Bokelskere.no

Irriterende, belærende, skarp, morsom, kompromissløs og mer til. Min mest nærliggende sammenligning er en krevende fjelltur - ikke alltid lettgått, og selv om ikke hver meter er en fest, er det sekvenser her som blir sittende i for livet.

Mye sinne og plotvendinger jeg ikke hang med på.

David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as
athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate
the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and
dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect
position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Tidvis interessant, men stort sett slapt skrevet om interessant emne.

Eh, ja vel. En serie innadvendte og springende foredrag om emner som jeg ikke ble fenget av. (Men alle andre elsker denne, så det er nok bare meg det er noe galt med.)

Den afrikanske farm er skrevet på tampen av kolonitiden. Tanken på at den skulle gå mot slutten, er vanskelig å lese av Karen Blixens bok, her virker de hvites styre som en selvfølgelighet.

Det tar litt viljestyrke å bli vant til tonen i boka, som er full av beskrivelser av de innfødte i Kenya. Tiden har løpt fra formuleringer som dette:

"Alle negre har i sin natur et udrepelig drag av skadefryd."
"Alle innfødte har sans for dramatiske effekter."

Hvis du kommer deg over den humpen, inneholder boka også mange dvelende skildringer av dyr og landskap, som har tålt tidens tann bedre. Men en klassiker? Jeg ser ikke helt hva som rettferdigjør den statusen.

Store deler av elendigheten vi står i skyldes 11. september 2001, da islamistiske terrorister drepte flere tusen i flyangrepene mot USA. Denne boka viser hvilke tendenser i den arabiske verden som førte fram til den datoen, og mer deprimerende: At det var masse tegn på at noe av den sorten var i vente.

Å lese denne boka ga meg stadig lyst til å brøle tilbake til fortiden at de måtte få øynene opp for hva som var på gang. Den smålige kjeklingen og hemmeligholdelsen av informasjon mellom instansene som skulle hindret terrorangrepet (NSA, FBI, CIA) gjorde 11. september mulig. Uten 11. september-angrepene hadde verden i 2019 sett HELT annerledes ut.

Lawrence Wright overlater skrikingen til leseren, og nøyer seg med å fortelle historien. Ordentlig god virkelighetslitteratur.

Denne boka kan brukes som eksempel på hvordan man skriver gode historier. Her legges det ut frampek og flere parallelle løp som knyttes sammen og går over i hverandre. Boka er en ufarlig pageturner som er herlig å lese for store og små. Hør den gjerne som lydbok!

Den eneste innvendingen min er at dette er i øverste politisk korrekt-divisjon. Det handler igjen om Anton. I forrige gang handlet det om å finne sin plass i ungdomstiden, og lærdommen som Anton tok med seg fra den historien var at det aller beste er være seg selv og ikke dilte etter andre. I Anton den store har Anton på 13 blitt opptatt av penger. Han vil bli rik!

Økonomisk humor for ungdom er en sjelden sjanger, og Antons pengemani setter ham i mange morsomme situasjoner.

Hva er det aller, aller riktigste man kan si om penger? At penger ikke er viktig i seg selv, men at det er dumt å ha merkbart lite av dem. At penger ikke gjør det lykkelig. At penger kan ødelegge vurderingsevnen din. Og vet du hva? Anton lærer alt dette i løpet av den vinterferieuka boka foregår. Alle han treffer på, fra ung til gammel, fra tigger til rikmann, lærer denne leksa til Anton. Den eneste som ikke har skjønt det, er den rike og ekstremt usympatiske mora til Antons nye venninne.

Bra bok som lærer barn/unge de riktige meningene om penger.

Stockholm anno 1793 er nesten parodisk mørk og forferdelig i Niklas Natt och Dags krimroman 1793. Men bare nesten. Denne parykk-krimmen kjenner du i mellomgulvet.

Jeg er ikke den som leser mest krim, men innbiller meg at plottet i 1793 ligner på det som skrives av moderne nordic noir-krim: Et mishandlet lik blir funnet i en pøl, og to etterforskere - en med hjerne og en med muskler - må løse mysteriet.

Etter noen omveier kommer de fram til gjerningspersonen, som mot slutten av boka forteller dem og oss hvorfor han har blitt det monsteret han har blitt.

1793 er en krim i den forstand at et mord skal oppklares, men i motsetning til andre i sjangeren er det færre blindspor og mistenkte.

