Bokelskere.no

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Spennende tankegods om det å være en liten familie, med to mammaer

Godt forsøk, men jeg savner poesien.

Egan tar pulsen på New York, i sin roman fra 2010

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Spennende til tusen, og litt ekkel

Godt skrevet og medrivende historie, men søtt og forutsigbart

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

Spøkelseshistorie fra viktoriatiden

Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.

At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.

(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)

Har lest til side 36

Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.

Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.

Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.

Fine landskapsskildringer og mye relasjonsbygging, men tempo økte etter hvert.

En grei roman å lese men tematikken skulle vært spisset litt

Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»

Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.

Lykke til, til oss!

En perle av en roman, ikke gå glipp av denne

Tusen takk for tilbakemeldingen din.