Bokelskere.no

Eh, ja vel. En serie innadvendte og springende foredrag om emner som jeg ikke ble fenget av. (Men alle andre elsker denne, så det er nok bare meg det er noe galt med.)

Den afrikanske farm er skrevet på tampen av kolonitiden. Tanken på at den skulle gå mot slutten, er vanskelig å lese av Karen Blixens bok, her virker de hvites styre som en selvfølgelighet.

Det tar litt viljestyrke å bli vant til tonen i boka, som er full av beskrivelser av de innfødte i Kenya. Tiden har løpt fra formuleringer som dette:

"Alle negre har i sin natur et udrepelig drag av skadefryd."
"Alle innfødte har sans for dramatiske effekter."

Hvis du kommer deg over den humpen, inneholder boka også mange dvelende skildringer av dyr og landskap, som har tålt tidens tann bedre. Men en klassiker? Jeg ser ikke helt hva som rettferdigjør den statusen.

Store deler av elendigheten vi står i skyldes 11. september 2001, da islamistiske terrorister drepte flere tusen i flyangrepene mot USA. Denne boka viser hvilke tendenser i den arabiske verden som førte fram til den datoen, og mer deprimerende: At det var masse tegn på at noe av den sorten var i vente.

Å lese denne boka ga meg stadig lyst til å brøle tilbake til fortiden at de måtte få øynene opp for hva som var på gang. Den smålige kjeklingen og hemmeligholdelsen av informasjon mellom instansene som skulle hindret terrorangrepet (NSA, FBI, CIA) gjorde 11. september mulig. Uten 11. september-angrepene hadde verden i 2019 sett HELT annerledes ut.

Lawrence Wright overlater skrikingen til leseren, og nøyer seg med å fortelle historien. Ordentlig god virkelighetslitteratur.

Denne boka kan brukes som eksempel på hvordan man skriver gode historier. Her legges det ut frampek og flere parallelle løp som knyttes sammen og går over i hverandre. Boka er en ufarlig pageturner som er herlig å lese for store og små. Hør den gjerne som lydbok!

Den eneste innvendingen min er at dette er i øverste politisk korrekt-divisjon. Det handler igjen om Anton. I forrige gang handlet det om å finne sin plass i ungdomstiden, og lærdommen som Anton tok med seg fra den historien var at det aller beste er være seg selv og ikke dilte etter andre. I Anton den store har Anton på 13 blitt opptatt av penger. Han vil bli rik!

Økonomisk humor for ungdom er en sjelden sjanger, og Antons pengemani setter ham i mange morsomme situasjoner.

Hva er det aller, aller riktigste man kan si om penger? At penger ikke er viktig i seg selv, men at det er dumt å ha merkbart lite av dem. At penger ikke gjør det lykkelig. At penger kan ødelegge vurderingsevnen din. Og vet du hva? Anton lærer alt dette i løpet av den vinterferieuka boka foregår. Alle han treffer på, fra ung til gammel, fra tigger til rikmann, lærer denne leksa til Anton. Den eneste som ikke har skjønt det, er den rike og ekstremt usympatiske mora til Antons nye venninne.

Bra bok som lærer barn/unge de riktige meningene om penger.

Stockholm anno 1793 er nesten parodisk mørk og forferdelig i Niklas Natt och Dags krimroman 1793. Men bare nesten. Denne parykk-krimmen kjenner du i mellomgulvet.

Jeg er ikke den som leser mest krim, men innbiller meg at plottet i 1793 ligner på det som skrives av moderne nordic noir-krim: Et mishandlet lik blir funnet i en pøl, og to etterforskere - en med hjerne og en med muskler - må løse mysteriet.

Etter noen omveier kommer de fram til gjerningspersonen, som mot slutten av boka forteller dem og oss hvorfor han har blitt det monsteret han har blitt.

1793 er en krim i den forstand at et mord skal oppklares, men i motsetning til andre i sjangeren er det færre blindspor og mistenkte.

Du bør lese den for miljøskildringene og fortellerstrukturen. Selve årstallet er bokas hovedperson. Niklas Natt och Dag (han heter det) har prøvd å skrive fram et ytre sett historisk korrekt Stockholm, og skildrer samfunnet fra topp til bunn.

For alle som har besøkt stilige Stockholm, er det forfriskende å lese historien om byen i en tid lenge før det fantes noe folkhem. 1793 er så møkkete, skitten og sykdomsbefengt at jeg kjente behov for å dusje jevnlig mens jeg leste den. Ondskap og kynisme gjennomsyrer alle samfunnsmekanismer, og romanen er en rundtur i sadisme og mishandling. Her er voldtekter, lemlestelse, tortur, sult, bødler med sløve økser, alkoholisme og menneskehandel. Alt var verre før.

Det bikker nesten over i det parodiske, men boka holder seg på rett side og viser til slutt lysglimt i mørket.

Paul Auster er ikke redd for melodramatikk. Hovedpersonen i Illusjonenes bok har mistet kone og barn i flystyrt, og har langt på vei meldt seg ut av livet i det han begynner å skrive en biografi om en glemt stumfilmstjernre som forsvant sporløst for mange år siden. Etter hvert blir han oppsøkt av en kvinne midt på natten, som truer ham med pistol, som han tar og prøver å skyte seg selv, før de ender opp i senga og setter seg på flyet til New Mexico for å komme til bunns i historien om den forsvunne filmstjernen. Jo da.

Historien er såpass far fetched at Auster bruker mye plass på å forklare oss hvordan den tross alt henger sammen, men jeg ble etter hvert mindre og mindre engasjert i den. Finalen, de siste 50 sidene, tar lufta ut av en fin begynnelse, og slutten, som ber om leserens tårer, ga meg ingenting.

