Bokelskere.no

Jo, forresten, var ikke Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede en debut? På høyde med Knausgård, mener jeg.

Knausgård er vel det mest opplagte valget. Jeg ble veldig imponert av Fosnes Hansens Falketårnet da jeg leste den. Kanskje fordi jeg selv var 18 da, og skjønte ikke at en fyr som var to år eldre kunne skrive noe så bra. Vet ikke om jeg hadde blitt like slått til bakken i dag, og har ikke tenkt å finne det ut heller.

Fargesprakende bilder av Oslo, og fine essays av blant annet Hege Duckert (nydelig om Oslo vest), Torgrim Eggen og Anders Giæver. Kommer stadig tilbake til denne.

Alle rockbiografiers mor.

Perfekt å lese i små doser, for eksempel mens du lager middag eller sitter på bussen.

Collins er en kunnskapsrik og ganske kjedelig skribent. Men skyhøy nerdefaktor på stoffet trekker opp.

Latterlig å kalle et oppslagsverk "ultimate" når det er på tjukkelse med en tommelfinger.

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Min favorittpassasje var den hvor faren tar gutten med gjennom dyreparken og forteller om hvor farlige dyrene er. Ganske tidlig i boka.

Huttetu.

Delen fra Nord-Norge er jo helt fantastisk. Jeg datt litt av lasset da Vankel ankom Kristiansand, men det er mye fint i de partiene også.

Litt sånn som White album: Man kan selvsagt argumentere fornuftig for at den burde vært kortere, men samtidig gjør det ingenting at den breier seg.

Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.

Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.

Farmor. Herregud!

Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.

Jeg synes det er flott om folk kan få lese bøker akkurat sånn som de vil! Lesing er viktigere enn format. Sett fra et forfatterstandpunkt er det bare en ting jeg er opptatt av: At leserne får bøkene de ønsker seg og at de betaler for dem sånn at vi kan opprettholde en sterk og kvalitetsbevisst bokbransje, som kan fortsette å levere varene. Helt personlig kjenner jeg ingen dragning mot å lese bøker på lesebrett, rett og slett fordi jeg er forelsket i papirbøkenes suverenitet og ikke ønsker meg noen forandring i det kjærlighetsforholdet.

Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!

Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:

1. september 2008 var første dag under et ukeslangt skriveopphold på hytta nede på Ogna. Denne septemberkvelden leste jeg McCarthys Veien. Jeg ble ferdig litt utpå natten, kanskje ved to-tiden, og jeg kan godt huske at jeg satt foran stearinlysene, som nesten hadde brent ned i løpet av de drøyt 250 leste sidene, at jeg satt der i en av de litt ubekevmme kurvstolene mamma har kjøpt og lyttet til morfars gjøkur som tikket fra veggen like ved vedovnen mens jeg gråt en forferdet gråt over far og sønn som bærer ilden gjennom apokalypsen, far og sønn på helvetesreise letende etter de gode menneskene.

Jeg er helt enig!