Du bør lese den for miljøskildringene og fortellerstrukturen. Selve årstallet er bokas hovedperson. Niklas Natt och Dag (han heter det) har prøvd å skrive fram et ytre sett historisk korrekt Stockholm, og skildrer samfunnet fra topp til bunn.

For alle som har besøkt stilige Stockholm, er det forfriskende å lese historien om byen i en tid lenge før det fantes noe folkhem. 1793 er så møkkete, skitten og sykdomsbefengt at jeg kjente behov for å dusje jevnlig mens jeg leste den. Ondskap og kynisme gjennomsyrer alle samfunnsmekanismer, og romanen er en rundtur i sadisme og mishandling. Her er voldtekter, lemlestelse, tortur, sult, bødler med sløve økser, alkoholisme og menneskehandel. Alt var verre før.

Det bikker nesten over i det parodiske, men boka holder seg på rett side og viser til slutt lysglimt i mørket.

Paul Auster er ikke redd for melodramatikk. Hovedpersonen i Illusjonenes bok har mistet kone og barn i flystyrt, og har langt på vei meldt seg ut av livet i det han begynner å skrive en biografi om en glemt stumfilmstjernre som forsvant sporløst for mange år siden. Etter hvert blir han oppsøkt av en kvinne midt på natten, som truer ham med pistol, som han tar og prøver å skyte seg selv, før de ender opp i senga og setter seg på flyet til New Mexico for å komme til bunns i historien om den forsvunne filmstjernen. Jo da.

Historien er såpass far fetched at Auster bruker mye plass på å forklare oss hvordan den tross alt henger sammen, men jeg ble etter hvert mindre og mindre engasjert i den. Finalen, de siste 50 sidene, tar lufta ut av en fin begynnelse, og slutten, som ber om leserens tårer, ga meg ingenting.

Tokyo og Japan portrettert gjennom kapitler om hver av Tokyos bydeler. Ina Strøm skriver lett og godt om landet og japanerne. Til tider kunne jeg ønsket at den gikk litt mer i dybden, men stort sett er den som landets mat: Næringsrik selv om den mangler litt bass og fanfarer.

Et kart hadde gjort seg. Dette er ingen reisehåndbok, men jeg kunne i det minste likt å se hvor bydelene ligger i forhold til hverandre.

Som alle gode sakprosabøker kommer denne til å påføre dine omgivelser en mengde artige fakta. Jeg beklager til min familie som de siste dagene måtte utstå fnising påfulgt av 'visste du at i Japan...'

Masse navnedropping av folk jeg sikkert burde kjent til. Irriterende og masete. Springende og selvopptatt.

Jeg skjønner ikke hva folk ser i denne boka.

Gjennomsnittsfyr fra vår tid blir sendt tilbake til 1958 gjennom en tidsportal, for å stanse drapet på president Kennedy, som visst nok var øyeblikket i historien da USA skeinet av gårde i feil retning.

Jeg leser lite fantasy, og tidsreiser interesserer meg minimalt. Stephen King unngår å meske seg i kulturkollisjonen som oppstår når et 2011-hode settes inn i et helt annet samfunn. Fortellingen er en spenningsroman (vil han klare å stanse Lee Harvey Oswald?) og en kjærlighetshistorie. Begge deler fungerer bra, og drar seg mot et bittersøtt klimaks. Boka falt bittelitt på de siste 30 sidene i mine øyne, uten at jeg skal spoile handlingen.

Sammen med Tårer fra en stein - samtaler om et arbeid av Ørjan Nilsson gir denne boka et godt innblikk i a-has historie og indre liv. Det er fullt av motsetninger. A-ha er et konsept og ikke et band. Platene spilles inn uten at de tre medlemmene møtes, men penger og troen på at de kommer til å lage sitt beste album en gang, gjør at de fortsetter. Noe av det selvmotsigende med a-ha er at de helt bevisst la seg på en ekstremt kommersiell linje da de prøvde å slå gjennom midt på 80-tallet. Så snart de ble popstjerner, fnyste de av rollen de hadde oppsøkt.

Til å være en bok skrevet i samarbeid med gruppa, er de befriende selvpiskende i sin oppsummering av livet som a-ha-medlem. En del skrivefeil trekker ned i denne ellers fine intervjusamlingen.

De beste a-ha-platene av dem jeg har hørt:
1. Hunting high and low
2. Scoundrel days
3. East of the sun, west of the moon
4. Memorial beach
4. Stay on these roads