Bokelskere.no

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Min favorittpassasje var den hvor faren tar gutten med gjennom dyreparken og forteller om hvor farlige dyrene er. Ganske tidlig i boka.

Huttetu.

Delen fra Nord-Norge er jo helt fantastisk. Jeg datt litt av lasset da Vankel ankom Kristiansand, men det er mye fint i de partiene også.

Litt sånn som White album: Man kan selvsagt argumentere fornuftig for at den burde vært kortere, men samtidig gjør det ingenting at den breier seg.

Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.

Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.

Farmor. Herregud!

Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.

Jeg synes det er flott om folk kan få lese bøker akkurat sånn som de vil! Lesing er viktigere enn format. Sett fra et forfatterstandpunkt er det bare en ting jeg er opptatt av: At leserne får bøkene de ønsker seg og at de betaler for dem sånn at vi kan opprettholde en sterk og kvalitetsbevisst bokbransje, som kan fortsette å levere varene. Helt personlig kjenner jeg ingen dragning mot å lese bøker på lesebrett, rett og slett fordi jeg er forelsket i papirbøkenes suverenitet og ikke ønsker meg noen forandring i det kjærlighetsforholdet.

Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!

Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:

1. september 2008 var første dag under et ukeslangt skriveopphold på hytta nede på Ogna. Denne septemberkvelden leste jeg McCarthys Veien. Jeg ble ferdig litt utpå natten, kanskje ved to-tiden, og jeg kan godt huske at jeg satt foran stearinlysene, som nesten hadde brent ned i løpet av de drøyt 250 leste sidene, at jeg satt der i en av de litt ubekevmme kurvstolene mamma har kjøpt og lyttet til morfars gjøkur som tikket fra veggen like ved vedovnen mens jeg gråt en forferdet gråt over far og sønn som bærer ilden gjennom apokalypsen, far og sønn på helvetesreise letende etter de gode menneskene.

Jeg er helt enig!

Heisann der Håkon H, det ville også forundre meg noe kolossalt om jeg ikke allerede har dummet meg godt ut her i livet og skal komme til å gjøre det gjentatte ganger i den dunkle framtiden. Skulle jeg gå på en nazi-smell, så ville det jo være å strekke det langt, men hvem vet hva vi mennesker kan finne på. Imidlertid fornemmer jeg en smått hissig tone i innlegget ditt og jeg tenker: Var nå dét nødvendig? Hamsun og du er gode venner, det kan aldri noe rokke ved, og i hvert fall ikke en 37 år gammel forfatter fra Stavanger født i 1972 som definitivt tilhører mindretallet når det gjelder Hamsun-vurderingene her til lands.

Med vennlig hilsen fra Tore Renberg

Tungt fordøyelig, altfor langt og ufokusert, særdeles oppskrytt.

1) Leste Saabye Christensens Beatles da jeg var 15, seint på kvelden mens jeg hørte Paul McCartneys Unplugged-plate på kassett om og om igjen. Blir fortsatt utrolig sentimental av å høre instrumentalversjonen av "Junk".

2) Roy Jacobsens Seierherrene på interrail i 1995, 19 år gammel gjennom mellom-Europa. Og Gudfaren av Puzo på samme togtur. Intenst begge deler.

3) Thomas Pynchons V på bryllupsreise i Provence i 2004, 27 år gammel. Som en lang skitur; slitsomt, men likevel veldig tilfredsstillende.

Synes Snømannen er blant de svakere bøkene om Harry Hole. Løsingen på mordgåten er ikke spesielt overraskende. Marekors er min favoritt i serien.

Helt enig. Forsoningen er en suveren liten fortelling.

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)

People in here looked like skinned rats.

Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.

"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"

Dette er en utfordrer! Knallbra titler, også festlig å se Bernhards Trær som faller her, plutselig lignet den en ditksamling, og SYG KIERLIGHED, hviliken forfatter ville ikke dø for å ha en sånn tittel under vesten - men hva i all verden er punkt 2? Listen burde legges inn under "lister", sånn at alle kunne se dette.