Tokyo og Japan portrettert gjennom kapitler om hver av Tokyos bydeler. Ina Strøm skriver lett og godt om landet og japanerne. Til tider kunne jeg ønsket at den gikk litt mer i dybden, men stort sett er den som landets mat: Næringsrik selv om den mangler litt bass og fanfarer.

Et kart hadde gjort seg. Dette er ingen reisehåndbok, men jeg kunne i det minste likt å se hvor bydelene ligger i forhold til hverandre.

Som alle gode sakprosabøker kommer denne til å påføre dine omgivelser en mengde artige fakta. Jeg beklager til min familie som de siste dagene måtte utstå fnising påfulgt av 'visste du at i Japan...'

Masse navnedropping av folk jeg sikkert burde kjent til. Irriterende og masete. Springende og selvopptatt.

Jeg skjønner ikke hva folk ser i denne boka.

Gjennomsnittsfyr fra vår tid blir sendt tilbake til 1958 gjennom en tidsportal, for å stanse drapet på president Kennedy, som visst nok var øyeblikket i historien da USA skeinet av gårde i feil retning.

Jeg leser lite fantasy, og tidsreiser interesserer meg minimalt. Stephen King unngår å meske seg i kulturkollisjonen som oppstår når et 2011-hode settes inn i et helt annet samfunn. Fortellingen er en spenningsroman (vil han klare å stanse Lee Harvey Oswald?) og en kjærlighetshistorie. Begge deler fungerer bra, og drar seg mot et bittersøtt klimaks. Boka falt bittelitt på de siste 30 sidene i mine øyne, uten at jeg skal spoile handlingen.

Sammen med Tårer fra en stein - samtaler om et arbeid av Ørjan Nilsson gir denne boka et godt innblikk i a-has historie og indre liv. Det er fullt av motsetninger. A-ha er et konsept og ikke et band. Platene spilles inn uten at de tre medlemmene møtes, men penger og troen på at de kommer til å lage sitt beste album en gang, gjør at de fortsetter. Noe av det selvmotsigende med a-ha er at de helt bevisst la seg på en ekstremt kommersiell linje da de prøvde å slå gjennom midt på 80-tallet. Så snart de ble popstjerner, fnyste de av rollen de hadde oppsøkt.

Til å være en bok skrevet i samarbeid med gruppa, er de befriende selvpiskende i sin oppsummering av livet som a-ha-medlem. En del skrivefeil trekker ned i denne ellers fine intervjusamlingen.

De beste a-ha-platene av dem jeg har hørt:
1. Hunting high and low
2. Scoundrel days
3. East of the sun, west of the moon
4. Memorial beach
4. Stay on these roads

Hele denne boka, og mitt liv og ditt liv slik vi betrakter dem i våre mørkeste øyeblikk, oppsummeres på side 363 og 364. Marsteins bok følger hovedpersonen fra barndommen til slutten av 50-årene, gjennom forhold etter forhold hun har til forskjellige menn. Denne trangen til å være i et parforhold står i kontrast til hovedpersonens vansker med å knytte seg til mennesker. Denne boka egner seg godt for lesesirkler.

Tre og en halv stjerne. Den drar seg til mot slutten, men i lange perioder før det var den lite engasjerende.

Annerledes! Verden deles i to parallelle virkeligheter i 1998, og mor Anna og datter Laura kommer bort fra hverandre. Skiller seg kraftig fra mye av den inderlige virkelighetsnære 2000-tallslitteraturen ved å være bare sånn halvveis seriøs. Forfatteren titter fram her og der, og det er ikke helt lett å holde universene fra hverandre. En roman som kommenterer sin egen form.

Peter Englunds bok er ambisiøs. Den tar for seg starten på Sveriges store århundre, fra tidlig 1600-tall og utover. Sverige blir med i trettiårskrigen på kontinentet, og går faktisk seirende ut av den. Englund har blikk både for de store slagene og de små, talende detaljene som gir fortellingen farge og smak. Boka tar mål av seg til å skildre både krigen og mentaliteten på 1600-tallet. Han bruker de historiske hendelsene som springbrett til å skildre samfunnsforhold som kvinners posisjon, lek og fritid, seremonier, kroppsspråk osv. Mannen som står midt i denne epoken er Erik Jönsson. Det er den vinkelen som oppleves mest unødvendig, om jeg skal pirke på noe. Jönsson er ikke spesielt interessant å lese om, og han er ikke nødvendig for å gi boka kulør.

Boka imiterer århundret den omhandler, den er barokk så det holder: Her er plenty mørke og dysterhet, men også lys og humor. Den veksler mellom å skildre tidens barbari og (det som i dag framstår som) fjolleri.

Les også The Battle that Shook Europe: Poltava and the Birth of the Russian Empire av samme forfatter, om 1719-felttoget som innledet slutten på den svenske stormaktstiden. Jeg skal lese Englunds bok Sølvmasken : en kort biografi om dronning Kristina av Sverige som neste.

Sverige var faktisk en europeisk stormakt ved inngangen til slaget ved Poltava i 1709. Etter det var de det ikke. Fantastisk skildring av krigens galskap for 300 år siden. Mye av det Englund beskriver ligner på dagens krigføring, andre sider virker veldig fremmed. Englund har et skarpt blikk for klasseskillene som rådde enda sterkere da enn nå, ikke minst på slagmarken (og i gravleggingen). Tusenvis av svensker ble drept, mange tusen måtte i fangenskap, men kong Karl XII kom seg unna. Hans liv har jeg lyst å lese en bok om.