Bokelskere.no

Jeg henger meg på englekoret, Helle Helle er suveren. Det er dype furer i overflaten i denne boka som i alle de andre Helle-bøkene jeg har lest.

Jeg digger Joanna Rubin Drangér. Punktum. http://www.joannarubindranger.com/

Hva gjør du? Leser du en bok om gangen eller flere? Jeg har alltid lest én om gangen. Føler meg utro dersom jeg begynner på en ny uten å være ferdig med den jeg har begynt på.

Tipper at du har stor boksamling, Jan. Blir imponert over boksamlinga di her på bokelskere, både med tanke på innhold og antall. Har du talt bøkene dine?

Er ikke bokstabler noe av det vakreste som finnes?

Takk for tips!

Små og rike kommuner kan ta seg råd til å være sære;)

Skal til Helsinki i neste uke. Vil gjerne lese en bok av en finsk forfatter på reisen. Noen anbefalinger?

Sola? http://asp.bibits.no/sola-fb/

Dag Solstads "Arild Asnes, 1970" i 2. klasse på gymnaset. A-endelsene ble en del av mitt liv og mitt språk. Peter Høeghs "De måske egnede" på studenthybel i Ålborg høsten 97. Den fantastiske virkeligheten servert på en sølvfat, det handler om å tro. Helle Helles "Forestillingen om en ukomplisert liv med en mann", en oktoberhelg denne høsten. Treffende.

Helles åpninger er fantastiske. Denne boka poner slik: "Jeg har vært her i fem dager, og dette er det femte brevet til Anders." Ned til hundene begynner slik "Jeg leter et godt sted å gråte." Interessante begynnelser, stødige midter og så slutter historiene sånn ca midt i.

Jeg er hekta på Helle Helle. Rett på, lite klissklass.

Eggens beste syns jeg nok.

Denne boka leste jeg rett etter å ha lest "Grønn var min barndoms dal av Llewyan. Den heter "Vold mot mitt deilige land" på norsk, men finnes dessverre ikke i bokdatabasen. Boka handler som "Grønn var.." om walisiske gruverarbeidere, men er råere, skitnere og antageligvis mer realistisk. Det er et nådeløst klassesamfunn som skildres, og det skildres godt. Hvsi Llewyan er beatles, er dete stones ellere animals.

men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.

Fløgstads beste, nest beste eller tredje beste. Og sa er det vel noe av det beste som finnes på norsk

Dette var min første Helle-roman - og årsaken til at jeg nå har lest to til og har som venter. Jeg liker den lavmælte tonen, bevegelsen framover, gjentakelsene og opplevelsen av at de store fortellingene ligger i/er en del av de små.

Boka er full av hverdagshumor, ikke minst knytta til de to forestillingene hovedpersonen har: den første om et ukomplisert liv med en mann, den andre om at hun forfatter mannens nekrolog.

Jeg har lest:

én roman fra New Zealand

ingen fra Færøyene

et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)

ingen fra Estland

ingen fra Malta

mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land

så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!

Jeg ble helt henført av denne boka. Det er noe med at vi alle har historier som ikke alle kjenner til, og da tenker heg ikke bare på dramatiske hendelser, men at hele livet som en historie. Det er så vidunderlig deilig når to sjeler treffes - ja, virkelig treffes!

Ja, les den en gang til! Lag et "rom" rundt dem slik at roen, stillheten, gjentakelsen og hverdagen i boka kan rulle i sitt tempo.