, men da begir man seg fort over i rasismeland. Evolusjon er i motsetning til hva mange virker å tro så langt unna et tilfeldighetsspill man kan komme, men jeg tror ikke på en gruppes evne til å bevisst styre den i en ønsket retning. Det blir nok en konspirasjonsteori, som Strindin påpeker.

Brannfakkel: Du trenger bare å lese Genanse og verdighet. Solstad i kompakt, fortettet og kondensert form, med en hovedperson som virker å være noe av en gjenganger i hans romaner, selve arketypen av Solstads litterære alter ego. Dette vil dog mange bestride, og jeg koste meg jo litt med Roman 1987 før jeg gikk lei. I det siste har vel også 17. roman vært gjenstand for virak her på bruket. Tror ellers ikke det er noen gjennomgående rød tråd i forfatterskapet dersom man ser bort ifra at Solstad ikke klarer å krabbe utenfor sitt eget skinn (snakker her om perioden etter 70-tallet. Hans tidlige romaner hadde åpenbart en rød tråd). Riktignok kan ingen det, men min ukvalifiserte mening er at mange gjør det bedre enn Solstad.

B.mrk: Burde lest mer av Solstad før jeg uttalte meg.