Bokelskere.no

Dette er ei gladbok! Olivia bor annenhver uke hos mamma og pappa og synes det er supert. Hos pappa og kona er det orden og rutiner. Reint og ryddig, mat til faste tider og alle har god tid. Når det nesten begynner å bli litt kjedelig, skal hun til mamma og Bjørn. Der er også Bjørns fire sønner, hunden, Pølsa, to fisker og to fugler og alltid masse støy og gøy. Hurra! Og når det nesten begynner å bli litt slitsomt, skal hun til pappa og være midtpunkt igjen. Bra ordning, hva? Olivia trives i klassen også, hun er ikke superpopulær, men har funnet sin plass. Så hun har kanskje ikke det beste utgangspunktet sett fra et voksent synspunkt, men hun klarer seg utmerket.

Så må noe gå galt, selvfølgelig, rein harmoni gir ingen fortelling. Jeg nøyer meg med å si at balansen i klassen blir forrykka og at det blir aktuelt å tenke over om hel-, halv- og stesøsken kan være like gode. Olivia må møte sin egen mer kjipe side også.

Men dette er ei skikkelig god bok! En relevant historie fortalt med mye varme og humor og jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den. Jeg hørte lydboka lest av Ina Charlotte Fjellhøy, og det kan anbefales.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på denne, hadde den ikke vært prisnominert, ville jeg ikke plukka den opp. Ikke kan jeg noe om sjakk. Og Magnus Carlsen, lissom? Er det ikke i overkant mye melking av merkevaren å putte ham inn i ei barnebok? Men jeg tok skammelig feil. Dette er kjempeartig! Det er en seriemorder løs i Oslo og ofrene blir funnet med sjakkbrikker i hånden. Carlsen kalles inn og skjønner at dette er et spill om liv og død.

Det er mye å humre over i både tekst og tegninger, og jammen blir det ikke spennende også. Det er mulig noen svært fintfølende lesere lar seg sjokkere av for eksempel nærbildet av den døde biskopen, men det får bare være. Jeg lo.

Riktig underholdende tegneserie der, altså. Den fungerer utmerket for folk som ikke bryr seg det minste om sjakk, men er nok enda morsommere for dem som har interessen.

17 år gamle Lena flytter med familien til Oslo for å få en ny start. Der skal hun begynne på videregående og hvilken klasse er det hun havner i? Den med de kongelige tvillingene! Her er det høy merkeklær- og festfaktor, sosiale medier må kontrolleres strengt og vakter og sjåfører sirkler alltid i bakgrunnen. Men det hindrer ikke at kronprins Karl-Johan og Lena faller pladask for hverandre. Det er ikke problemfritt, for ikke bare har Lena en fortid som skandalemaker på Instagram, hun har også en ett år gammel sønn. Hvordan vil den nye klassen ta det? Lena bestemmer seg for å holde alt hemmelig.

Til å begynne med syntes jeg dette var ganske traurige greier. Lena juger og synes synd på seg selv, de andre er utapå-kule, det hele minner mest om Se og hør i bokform med rimelig flate karakterer. Men når ting begynner å gå galt (det MÅ det, jo!), tar det seg opp. Da viser personene begynnende selvinnsikt og utvikler seg. Dette er en stor hit hos målgruppa, og jeg ser godt hvorfor. Det er jeg som voksen som har lest for mye til å like starten. Så denne kan godt anbefales, synes jeg.

17 år gamle Fredrik spiller på Mjøndalen da han får tilbud om internasjonal kontrakt. Og hvem sier nei til sånt? Men det er ikke noe fartsfylt luksusliv som venter en unggutt aleine i Berlin. Han sliter med å finne sin plass blant de andre spillerne, ensomheten er tung, forholdet til Line hjemme i Trondheim lugger og alt er visst ikke som det skal med agent og penger. Det hjelper ikke at mamma er skuffa og pappa fraværende både fysisk og mentalt.

Dette er både ei spennende, opplysende og underholdende bok. Jeg liker at profftilværelsen ikke skildres som et glansbilde, men antagelig er mye nærmere virkeligheten. Det er jammen ikke bare bare for en ungdom å klare seg aleine i så konkurranseprega situasjon. Det er ikke mange å stole på. Stilson lar oss komme inn i livet til Fredrik, være med på opp- og nedturer. Og han er en troverdig figur, han er smart, dum, umoden, talentfull, irrasjonell og full av langsiktige planer. Akkurat som ungdommer er. Jeg liker speilet godt at han får lov å være følsom, savne mamma og kjæresten og sloss med gråten når de voksne lagkameratene herser med ham. Fotballstjerner trenger ikke være laget av stål.

Jeg hørte lydbokversjonen, og Scott Maurstad gjør en utmerket jobb som oppleser. Han er akkurat så nær stoffet at det blir troverdig, men uten at det bikker over i enmanns radioteater. Jeg har ikke lest bok en om Fredrik, Bare spille ball, men det gjorde ikke noe. Det var enkelt å komme inn i universet. En viss fotballinteresse er nok en fordel, men jeg tror ikke det er et absolutt krav for å ha utbytte av boka, heller.

