Bokelskere.no

Noen ganger må vi være mer forsiktige etter hvert som vi blir eldre, men så blir vi enda eldre, og da gir vi fullstendig blaffen.

Men för all del, jag kanske övertolkar; rött vin får tankarna att dansa i en traumatiserad hjärna.

Med skrivandet syr man fast sig i verkligheten och verkligheten i sig,

Sorg äter minne, har jag läst någonstans, förmodlingen hos Sebald, och det är hursomhelst en riktig iakttagelse.

för en gångs skull ska jag inte låta den andres oförsonade gärningar drabba mig, för det är just detta som det alltid varit frågan om. Skuld och skam smittar.

Den sunne stoltheten sier ikke jeg er bedre enn alle andre, som den usunne stoltheten påstår. Den sunne stoltheten sier: Til tross for alle mine brister, har jeg en rett til å eksistere, og jeg har en egen vilje, og dette er verktøyet jeg kan bruke til å forandre meg selv. Faktisk er det svært vanskelig å forandre eller forbedre seg selv uten denne gode stoltheten.

Forgud meg. Tilbe meg. Adlyd meg. Meg, meg, meg. Det er det eneste Gud sier.
(...)
Tilbedelse er underkastelse (...) Alle religioner, alle kongedømmer, ber deg bøye deg og adlyde. Av alle de titusener av trosretninger som har eksistert siden menneskeheten oppsto, er det bare de som har påbudt lydighet, som har overlevd. Hvis lydigheten forvitrer, vil tilbedelsen som hvilte på den, svinne, slik tilbedelsen av Zevs, Apollon og Venus, som jo lenge styrte verden, en gang gjorde.

Løvbladene dirret av seg dråpene fra det siste regnskyllet, ned til trærnes dype røtter, som om de var disipler som dynket trehelgenene i velduftende oljer, helgener hvis løftede grener og millioner blader hadde avverget stormen fra havet.

Mor var som en sytekanal som alltid sto på. En kanal innhyllet i bebreidelser som alltid sniffer seg frem til problemer hos barna, for så å dykke ned og glefse i deres skjøre sinn.

Elver er som kvinner, de har en bestialsk side man alltid må være oppmerksom på.

Det å ikke leve ut en kjærlighet er å synde mot selve livet. Det å sørge er en av måtene vi lever ut vår kjærlighet på.

Utenfor kjælte vinden med havdisen i brå kast, og drev over den brede veien i skimrende slør av myk fuktighet. Monsunen ruget på et nytt angrep på byen og jaget skyer over hele horisonten.

Frykten er en ulv i bånd. Den blir først farlig når du slipper den løs. Sorgen sliter seg selv ut i glemselens garn. Sinne, alt raseri til tross, kan dempes med et smil. Det er bare håpet som lever videre, alltid videre, fordi håpet ikke tilhører oss. Det tilhører våre forfedre, de første få hundre, hvis tapre kjærlighet til hverandre ga oss det meste av det gode i oss.
Og håpet, denne urgamle kimen, setter fri det hjertet nærer. Hvert hjerteslag i vårt bevisste nå hviler på det samme valg som håpet gir oss, valget mellom fortidens skygger og en ny dags ubeskrevne blad.

Fortiden er en roman forfattet av skjebnen, som vever de samme temaene sammen, igjen og igjen, kjærligheten og dens glede, hatet og dets gisler, sjelen og dens pris. Våre fortellinger består av beslutninger, skjebnebestemte valg som uten å vite det forandrer elvas løp. I nåtid, hvor avgjørelser tas og forbindelser knyttes, venter skjebnen bare på at fortellingen skal utspille seg, og lar oss sitte igjen med våre feiltak og mirakler, fordi det er vår egen vilje som fører oss mot det ene eller det andre.

... det du garantert kjenner igjen en fanatiker på, er at han ikke eier humoristisk sans.

Alenehet er en understrøm i sannhetens elv, akkurat som fellesskap er. Aleneheten er tro mot seg selv. Men når du navigerer deg nærmere bredden, kan det noen ganger føles som om den troen du har på deg selv, er den eneste troen i hele verden.

Kjærligheten er et fjell som tar livet av deg hver gang du prøver å bestige det.