For så vidt spennende nok med plot twists og troverdige karakterer, men blir såpass irritert på 1) den overfoklarende fortellerstemmen og 2) heltepelten av en hovedperson at jeg ikke kommer til å lese flere.

Gutta våre blander seg inn i Jack the Ripper-etterforskningen denne gangen. Og selv om saken ikke er så spennende i seg selv (vi vet jo hvor mange mord det blir), er intrigene i Scotland Yard og miljøet i Whitechapel mer enn interessant nok til å holde lesegleden oppe.

Tove Nilsen skriver engasjerende oppvekstromaner - Den eneste broren handler også en del om oppvekst. Den har Trondheim og andre verdenskrig som bakteppe - en vakker roman om drømmer og illusjoner som går tapt. Mer om denne i Reading Randi

Det er vanskelig å overføre fagstoff til tegneserieformatet, men jeg synes de lykkes ganske godt her. Det er ikke mye realisme i at forfatteren tar med seg niesa si rundt i verden for å snakke med forskere, men det gjør ikke noe. Grepet fungerer godt som kunnskapsformidling, synes jeg. Det eneste jeg har å utsette, er at når fagstoffet blir virkelig tungt, blir tekstbolkene for lange og formatet kommer mer i veien for formidlinga enn å støtte opp om den.

Litt usammenhengende, usikker på om jeg synes plottet var så spennende, men likevel nesten umulig å legge bort. Så da er jeg fornøyd, jeg.

Selma Lagerlöf sine fine julelegender - Fire julefortellinger - har et innhold og budskap som passer året rundt, men spesielt passer de godt ved juletider. Det er mye god lærdom i disse.
Mer om disse i bloggen

Stor dramatikk! The High Council kommer og siden Jen kommer til å bli vurdert, vil hun ha alt perfekt. Men det er kommer magiske kattunger i veien og det hjelper ikke når en gigafugl kidnapper gjestene. Igjen blir vi bedre kjent med karakterer i serien og kreative løsninger er det ingen mangel på.

Fint om hvordan oppdragelse er en kontinuerlig prosess, ikke noe du driver med når problemene inntreffer. Fornuftig om straff, kjefting og å se barn, men er den ikke veldig... middelklasse? Har den noe å bidra med for folk som sliter og som ikke har overskudd til å analysere egen adferd og som er i sitasjoner hvor lørdagsgodt og å ikke skryte av barnet, men gå inn i samtaler virker som utopi? Jeg er usikker.

(OBS! Omtalen er farga av at den er et notat i jobbsammenheng.)

Tenkte handlingen var i overkant usansynlig helt til jeg kom til etterordet. Virkeligheten er sprøere enn fiksjonen.

Det har blitt til at jeg leser alt Scarlett Thomas skriver. Det er ujevnt, men aldri kjedelig. Denne gangen handler det om jenter på britisk internatskole. Er det klasse eller penger som gir status? Eller hvor kul eller tynn en er? Erfaring? Kontakter? Miljøet er i alle fall ikke sunt, og de voksne bedriver ansvarsfraskrivelse i alle retninger, de har nok med seg selv. Usikker på hvor forfatteren vil med denne boka. Men fascinerende er det. Og ubehagelig.

Olive, altså. Vanskelig, direkte og skarp, men så omtenksom når det trengs. Det er en sånn menneskekunnskap i bunnen her.

Med forbehold om at jeg ikke har testa noen av oppskriftene ennå - dette ser glimrende ut. Hver oppskrift følges av en liten tekst om hvorfor og hvordan akkurat denne retten passer inn i universet. Oppskriftene er ryddige og stort sett enkle og inneholder ingredienser det er greit å få tak i. Stort pluss for småartikler som «Food on the go», «Food and the Elves» og «Feasting in Tolkien» som gir bakgrunnskunnskap. Fine og stemningsfulle illustrasjoner. Og jeg ble sulten av å lese! Det sier litt på en første juledag...

Ny variant av Christian van der Hall i denne tredje romanen om han. Showtime! Er han blitt mer sympatisk tro? Eller er det bare meg som lar med besnære av han. Repeterte denne litt nå, da jeg valgte å omtale den. Lenge siden den er lest/lyttet.
Kanskje det er rom for han i en fjerde roman også? Skulle gjerne hørt litt mer om han når han begynner å ta til fornuft. Flere som ønsker en bok til om han, eller ble det mer enn nok med de tre...Mine tanker om han i Reading Randi

Søt og ganske feminin bok hvor barna kan lære om fargene. Men tre kommafeil på ti oppslag? Det hører da ikke hjemme noe sted. Synes end et er for komplisert med komma i ei småbarnsbok, får en skrive om setningene så det ikke er behov for tegnsetting. Makan.

Hilsen indignert.

Litt tung i starten, det tar for lang tid før handlingen kommer i gang. Så ble jeg negativt overraska da boka gikk fra å være krim til å bli en nestenkopi av ei av bøkene til Stephen King. Men så tok den seg opp og ble både spennende og overraskende mot slutten. Det var likevel så vidt den redda firer’n.

Juleheftet Juleroser blir bare flottere og flottere for hvert år - dette er det sjette året Herborg Kråkevik har fulgt opp denne tradisjonen. Mer om dette i Reading Randi